Måten vi har organisert velferdssamfunnet, den norske samfunnsmodellen, har i mange år forundret verden. Høyreorienterte økonomer har ment at høy skatt, små forskjeller, gode velferdsordninger sammen med en stor offentlig sektor, ikke lar seg kombinere med gode økonomisk resultater. Men de nordiske landene har vist at det er mulig dersom myndigheter, arbeidsliv, og sivilsamfunnet sammen forsvarer modellen og fornyer den i tråd med endringene i samfunnet.

Politiske motstandere fra alle partier har hevdet at den norske samfunnsmodellen er felles politisk tankegods. Men sannheten er at den har blitt til i uenighet, slik den konservative professor Francis Sejersted dokumenterer i sin bok, Sosialdemokratiens tidsalder, om utviklingen etter selvstendigheten fra Sverige.

Den norske modellen bygger på høy organisasjonsgrad som bidrar til god fordeling og små forskjeller mellom folk.  Den solidariske tanken som ligger til grunn er lettere å få aksept for når alle ser seg tjent med fellesskapsløsninger, enn den er i et samfunn med sterkt økende forskjeller.

Fremskrittspartiet med sin liberalistiske ideologi ønsker å fjerne modellen. Det ble da også varslet av leder Siv Jensen på landsmøtet i 2013 da hun uttalte at «Den norske modellen står i veien for det norske folk.» Det er mer overraskende at Høyre, som tidligere har ønsket å gi inntrykk av at de har vært med å utvikle den norske modellen, ønsker denne utviklingen.

De ulike syn i Høyre på samfunnsmodellen er en synliggjøring av skillet mellom den konservative og den liberalistiske delen av Høyre. Tidligere har liberalistene i Høyre blitt holdt i sjakk av regjeringssamarbeid med sentrumspartiene. Nå taper de konservative i Høyre terreng på grunn av samarbeidet med liberalistiske Frp og Venstre.

Resultatene av de konservatives tilbakegang blir tydelig i den økonomiske politikken med skattekutt til de som har mye, mens vanlige arbeidsfolk som må pendle til jobb får skatteskjerpelse. Det innføres en ny skatt på sluttvederlag for dem som mister jobben. Og det innføres en ny skatt på kjøregodtgjørelse. Høyreregjeringen øker forskjellene mellom folk.

Og vi ser det i velferdspolitikken, der ytelsene til arbeidsledige og andre vanskeligstilte reduseres og erstattes med krav om å greie seg mer selv. I stedet for offentlig skole og helsetilbud, skal elever og pasienter bli en forretningsmulighet for investorer.

Vi ser det i samarbeidsmodellen, der partene i arbeidslivet ikke lenger inviteres inn og lyttes til på samme måte som tidligere. Det samme gjelder for andre representative forbund, som bøndene, pensjonistene og de funksjonshemmedes organisasjoner som settes til side. Resultatet er at viktige stemmer for breie lag av befolkninga, som sammen med politiske myndigheter har bygd vår samfunnsmodell, ikke lenger får bidra. Angrepene på disse norske tradisjonene fører til økende forskjeller og mindre sosial trygghet. Arbeiderpartiet vil heller ha mindre forskjeller mellom folk til fordel for hele Norge.