MENINGER:

Ingen grunn til kvotejakt på ørn

Felicia Skreslett-Smalsundmo, Organisatorisk Nestleder i Nordland Senterungdom, argumenterer for kvotejakt på ørn. Spesielt er det et nasjonalt økende antall havørn som synes å være bakgrunnen for tankene om slike intervensjoner.

Havørn. Illustrasjonsfoto.  Foto: Ole-Tommy Pedersen / NTB scanpix

meninger

Forslaget er surrealistisk, da havørn og andre rovfugler først og fremst er et gode for økosystemene, og ikke et problem.

Rovfuglene har mange viktige oppgaver i naturen. Flere spiller en viktig bestandsregulerende rolle for smågnagere og andre smådyr, og kan slik også begrense forekomsten av både skadedyr og sykdommer. Mange er også medlemmer av naturens renovasjonsvesen ved å livnære seg av åtsler eller fiskeslo. For oss mennesker har rovfuglene en viktig rolle som såkalte indikatorarter, ved at de som følge av sin store sensitivitet til ulike miljøforandringer kan fortelle oss mye om tilstanden i våre økosystemer.

Enkelte hevder havørnene er blitt for mange, og at de er et problem. For mange: for hvem, og i forhold til hva? Alle arter i naturen regulerer seg selv, i takt med næringsgrunnlaget de til enhver tid har. Dette gjelder både spurv, lundefugler og havørn. Det er ikke Senterpartiet eller NOFs ærende å regulere antallet kjøttmeiser (eller ørner) i naturen. Økosystemene ordner opp dette selv. Tilgjengelige, passende leveområder og territoriene de ulike parene har påvirker både hekkesuksess og avstand mellom parene. At havørn skulle være et problem kan vi avvise først som sist. For hvem skulle det være? Verken for beitenæringen eller økosystemene er havørn en utfordring, noe all tilgjengelig kunnskap viser.

I 2018 feiret vi 50 år med fredning av havørn og kongeørn i Norge. Vi har mye kunnskap om artene, ervervet gjennom mange tiår med fredning og forskning. Fredningen av ørna er en av de største naturvernsuksesser gjennom tidene i Norge. Reetableringer i tidligere havørnerevirer og en generell spredning sørover i områder der den var fraværende i forrige århundre er nå et faktum. I Nordland har bestanden av havørn vært stabil de siste 20 årene. Kongeørnbestanden regnes som stabilt nasjonalt.

For de aller fleste mennesker oppleves ørnenes tilstedeværelse som noe positivt og gledelig, noe det også er. Levedyktige bestander er noe man kan glede seg over, og det er forferdelig trist dersom noe bra skal bli noe negativt, som i et underlig bakvendtland. I dag gir ørnene og norsk natur viktige distriktsarbeidsplasser. Natur og dyreliv er sentralt for å tiltrekke seg turister, og havørn og kongeørn er viktige for Norge som reiselivsdestinasjon. Dette kom frem i en rapport som Menon Economics og Ecofact leverte til Miljødirektoratet i fjor.

Havørn har aldri vært aktuell for bestandsregulering eller skadefelling etter fredningen. Havørna kalles ofte «Nordens gribb», fugler arten har mye til felles med. Fisk utgjør 70–90 % av havørnas føde, det meste av dette i form av død fisk og fiskeavfall, eller slikt den stjeler fra andre. Det er derfor havørn så lett tiltrekkes av mating og åteplasser. I et helhetsbilde utgjør åtsler i en eller annen form det meste av havørnas ernæring, selv om den aktivt jakter både fisk og sjøfugl, sistnevnte hyppigst på ungestadiet. Havørna er påfallende sosial i ungfuglperioden første 4–5 år av sitt liv, og inntil 152 individer er rapportert innen synsvidde ved gunstig mattilgang (lofotfisket, hvalkadavre, dumpet slakteavfall). Forekomster av havørn der det er enkel tilgjengelig mat er ikke mulig å regulere.

Hovedutfordringen er at mange sjøfugler strever med å finne mat til seg og sine. Mange sjøfugler er i tilbakegang. Bare siden 2005 er antallet sjøfugler på Fastlands-Norge redusert med over 30 prosent. Ved siste revisjon av rødlista, oversikten over nær trua og trua arter i Norge, kom hele 13 arter sjøfugler med på grunn av vedvarende tilbakegang. Årsakene til tilbakegangen er flere, men manglende mat i havet til arter som krykkje og lunde under hekkesesongen og kritiske tider av året, går igjen og er godt dokumentert.

Naturen er spektakulær, men dessverre stuper fugle- og dyrebestander over hele verden, mye knyttet til endret arealbruk og nedbygging av intakt natur. Skal vi snu utviklingen må flest mulig få opp øynene for disse alvorlige problemene.