KOMMENTAR

Koronapoeten Høie - er det så farlig, da?

Vi har en helseminister som prøver å trøste en koronatrett befolkning med dikt og vers. Det syns jeg ikke er noen krise.

Helse- og omsorgsminister Bent Høie  Foto: Lise Åserud - NTB

meninger

Nå har vi bakset og balt med koronaen i ett års tid, og det er mange som er fortvilt og lei. Inderlig fortvilt og inderlig lei. Lei av restriksjoner og karantener, kohorter og partyforbud, munnbind og spriting. Og lei av at det tilsynelatende ikke tar slutt.

Det er nok helt sikkert også helseminister Bent Høie, men i motsetning til oss menige nordmenn så må han i det minste utad holde stand og prøve å holde motet oppe i det norske folk. DET er ingen enkel oppgave, men Høie prøver likevel.

For selv om vi er mange som faktisk har levd et helt greit liv dette året og sluppet unna både ensomhet, oppsigelser, sykdom, dødsfall i familien, økonomiske problemer og vold i hjemmet, så er det også mange som ikke har sluppet unna én eller flere av disse tingene. Og da kan jeg skjønne at lyrisk helseminister ikke er det de aller mest vil høre. Og hvordan regjeringen har hændlet koronakrisen i stort er da heller ikke temaet i akkurat denne kommentaren. Jeg kan driste meg til å antyde at man ikke har lyktes med alt, og der må Høie også ta sin del av ansvaret.

Men personlig syns jeg Høie i alle fall har lyktes med minst én ting, nemlig å fremstå som en som genuint bryr seg om folk, og om folks ve og vel. Mulig vi har begynt å ta det for gitt at politikerne skal projisere sin empati for oss, men det er i alle fall en egenskap som ikke skal undervurderes i krisetider. Samtidig er det ikke alle av Høies kolleger som klarer å utstråle den empatien i like stor grad.

Torbjørn O. Karlsen, journalist i Framtid i Nord 

Så er jeg på Twitter jeg også, og twitteriatet, og sosiale medier generelt, er relativt nådeløst når Høie tillater seg å bli litt svulstig og lyrisk i sitt budskap til det norske folk, som han har vært ved et par anledninger i det siste. Som journalist med noen år på baken, så kan jeg nok fort havne i den fellen selv. «Cut the crap», liksom.

Jeg tar det jo for gitt at Høie ikke bruker for mange timer av arbeidsdagen sin på å lage nødrim og få schwung på jambene og trokeene. Det hadde vært veldig kritikkverdig. Men man stiller seg også lagelig til for hugg når man som toppolitiker våger seg inn i poesiens verden med setninger som «Rommene våre har vært små og trange. Dagene har vært triste og lange». Den ser jeg. Kanskje han skulle ha prøvd seg med ironi og sarkasme i stedet?

Men kanskje var ikke Høies budskap myntet på sylskarpe og tidvis småkyniske kommentatorer og riksraljører i riksmedia og meningsbærende aviser, eller på politiske motstandere som ser det formålstjenlig å drite ut Høie bittelitt i et valgår? Kanskje var det ikke myntet på matleie journalister som bare vil ha tall og fakta på bordet, slik at de kan skrive saken sin og ta kveld?

Kanskje ville Høie komme med noen trøstende ord til nettopp seniorene våre som sitter hjemme alene på andre året, til den lungesyke 60-åringen som har levd med frykt for å bli smittet i 365 samfulle dager, eller til 19-åringen som ser at ungdomstiden blir satt på vent, eller til seksåringen som er livredd for at bestefar skal dø. Jeg vet ikke om han lyktes. Kanskje ble det bare tomme ord og floskler også for disse. Kanskje falt ordene på stengrunn og provoserte mer enn det trøstet. Men da skal Høie i alle fall ha for forsøket. Jeg håper faktisk han prøver igjen. Han er tross alt helse- og omsorgsminister.