MENINGER:

Skyggen og jeg

Anne Nerheim fra Storfjord skriver i dette leserinnlegget om «bestevennen» som vil henne vondt.

Foto: Sara Johannessen / SCANPIX 

meninger

Kameraten, demonen, styggen på ryggen, trollet, udyret, skyggen, fienden, krypet, tåken, mørket, dypet som kryper, bestevenn… Dette er noen av navnene på den tingen de aller fleste kjenner; angsten. Jeg har kalt den Skyggen. Skyggen er med meg overalt, han følger med på alle bevegelsene mine, hvor jeg går, hvem jeg møter. Han sier ikke mye, men han putter ting i hodet mitt om meg, folk og min redsel for å møte folk, gå ut av huset, møte folk på jobb/skole og sånne hverdagslige ting.

Anne Nerheim, Storfjord  Foto: Privat

Først er han på avstand og følger med meg, så kommer han plutselig nærmere og står noen centimeter vedsiden av meg. Så er han plutselig på ryggen min og hvisker ting uten å hviske de til meg. Det er som om han presser inn de vonde tankene inn i hodet mitt uten å faktisk si noen ting. Det er han som kontrollerer livet mitt, det er han som får meg til å gjøre ting, han putter disse «skal, skal ikke? Hva om…» tankene i hodet mitt. Når jeg skal gå til butikken tidligere på dagen istedenfor på ettermiddagen når det er rushtid, da står han der foran meg, sperrer for i flere timer bare for å få meg til å grue meg til å gå ut, fordi da må jeg møte folk. Han forteller meg at de kommer til å se på meg, studere meg, se sint på meg, dømme meg uten å si noe eller at de kommer til å skade meg fordi han mener at jeg ikke fortjener å være ute.. Men så blir disse tankene borte for en stund når jeg kommer hjem og jeg går tilbake til hverdagen min; høre på idioten som står i hjørnet og pønsker ut en plan for hvordan han skal gjøre livet mitt verre.

Det er spesielt ille på morgenen når jeg skal starte dagen, gå ut og gjøre ting for å få meg til å føle meg bedre og distrahere meg fra Skyggen. Jeg våkner, ligger i sengen og stirrer på han som sitter foran meg og smiler. Jeg føler latteren hans, hører hvordan han skal finne en måte å knuse meg på, hvordan han skal få meg til å lide, få meg til å føle meg alene, så da kontakter han sin bestevenn; depresjonen.

Sammen så blendes de sammen til en person som blir mye større, mer mektigere, mørkere og enda mer farligere. Skyggen får da et overtak på meg og får meg til å bli kraftløs, energien droppes, jeg mister lysten til å gjøre ting, lage mat eller se meg selv i speilet. Når jeg ser meg selv i speilet, så mister øynene mine farge, de er grå, men blir nesten svarte når jeg er deprimert. Når jeg er glad, så er øynene mine gråblå/grågrønne, er litt usikker på fargen, men det er noe sånt. Bare det å smile blir vanskelig, det å stå opp fra sengen er vanskelig, det å lage meg ei skive brød er vanskelig fordi jeg føler at det er en slags stein som sitter på skuldrene mine eller et slags klister som holder meg nede i sengen, sofaen eller hva jeg sitter/ligger på.

Når jeg klarer å komme meg ut, så må jeg bruke noe som kalles for masking. Det å maske er når man kopierer andres følelser, er man i en folkemengde man kjenner godt så kopierer jeg følelsene til menneskene jeg er rundt. jeg vet ikke hvordan jeg skal holde ansiktet rundt andre, så da har jeg denne masken. Masken er noe som er lett å ta på, den hjelper meg med å ikke ha på dette steinansiktet som jeg har på hver dag. Skyggen får det til å bli vanskelig med å ha på masken, fordi han hjelper til med å få meg til å frykte alle jeg møter.

Når jeg endelig kommer meg på bussen og skal til butikken, sitter der og ser at flere og flere folk kommer på bussen selv om klokka er 16, som er midt i rushtida, så føler jeg at Skyggen fryder seg over min frykt og gleder seg når jeg skal av. Når jeg kommer meg av bussen og går inn på butikken, så er han der, følger med på hva jeg gjør. Hadde han kunnet, så ville han nok spent bein på meg, sett på meg når jeg falt foran den søte gutten eller foran en venninnegjeng som ler av meg. Skyggen vil at jeg skal dumme meg ut, spesielt med masse mennesker rundt meg, der kan han gjøre størst skade, få meg til å tvile på meg selv rundt andre og miste selvtilliten min. Kommer det masse folk forbi meg, så blir jeg stresset, pulsen øker, og alle de redde tankene tramper rundt i hodet på meg som en vill flokk med flodhester som løper fra en løve. Derfor er jeg rask i butikken, finner det jeg skal ha, stikker til bussen og hjem igjen til det dype mørke hullet jeg bor i. Det er dette som er sosial angst for meg.

Når jeg kommer meg ut og møter folk jeg kjenner, gjør ting med dem, drar på kino, kafe, en liten gåtur eller bare gjør ting sammen med, så går det bedre, og Skyggen blir mindre synligere. Da koronaviruset kom og fikk stengt av alt, så ble skyggen mye større, mektigere og mer enn det jeg har tålt. Men jeg har overlevd, mot alle odds og mer enn det jeg hadde trodd at jeg har maktet. Nå som alle er på sommerferie rundt om i hele landet og jeg vil møte venner, så er de selvfølgelig 100 mil unna eller er på jobb og er for sliten til å møtes på ettermiddagen. Som får meg til å føle meg enda mer alene, sammen med Skyggen min.

Så min lille bønn er vel at dere som ikke lider av noen slags form for angst og som fortsatt er hjemme denne sommeren; vær så snill å kontakt en du kjenner som har angst. Be dem ut på kafé, spør om de vil komme over på kaffebesøk, inviter dem ut på tur, spør om de vil bli med på kino eller noe som helst. Bare få dem ut, få dem til å gjøre ting, det hjelper mye. Selv om de kjemper imot, MAS PÅ DE!! De vil si ting som «nei, jeg kan ikke fordi ‘setter inn en unnskyldning’, så kan vi ta det en annen gang?» Vi med angst vet det ikke selv, men vi vil ut av dette, vi vet bare ikke hvordan. Da ferieturen min ble kansellert, så kjente jeg at Skyggen fikk en gledelig overraskelse fordi nå kan han torturere meg enda mer! Jippi!

Skyggen er alltid der, han er min «bestevenn» som bare vil meg vondt, han er ikke der for å støtte meg, han er der for å fortelle meg at jeg er alene, ingen bryr seg om meg og at jeg alltid kommer til å være alene. Jeg vil ikke være alene, jeg vil ikke føle meg sånn her, jeg vil finne meg en partner og ha et godt liv, men her sitter jeg, Skyggen min og jeg.