«Et enormt potensiale hvis vi klarer å samarbeide»

Dagens TV-reportasje fra Svalbard er en sann fornøyelse for oss som plages med søvn i mørketida.

Kongsfjorden ved Ny-Ålesund på Svalbard i fjor sommer.   Foto: Are Føli / NTB scanpix

Kolbein Simonsen  Foto: Torbjørn O. Karlsen

meninger

Her får vi se masse urørt natur og for meg har den store overraskelsen vært de enorme avstandene der oppe. Når Hurtigruta går gjennom Hinlopenstredet så er det så vidt vi ser land på begge sider. 60 km på det bredeste! Vi er jo vant til å se Svalbard på værkartet og der ser det ut som en liten øygruppe ute i Nordishavet. Jeg måtte «google» sammenlignbare arealer og til min store overraskelse så fant jeg følgende: Finnmark: 48618 km2. Troms: 25877 km2. Svalbard: 61022 km2. Svalbard har et areal som er nesten like stort som det nye fylket Troms og Finnmark!!!

En annen opplevelse er historiefortellingen fra området og det som slår meg her er hvor viktig denne er. Tenk om vi klarer å samle alle vår dyktige historie-fortellere i området vårt til en felles historiefortelling.

Jeg skal forsøke meg på noen tanker i denne sammenheng og hva er mer naturlig enn å redegjøre for våre reiselivsplaner i området. Vi er en gruppe personer, fra Arnøyhamn og Sørkjosen, som jobber med å etablere et reiselivsprosjekt i Arnøyhamn og når det gjelder opplevelser så tenker vi å benytte oss av hele området, fra innerst i Reisadalen til ytterst på Nord Fugløya. Området har både innlandsklima og kystklima. Tenk på hva vi har å tilby her. Vi må invitere alle våre historiefortellere til komme med historier fra området slik at et besøk hos oss blir rikt på fortellinger og opplevelser. Vi skal ikke legge opp til masseturisme.

Vi er jo kjent med historier som «de tre stammers møte» men vi har glemt området ute på Arnøya, som kan nevnes som en fjerde stamme. Det fortelles jo at på yttersida av øya her vi etlinger etter europeere som strandet her som følge av skipsforlis.

Jeg, som er skikkelig voksen, husker hvordan det var i min ungdom, i 50-åra. Skipsleia var hovedferdselsåra på den tida og vi øyværinger kjente ikke til folk som bodde på innlandet. Alle som skulle komme seg fram på kysten måtte bruke båt. Husker første gang jeg opplevde biltrafikk. Vi var 2 gutter fra Arnøyhamn som tok lokalbåten inn til Ravelseidet. Dette var på slutten av 50-tallet og vi syklet inn til Nordreisa. Vi sto lenge på Langslett og beundret de utenlandske bilene som passerte.

Alt endret seg etter hvert som ferdselen dreide seg fra sjø til land og vi kom skikkelig i «bakleksa» her ute på øyene.

Men tilbake til historiefortellingene. Vi hadde få fortellinger som dreide seg om det samlede området. Den enkelte kommune hadde si isolerte historie og det var lite samarbeid mellom kommunene. Forholdet var mer preget av mistro og motsetninger. I dag er det langt bedre, gjerne fordi våre barn gikk på videregående skole i Nordreisa. De ble kjent med hverandre og de ble etter hvert «nord-tromsinger».

Det betyr egentlig at dersom vi klarer å samarbeide så har vi et enormt potensial i vårt område og dette skal vi prøve å få til i prosjektet vårt. Det er bare å få «dronene» opp i luften slik at vi får et skikkelig oversiktsbilde over området.