MENINGER:

Takkebrev fra en tilkallingsvikar

«Her gikk jeg rundt i salig relativ fattigdom, og så kom samfunnet meg til hjelp og nytte.»

Marianne Bilden.  Foto: Are B. Elvestad

meninger

Sola skinner i Nord-Troms og de tusen ski glir over snøen vi så velsignet har fått beholde. Takk din lokale arbeiderbevegelse for fritid, og når mandagen kommer: Jobb videre for at alle i alle land av alle stand skal få leve og arbeide under rettferdige kår.

Jeg feirer dagen i vekselsang mellom veranda og digitale arangementer. Kampsangene dundrer fra anlegget og jeg har utspekulerte planer om å drikke mimosas med lillesøster så fort hun blir ferdig på jobb.

Søster er i samme stilling som jeg var i mange år. I denne stillingen jobber man ofte på rød-dager og arbeidsoppgavene varierer fra service til omsorg. Den heter Tilkallingstilling. Av og til heter den også Deltid og Midlertidig, men felles for alle navnene er at Banken hater dem. Innovasjon Norge og Høyre-regjeringa holder ikke slik forakt for Tilkalling, Deltid og Midlertidig, de er visstnok bra for Markedet.

Jeg begynte å jobbe innen Tilkalling da jeg var 15. På de sytten årene siden har jeg hatt en kontrakt med hel stilling, fra jeg var 18 til omtrent 18.5, og ellers har det gått i salig blanding. Jeg har vært cafemedarbeider, barista, selger, radiovert, norsklærer, nattevakt, hjemmehjelp, bartender, journalist, informasjonsmedarbeider, turistvert, student, formidler, frivillig og innholdsprodusent. Når man først havner på tilkallings-kjøret er det vanskelig å bryte ut. Det er noe aldeles avhengighetsskapende med å tjene under 20 000,- i måneden og aldri kunne planlegge mer enn en to uker framover. Det er en så mektig frihetsfølelse å jobbe i fellesferien når alle de heltidsansatte taperne vaser rundt i villrede i Roma.

En av de store fordelene med å jobbe innen Tilkalling er at man i det lengste slipper å kjøpe hus. Mine dager i leiemarkedet ble nylig talte. Det var så vidt jeg nesten slapp unna siden banken helst ikke låner til folk som ikke vet om de har penger om tre måneder, men med en fulltidsansatt partner, to midlertidige stillinger og et enkeltpersonforetak gikk det akkurat gjennom nåløyet.

Jeg gir Nordreisa skylda. Her gikk jeg rundt i salig relativ fattigdom, og så kom samfunnet meg til hjelp og nytte.

Det har vært et privilegium å komme hjem til muligheter og anledninger til å bidra med det jeg kan. Det er gaver jeg vet hvor kommer fra, og som jeg skal sørge for å gi videre.

I anledning dagen og min reise fra lavere til øvre arbeiderklasse har jeg noen enkle ord jeg vil dele. Ta deg fram til nærmeste solvegg, løft glasset og gjenta etter meg:

  • 1.mai er en kampdag. Vi feirer alle godene de før oss har kjempet fram i tilsynelatende evig motbakke. I morgen fortsetter vi arbeidet.

  • Arbeidsliv er samfunn. Et rettferdig arbeidsliv må være inkluderende og aktivt jobbe mot diskriminering. Diskriminerer en noen diskriminerer en alle.

  • Gi handling til ord. Penga på bordet folkens. Applaus og heder er flotte greier, men ingenting betaler regninger bedre en steinkalde kroner.