Norges «utømmelige» pengesekk

Jeg konstaterer innledningsvis at i all politisk styring over hele verden, så har mennesket blitt en salderingspost for at pengene skal trives.

Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen / NTB scanpix 

meninger

Jeg konstaterer innledningsvis at i all politisk styring over hele verden, så har mennesket blitt en salderingspost for at pengene skal trives. Som skrekkeksempel nevner jeg at jeg hadde en nær og meget kjær venn som i en alder av året 90 år var innlagt på en helseinstitusjon og ba om hjelp for toalettbesøk, men fikk til svar «at vi har ikke tid, så du får bare skite i buksene, så får bare neste vakt ta hånd om deg». Tenk deg, hvilken skam og fornedrelse! Sant nok over 90, men fullstendig klar i hodet.

Dette hendte når oljefondet «bare» var på ca 6 000 milliarder. I dag begynner samme oljefond å nærme seg 10 000 milliarder!!! Et tall så svimlende stort at det er tilnærmet umulig for vanlige mennesker å forstå. For å forsøke å forklare hvor mye «han stat» sitter på gjør vi et tankeeksperiment: Si at du veiver ut tre kroner per sekund, time etter time, år etter år. Hvor lenge tror du at du måtte veivet for å få bort 1 000 milliarder? Det er nesten ufattelig, men faktisk må du holde på i 10 563 år! Ganger vi så dette med ti, får vi tiden til hele oljefondet er borte. Det vil si 105 630 år.

Vi eksperimenterer litt til, og tar 3000 kroner i stedet for 3 per sekund. Da kan vi forkorte tid og pææng med 1000, og finner da ut at det vil ta 105 år å tømme oljefondet med 3000 kroner per sekund. Midt oppe i alt dette ser vi at det skal dras inn på nattevakter på sykehjem, måltider samme sted, veier skal finansieres av forbrukerne og kommunale overføringer er så knappe at kommunene ikke er i stand til å holde helårsveier i mange distrikt og ikke kan tilby oss en verdig omsorg.

Hvorfor er det så her? Hvorfor er politikere og fremfor alt økonomer så dødsredde for å bruke av oljefondet for å avhjelpe det mest pinlige i dagens forvaltning?

Det er satt en grense på å bruke maksimum 3 prosent av oljefondets avkastning i statsbudsjettet. Hva skulle skje om vi tok hele avkastningen og fikk Skanska, Lemminkeinen med flere store utenlandske selskap til å bygge veier, jernbane og annen infrastruktur som er livsnødvendig for fremtidens eksistens for nye generasjoner? Dette behøver ikke være inflasjonsdrivende om nevnte foretak bruker medbrakt arbeidskraft. Jeg kan tenke meg fnysingen fra alt av økonomer etter et såpass kjettersk forslag. Dessuten vet vi også at økonomiske nedturer før eller senere vil komme, spesielt når vi har gryende handelskriger på gang som lett kan føre til at vi får et fall på 10-15 prosent og som i sin tur gir et tap på oljefondet på langt over 1000 milliarder!!!

Et yndet argument er at vi må spare til fremtidens generasjoner og at vi ikke må bruke for mye av «sekken». Dette er forsiktig sagt en sannhet med modifikasjoner. Land med betraktelig større utenlandsgjeld har råd å betale ut levelige pensjoner til sine borgere. Sverige hadde per juni 2019 201 714,7 milliarder i utenlandsgjeld, men har enda råd til å sende pensjoner til alle nordmenn som har jobbet i Sverige, meg selv inkludert. Fremtidens utfordringer trenger man ikke være profet for å se, men klart er det at ingen trær vokser inn i himmelen. Vår utnyttelse og misbruk av klodens tilganger må begrenses. Forsøplingen av natur og hav må stoppes, og vi må lære at vi alle er avhengige av fellesskap. Derfor burde Norge gjøre en radikal forandring av sin politikk: Sette i gang med å bygge ut infrastruktur for fremtidens generasjoner. Det gjelder i første hånd matproduksjon, miljøvennlig transport, fornybar energi, samtidig som det må stilles krav til alle og ikke bare sys puter under rompa til en masse mennesker som ikke behøver det.

Så har vi til slutt «floppen» som hete «bompenger»! Om staten hadde brukt hva bilistene hadde betalt inn i form av kjøretøy og drivstoff på veier, hadde vi ikke innehatt jumboplassen i Europa på dårlige veier i distriktene. Over en 15-årsperiode har bilistene betalt inn godt over 40 milliarder årlig, mens statens investeringer og vedlikeholdskostnader har vært betraktelig lavere enn 20 milliarder hvert år. Differansen mellom disse beløp er nok til å kutte ut tullet med bompenger. Skal så folket være med på alt av infrastruktur, så skal alle være med. Til og med MDG bruker veier, så også Lan Marie Nguyen Berg må være med på spleiselaget. Da er løsningen: Ta det som ut over dette behøves over skatteseddelen, men bruk først de langt over 20 milliarder som «kokes bort i kålen» på Løvebakken!