17. mai er grunnlovsdagen. En festdag der vi feirer Norge som et selvstendig og fritt land. Og vi bor i et herlig land, rikt, fritt og uten de helt store bekymringene.

Dette skal vi selvsagt glede oss over og nyte. Norge er flere ganger kåret til et av verdens beste land, og fremmede fra hele verden strømmer hit for å få ta del i herligheten. Det skal vi være stolte av og glede oss over. Likevel kan jeg ikke dy meg for å strø litt malurt over softisbegeret.

For å si det slik: Det hadde vært spennende om Facebook hadde eksistert i 1814, den gangen Eidsvoll-mennene var samlet for å skrive vår nye grunnlov. Mon tro hvordan kommentarfeltene ville sett ut. I lys av kommentarfeltene på Facebook om sammenslåinga av Troms og Finnmark, kunne det virkelig vært spennende å sett hva en grunnlovsdebatt kunne utløst av kommentarer.

For det er et faktum at vi kommenterer politikk på en måte i dag som kan skremme selv de mest durkdreven og hardhuda politikerspirer til å droppe politikken.

Vi sutrer og klager over våre folkevalgte, vel og merke de vi selv ikke valgte. Det er lite i dag som tyder på at vi har respekt for våre meningsmotstandere.

Vi hugger løs som om Facebook er ei dynge der vi kan kaste av oss alt.

Det virker som om vi, bak tastaturet, glemmer at det er andre mennesker vi skriver til og om. Vi bare kaster alle hemninger på båten og gyver løs. Det begynner i større og større grad å minne meg om plastforurensinga.

Det flyter nærmest over av eder og galle, og det er liksom ikke grenser for hvor fælt vi har det. Vi bruker ord og uttrykk som ikke hører hjemme i en saklig debatt, som idioti, tull og galskap. Og vi titulerer motstanderne håndfritt som kunnskapsløse, dumme og herskesyke.

Med grunnloven fikk vi ytringsfriheten. Denne er i det siste blitt brukt i en hel rekke mer eller mindre forståelige og uforståelige sammenhenger. Når vi som driver med moderering av kommentarfelter maner til forsiktighet og saklighet, blir man av enkelte møtt med at man forsøker å kneble. At vi tar fra dem ytringsfriheten.

La det være klart. Vi skal og må ha ytringsfrihet i Norge.  Men det er altså verdt å presisere at det er en frihet, ikke en tvang. Vi må ikke ytre oss bestandig, og om alt.

Og det er ikke slik at fordi at vi skriver noe på Facebook, så har vi automatisk rett. Jeg lar meg stadig overraske over hvor skråsikre mange er. Uten noen form for forbehold erklærer folk at det de vet er det eneste rette, og de som er uenige hverken forstår samfunnets eller sitt egets beste. Det er verdt å minne om at ingen av oss eier ikke sannheten. Ingen kjenner den hele og fulle sannheten. Den eneste som kjenner sannheten er framtida, og der er ikke vi.

Så er det altså ikke slik at jeg er motstander av sosiale medier og kommentarfelter. Tvert om ser jeg et godt og ektefølt engasjement. Vi mener mer i dag enn vi noen gang har gjort. Og jeg tror ikke at de som opptrer med en slik skråsikkerhet som nettopp nevnt, gjør dette fordi de mener noe som helst vondt. Tvert om tror jeg de brenner for sin sak, og vil kun det de tror er det beste for alle.

Jeg ber bare om at vi begynner å tenke. At vi bruker litt mer tid på å tenke over det vi skriver og at vi forsøker å sette oss inn i hvordan det vi skriver kan oppfattes. At vi gjennom diskusjonene tar til oss det våre meningsmotstandere sier og ikke bare avfeier det som feil. Som sagt - vi eier ikke sannheten. Husk at det du skriver med glimt i øyet, ikke nødvendigvis blir forstått på samme viset. Ironi fungerer dårlig i skriftlig form.

Og vi må være konstruktive. Kommentarer er politikk, og politikk skal være saklig. Så skal man naturligvis være uenige i politikken. Uten uenighet kommer man ingenting. Om ikke blir det diktatur, og det kjempet våre forfedre, noen inn til døden, mot i krigsårene fra 1940 til 1945.

Jeg har ikke lært noe av de som kun var enige med meg, sa den kjente Høyre-politikeren Arne Rettedal. Å våge å lytte og så erkjenne at en motstander kan ha rett, det er en meget viktig egenskap. Det er ikke beslutningene som skal lære oss noe, men veien til den.

I mange 17. maitaler blir diktet «Du må ikke sove» av Arnulf Øverland løftet fram som et monument, et minnesmerke for freden. Diktet gjelder i aller høyeste grad også i dag, og bør leses høyt som en advarsel mot de strømningene vi ser rundt oss, både ute i verden, men også her hjemme. Vi må ikke sove, men fortsatt være på vakt.

Det må også gjelde i sosiale medier. Ikke sov. Ikke godta mobbing, uredelighet eller usaklighet. Vern om dine meninger, men også om dine motstandere. Det er det som er frihet til ytring. Det er det som er demokrati. Det er det vi feirer i dag!

Kjære alle sammen. Mén noe! Kommenter. Delta i debattene. Si din hjertens mening, men gjør det med en forståelse av at din mening ikke nødvendigvis er den eneste rette. At det du skriver, selv om det både ser og kjennes rett, ikke nødvendigvis er det. Våg å lytte til de du er uenige med, og erkjenn at også de oftest kun har de beste intensjonene i det de gjør.

Det er det som er vitsen med demokrati. Det er derfor vi har frihet til å ytre oss. Og lykkes vi i det, da blir vi en enda sterkere og samlet nasjon. En nasjon som sier ja til ulikhet og uenighet, og som til fulle lever ut ytringsfriheten.

Til lykke med dagen.