Vel ment:

Vår tids okkupasjon

1. juli nærmer seg med stormskritt, og jeg lengter etter hjemstedet mitt i nord. Nord-Norge har alt et ferieland bør kunne by på. Men det som Nord-Norge har mest av, er folk med humor, hjertevarme og evne til å vise solidaritet.
Sissel Merete Skoghaug
  • Silvilstatus: gift med Dag Otto fra Lenangsøyra
  • Alder: 49
  • Bosted: Opprinnelig Oksfjord/Hvaler
  • Yrke: Nestleder Fagforbundet nasjonalt og sykepleier
  • Skriver helst om: arbeidsliv og politikk
meninger

Kan solidariteten komme av historien vi bærer med oss? Min pappa ble født som flyktning i eget land under andre verdenskrig da Nord-Troms og Finnmark var evakuert og brent ned. Etter krigen reiste familien hjem og var med på å bygge landsdelen opp igjen. Vi som kommer herfra har alle historier fra egne familier.

For meg er 1. juli starten på sommerferien, men datoen er mer enn det. For palestinerne, verdenssamfunnet og meg selv er 1. juli 2020 en dato som vi venter på med skrekk og gru. Den israelske regjeringa har varslet at de vil starte annekteringen av store deler av Vestbredden. Det betyr at de rett og slett vil ta landområder der palestinske familier lever og bor, og som i dag styres av palestinske myndigheter.

Dette er et resultat av Donald Trumps såkalte fredsplan for Midtøsten, «Deal of the Century». Denne «fredsplanen» er et tyveri av land, stikk i strid med FNs regler.

Jeg har besøkt Vestbredden og kommer aldri til å glemme menneskene jeg møtte og hva jeg så med mine egne øyne. Mange er flyktninger i eget land slik min pappa var. Forskjellen er at Norge var okkupert i fem år, palestinerne har levd under okkupasjon i over fem tiår.

Palestinernes daglige liv er verre enn jeg klarte å forestille meg. Trakassering blir et for svakt ord. Byen Hebron er spesielt rystende. Tvangsutkastelser, gater stengt for palestinere, militært sjekkpunkt på vei til og fra jobb, og kontroll av selv de minste barna på vei til skolen. Bosettere som har okkupert øverste etasje i palestinske hjem, og kaster søppel ned på palestinere som bor nedenfor i trange gater.

Jeg beundrer palestinerne jeg møtte for verdigheten de viste til tross for umenneskelige påkjenninger. Pågangsmotet til tross for å ha mistet kjære familiemedlemmer, hus, hjem og arbeid. Evnen til å la latteren sitte løst selv når de sitter fast i okkupasjonens jerngrep. Jeg har kjent på hvor befriende det har vært med humoren, hjertevarmen og gjestfriheten som jeg kjenner igjen hos folk nordfra.

Nå er palestinerne i ferd med å miste enda mere land og vannkilder, og selve matfatet, Jordandalen. De er helt avhengige av vår solidaritet, at vi står på rett side av historien. EU og flere europeiske land varsler reaksjoner – slik Norge også må gjøre. Vi må jobbe for respekt for folkeretten og menneskerettighetene. Vi må stå sammen om å få norske myndigheter til å øke presset mot det internasjonale samfunnet for å bidra for å stoppe anneksjonen og få en slutt på okkupasjonen. Det er på tide å få en varig løsning på Midtøsten-konflikten, og at de palestinske flyktningene skal ha rett til å vende hjem eller få kompensasjon i tråd med Flyktningkonvensjonen. Norge må nå anerkjenne Palestina som en selvstendig stat - slik de aller fleste FN-stater i verden allerede har gjort.

Verden påvirker oss og vi påvirker verden. Vi må vise omtanke og solidaritet utover egne landegrenser. For det som ble skrevet om Europa på 1930-tallet, gjelder også i dag: Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!