MENINGER:

Tenk om fjøskrakken kunne fortelle

– Vi må endre den politiske tenkinga før det er for sent for distriktslandbruket

Ole Anton Teigen på gården sin på Svensby  Foto: Kristina Båtnes Hestdahl

meninger

En fjøskrakk er et multifunksjons-møbel. Den var mer enn et møbel. Den var et nødvendig hjelpemiddel da kyr ble håndmelket og levde av høy og gras på beite i inn- og utmark. Verden er bygd på innsats av krakker – særlig fjøskrakken. Melka var livsviktig for å overleve på gårdene. Ei ku, en krakk og ei bøtte.

Ljå, rive og låve var i bruk hver sommer. Kvinnene på gårdene utviklet avanserte, lekre, holdbare melkeretter til hverdag og fest uten innsatsfaktorer utenfra, men med å dele kunnskap og erfaring om en fantastisk råvare.

I dag koster innsatsfaktorene mange millioner kroner pr melkebruk. TINE og andre konsern tjener seg rike på dem. Krakker som ikke er kastet eller brent, er på bygdemuseum eller i et hyttepalass i fjellet. Kyrne melker to - tre ganger så mye som i fjøskrakken sin tid. Melk som råvare er mindre verdsatt enn noen gang, men mange tjener fett på melka til småbrukeren og storbonden.

I min ungdomstid levde melkekyrne på høy og beite på innmark og utmark. Det var lokale ressurser – men så var ikke tørrhøy og gras på beite nok. Kyrne skulle melke mer. Mor sa at dette kunne ikke være sunt – at kua skulle yte mer enn det som var naturlig for kua. Men nei – alle veilederne sa at mor tok feil. Det vi opplever i dag er at mor hadde rett. Dagens NRF ku melker så mye at vi produserer alt for mye melk, slik at bonden tjener netto mindre og må legge ned produksjonen.

Det kalles kostnadseffektivt landbruk, men har en stor kostnad for kua, bonden, kulturlandskapet, klima, artsmangfoldet, landbruksbygder og for vår evne til å overleve på våre egne lokale ressurser.

Mor ville ha likt å høre at «grasmelk» nå blir etterspurt som eksklusiv og ekstra sunn vare. At mange gjenoppdager hvorfor kua har fire mager. Kua og andre drøvtyggere utviklet seg i tråd med de lokale ressursene, med blomster og insekter og det som var lokalt der kua var.

Kyrne beitet i skogen og mor hadde fjøskrakken i sommerfjøset der kua ble melket morgen og kveld. Melka ble silt, satt til kjøling nede i kjelleren i huset og bearbeidet til lettmelk, fløte, rømme, smør og ost. Dette var før melkemaskinen, kunstgjødsel og kraftfor. Alt var ikke bedre før, men vi skulle tatt vare på det som var bra og bærekraftig. I stedet ble norsk melkeproduksjon underlagt industri-tenkningen. Matproduksjon og landbruk ble tilpasset globaliseringens rovdrift på folk og dyr. Nå står vi igjen med ei gjengrodd utmark, tapt artsmangfold og et kulturlandskap i stor endring.

Det er ikke nok å mimre over en fjøskrakk. Vi må endre den politiske tenkinga før det er for sent for distriktslandbruket. Norsk matproduksjon må forankres i landskapet igjen, og det er mange måter å gjøre det på.

Eksemplene popper opp landet rundt og i resten av verden som en motbevegelse. «Små bruk, store muligheter». «Vi må produsere mindre, men bedre» er det mange som hevder og skriver på blant annet Facebook og andre sosiale medier. Vi trenger flere bønder – deltidsbonden var bærebjelken i norsk matproduksjon. Mange var deltidsbønder i min oppvekst og far måtte bort for å tjene penger. Det er fortsatt offisiell politikk. Den har avfolket bygdene og fylt landet med kratt og buskas i utmarka. «Kyrne spiser importert kraftfor, mens utmarksbeitene gror igjen».

Matjorda er nasjonens gull og grunnlaget for norsk matproduksjon. Dersom «matstrømmen» inn til landet stopper opp pga framtidige pandemier og dyrekriser ville det være livsviktig at noen kunne kunsten å sitte på en fjøskrakk og melke kua.