Meninger:

En ideologisk svekkelse av matberedskapen

I det landet som har minst matjord pr. innbygger – og under 40 % selvforsyningsgrad - vil markedsliberalistene i (og utenfor) regjering åpenbart konkurranseutsette matproduksjonen.
meninger

Tross EØS- avtalen og stortingsflertallets intensjon importerer Norge langt mer landbruksprodukter fra Europa enn hva som er beredskapsmessig forsvarlig. Det såkalte tollvernet ligner en parodi.

Heller ikke opinionen synes svært engasjert i at vi i dag importerer meieriprodukter fra EU tilsvarende 350.000 liter melk, mens antall norske melkebønder desimeres.

Norge setter dessuten rekord i import av poteter, en matvare vi kan produsere også i kystnære strøk langt nord i landet. Dessuten tusenvis av tonn storfekjøtt. Dette bisarre fenomen skriver seg fra den (fremavlede) høye ytelsen, som igjen resulterer i færre kyr og derfor færre (okse-)kalver.

Mao.: Flere (lavtytende) kyr vil gi selvforsyning også for storfekjøtt.

Med bortfall av osteeksporten (Jarlsberg) må norske melkebønder forsøke å fordele en reduksjon på 100.000 liter hvert år. Det burde la seg gjøre å senke årsytelsen ved å gi mindre kraftfor. Kraftforimporten til kubønder alene ligger på rundt 350.000 tonn, og kan selvsagt ikke forsvares i et beredskapsperspektiv. Heller ikke klima- eller miljømessig.

Vi må dreie foropptaket fra kraftfor til grasforing og beite, for å kunne forsvare jordbrukets klimabidrag. Det er riktig at drøvtyggere (altså RØDT KJØTT) avgir klimagassen metan, men det er like riktig at både ku, sau og geit kan – og bør - produsere med langt mindre kraftfor. Dessuten vil beitende dyr i utmark holde vegetasjonen nede, og derved redusere varmeopptaket – og dessuten øke karbonbindingen i jordsmonnet.

En tilleggskvalitet er at gras og beite gir sunnere kjøtt enn produksjon med store kraftforrasjoner.

Den blåblå markeds-modellen med store (og gjeldsbelastede) fjøs på gardsbruk uten tilstrekkelige høstingsarealer lar seg ikke gjennomføre uten import av for, og innebærer uutnyttede utmarksbeiter og grasarealer til gjengroing.

Med andre ord, et sløseri på linje med å kaste mat.