To mammaer og et barn i Nord-Troms, tilflyttere heller enn fraflyttere

Ellen og Stine Jakobsson Strømsø skriver om hvordan deres lille familie ble tatt imot da de flyttet til Storfjord fra Oslo.

Ellen og Stine Jakobsson Strømsø  Foto: Privat

meninger

En sur vinterkveld 2. juledag 2011, satt vår lille familie seg i vår nyinnkjøpte bil, for å kjøre mot vår nye hjemplass. Langt bort fra Schweigaardsgate i Oslo hvor Lillebjørn Nilsen synger om «Tanta til Beate» og mot Storfjord. Da vi fortalte våre søring-venner at vi skulle flytte nordover, var det få, om noen som synes at det var en god idé. Vi kunne vel i alle fall valgt Tromsø i det minste? Der bor det jo noen folk, var det én som sa.

Ikke til å komme unna at vi var ganske spent på vårt valg. Helt ny plass, helt ny jobb og ingen kjente. Ingen besteforeldre som kunne forbarme seg over oss når hverdagen ble for krevende og ingen venner med gjensidige behov.

Foruten alt det som følger med når man flytter en helt ny plass lurte vi på om vi hadde en ekstra liten utfordring med oss. Denne var vi var usikre på hvordan folkan her skulle håndtere. Ellen og Stine heter vi, nemlig. Vi møttes for 14 år siden. I 2008 giftet vi oss blant venner og familie og i 2010 var vi så heldige å bli foreldre. En helt vanlig, uvanlig kjernefamilie som nå skulle integreres eller kanskje til og med assimileres blant Storfjordingan.

Vi hadde nok med godt med søring-fordommer da vi flyttet hit. Kanskje måtte vi banne mer? Var det mørkt hele vinteren? En aldri så liten bekymring knyttet til hvordan vårt valg av samliv hadde vi også. «Ville bli tatt imot?», var også noe vi kjente en del på og snakket om. En ting var nå oss voksne. Vi var trygge og godt tilfreds både med hverandre og med livsvalgene vi hadde tatt, men hva med han som knapt var to år? Ville han få noen venner? Ville han få en vanskeligere oppvekst fordi vi hadde valgt både å få ham, men også å oppfostre ham i Nord-Troms?

Som fordommer så ofte er, så er de nettopp det. Fordommer. Folkan her i Storfjord er som de aller fleste andre. De var og er levende opptatt av menneskene rundt seg, er inkluderende, om enn en smule skeptiske til nyinnflyttede søringer som kanskje ikke tenker å bruke resten av livet sitt i nord, men heller som et steg videre på den berømmelige karrierestigen…

Så var det en liten ting til… Sørpå er vi vant til at når vi blir kjent med nye mennesker og begynner å snakke om livene våre, så vil det på et eller annet tidspunkt i bekjentskapet fremkomme at vi er to kvinner som lever sammen. Man «kommer ut av skapet» til stadighet til nye mennesker, selv om prosessen for egen del ofte er over for lengst. Når de hører «min kone», da skjer det noe, en liten pause.. Noen må tenke litt gjennom om vi virkelig sa det vi sa, før de stort sett sier «å, ja – din kone ja..». Ikke som at det er noe galt med det, men som at de må tenke gjennom at også det kan være en mulighet.

Slik ble det aldri i Storfjord… Vi lurte og lurte, og snakket oss imellom om hvorfor i all verden det kunne være slik at de her med lange Læstadianertradisjoner og en viss skepsis til kvinnelige prester synes det var verdens mest naturlige sak at vi var gift?

Når man er i tvil, da må man gå til en kjentmann (eller -kvinne)! Det som viste seg, og som vi selvsagt ikke hadde tenkt på, var at «alle» visste hvem vi var leeenge før vi kom til Storfjord. De visste hva vi skulle jobbe med, hvor gamle vi var. De visste hvor vi skulle bo og de visste at vi hadde en sønn. Etter først å ha blitt en smule overrumplet over all kjennskapen om liv og levnad, gav vissheten om dette en stor ro. Alle «visste» hvem vi var allerede før vi ankom, og vi kunne skape vårt nye liv på verdens beste plass. Vi trenger ikke å hverdags-komme-ut i Storfjord. I tillegg til Storfjordingans flotte tilnærming til oss, tror vi også at vår vilje og evne til å være åpne gjorde dette enklere. På den måten ble det aldri noe rart eller hemmelig, men noe det er helt ok å snakke om. Som de fleste troll, sprekker de når de snakkes om. Barnet vårt vet hvordan han er blitt til. Det fortalte vi også barnehagen om. Både den mangekulturelle barnehagen på Grønland i Oslo, og i den mangekulturelle barnehagen på Hatteng i Storfjord. Vi svarer når noen spør oss om våre komme-ut-prosesser. Noen ganger er det litt kjedelig å svare på spørsmål vi har fått mange ganger før. Men vi svarer, fordi det er et viktig bidrag i kampen om likeverd. Det viktigste bidraget vårt er å leve. Her i Nord-Troms, eller hvor som helst ellers. Vi lever livene våre sånn som de er.

En liten avsløring på tampen… Vi hadde nok ikke planlagt å bo her i årevis. Vi var usikre på hvordan livet i Storfjord ville bli.. Etter nesten et tiår, er Storfjord hjemme, og stoltheten av å få lov til å si at vi bor i Nord-Troms er stor.

Takk til dere som tok oss imot. Til kolleger på jobben og dere som smilte på butikken. Takk til venner og bekjente for å gi oss muligheter til å bli integrert, ja nesten assimilert. Og tusen, tusen takk til alle dere i barnehage, skole og nabolag som har gitt vår sønn sin Storfjord-identitet og -dialekt. Takk for at vi får være de vi er.

Gratulerer med dagen; Nord-Troms Pride