KOMMENTAR:

Valget som ingen tapte – eller vant

Det var forbausende få virkelige vinnere i årets valg, men det manglet likevel ikke på jubelscenene på valgnatta. Partier går fram, andre går tilbake. Men det er likevel påtakelig at selv de partiene som har gått fram og fått flere representanter på Stortinget, likevel ikke kan slippe jubelen helt i taket.

liten reell jubel: Da partilederne møtte pressen på Stortinget, valgnatta, var det knapt noen som hadde ekstraordinær grunn for å juble. 8foto: Beate Oma Dahle/NTB 

meninger

Den som umiddelbart fremstår som seierherren er Ap og Jonas Gahr Støre. Støre får drømmen sin oppfylt, med et solid rødgrønt flertall og en Ap-ledet regjering på gang. Det var målet hele tiden, og det er neppe mange som henger med hodet på Youngstorget om dagen. Samtidig gjør Ap sitt nest dårligste stortingsvalg på 100 år, og har tilbakegang sammenlignet med 2017 – som også var et elendig valg for Støre og co. Tiden med oppslutning på 30–40 prosent er åpenbart forbi for Arbeiderpartiet. Og er det så sikkert at flertallsdrømmeregjeringen til Støre, med Ap, SV og Sp, faktisk blir noe av? Eller er det for stort sprik mellom Sp og SV?

Den høyst sannsynlige regjeringspartneren til Ap, Senterpartiet, har gjort et svært godt valg isolert sett. De har hatt sammenhengende fremgang i valg siden 2015 og endte nå på 13,6 prosent. De får regjeringsmakt hvis de vil det, og har styrket seg veldig på tinget. Men når man ser på noen av målingene fra tidligere i år, der man på enkeltmåling lå langt over 20 prosent, så blir det likevel vanskelig å komme utenom ordene «formtopp» og «for tidlig» for Sps del. Mange har pekt på at det begynte å bikke nedover for partiet da Vedum ble lansert som statsministerkandidat, men det er nok neppe hele forklaringen. Uansett er det mange som peker på nettopp det grepet som avgjørende for at Sp fikk et litt rotete oppløp i valgkampen.

For SVs del så har man fremgang. 7,6 prosent oppslutning (i skrivende stund) er 1,5 prosentpoeng bedre enn sist stortingsvalg, og man øker antallet representanter fra 11 til 13. Men i likhet med Sp så lå SV an til å gjøre et enda bedre valg. På et gjennomsnitt av målingene for september, jf. valgnettstedet pollofpolls.no, hadde SV 9,4 prosent av stemmene. Man hadde tilsynelatende prikket inn toppformen, men så sviktet velgerne litt likevel. SVs ønske om å komme inn i regjering skygges jo også av Sps fremgang og vissheten om at Vedum og Sp ikke er like begeistret for SV nå som forrige gang de rødgrønne dannet regjering – i 2005.

Når det gjelder Rødt, så er det kanskje valgets største seierherre relativt sett. Bjørnar Moxnes, partileder og partiets eneste stortingsrepresentant de siste fire årene, får nå selskap av sju andre Rødt-politikere på Løvebakken. Det er virkelig historisk for partiet, som aldri har vært representert med mer enn én på Stortinget – verken som Rødt eller som forløperen Rød Valgallianse. Men: Rødt hadde en visjon om å komme på vippen på Stortinget og med det være avgjørende for at de rødgrønne fikk flertall. Da kunne Moxnes virkelig ha presset Støre og co langt til venstre i mange saker. Men så klarte Ap, SV og Sp å få flertall alene, og er i utgangspunktet ikke avhengig av Rødt for å få igjennom noe som helst. Det var nok en strek i regningen for partiet på ute på venstrefløyen.

FNs klimapanel ga noen få uker før valget Miljøpartiet De Grønne opplegget til tidenes valgsmash. Panelet har slått rød alarm på vegne av klimaet på kloden, og det var egentlig bare for MDG å klinke klimaballen i parketten og håve inn prosentene og stortingsmandatene. I august og september hadde partiet ifølge pollofpolls.no et gjennomsnitt på henholdsvis 5,5 og 4,9 prosent på målingene, men når det kom til stykket på valgnatten så endte partiet under sperregrensen. Ting tyder på at det var med aller knappest margin, men likevel. I stedet for en solid gruppe på tinget, ble MDG avspist med tre representanter. Det er riktignok en solid fremgang fra den ene partiet har hatt siste periode, men likevel blir sannsynligvis ikke MDG noe mer enn et perifert støtteparti til Støre-regjeringen.

MDG hadde én representant i sist periode, og den rollen overtar nå partiet Pasientfokus fra Finnmark. Irene Ojala klarte kunststykket å komme inn på tinget med partiet som har én kampsak – nemlig sykehus i Alta. Oppslutningen Ojala og hennes partifeller klarte å oppnå i Alta-regionen var nok til å kapre et mandat fra Finnmark. Det er en formidabel suksess for aksjonspartiet, men hva kan Ojala egentlig håpe på når hun inntar nasjonalforsamlingen? Det er et sterkt signal fra deler av befolkningen i Finnmark, som mener sykehussaken er altoverskyggende viktig. Men det er vel en fare for at regjeringspartiene nok likevel vil ta mer hensyn til sine lokallag i Finnmark og det de måtte mene i sykehussaken, enn det hun som sitter ved siden av dem i Stortinget argumenterer for. For Pasientfokus sin del kan man jo håpe på sammenfallende syn i den saken.

Hvis vi beveger oss over streken til borgerlig side, så er det for et objektivt øye ikke mye positivt å spore. Men partiene klarer likevel på mesterlig vis å finne de små lysglimtene i valghverdagen. Det så for eksempel veldig mørkt ut for Venstre en periode i sommer, der partiet knapt ga utslag på meningsmålingene i det hele tatt. Men på valgnatta krøp Guri Melby og co. opp på 4,5 prosent – og senere har de avansert til 4,6. Dermed ble Venstre det eneste partiet på borgerlig side med fremgang fra sist valg, med fattige 0,2 prosent. Så da ble det naturligvis god stemning på valgvaken, selv om hele regjeringsprosjektet de har vært en del av i fire år gikk «åt skogen» samme kveld.

Høyre tapte dronningen og hele kongeriket. Partiet må gi opp regjeringsmakten, men klarte å kare seg over 20 prosent – som visstnok var en uttalt målsetting for partiet. Det ble tatt som en delseier i rekken av tap mandag kveld, spesielt siden de første prognosene på valgnatta tydet på et resultat langt under 20 prosent. Nedgangen fra forrige valg ble til slutt på 4,7 prosent, men det var ikke noe stort poeng på valgvaken. Nestleder Jan Tore Sanner mente sågar at det «skulle et lite mirakel til» for at Høyre skulle klare å berge inn en tredje periode med makta. Det kalles regjeringsslitasje.

Den tidligere regjeringspartneren Frp var også fornøyd på valgnatta. Partileder Sylvi Listhaug var svært offensiv da hun talte til folket sitt. Kanskje var det lettelse å spore, ettersom Frp også lå syltynt an på meningsmålingene tidligere i år. Enkeltmålinger var nede på Rødt-nivå, og det er ikke godt nytt i den leiren. Til slutt endte de på 11,6 prosent, 3,5 prosentpoeng ned fra forrige valg. Det er dårligste stortingsvalget siden Listhaug gikk ut av ungdomsskolen, men likevel gikk partilederen likevel på talerstolen og utstrålte alt annet enn skuffelse og resignasjon for valgresultatet. Nå skulle man virkelige bruke tiden i opposisjon til å finpusse politikken fram mot 2025. Hva man har brukt de ett og et halvt årene man allerede har hatt i opposisjon etter at man gikk ut av regjeringen i januar 2020 til, var det ikke så mye snakk om.

Til slutt har vi KrF. Og at de kommer til slutt, er ikke tilfeldig. De gjorde sitt verste valg siden før krigen og klarte ikke å bryte den magiske 4,0-grensen. Partileder Kjell Ingolf Ropstad skrøt likevel av innsatsen i valgkampen og det faktum at man hadde ligget ENDA dårligere an bare noen måneder før. Han mente også at partiet fortjente «så mye, mye mer», men 96,2 prosent av velgerne var uenige med ham. Da kan man saktens lure på hvor lurt det var, det veivalget som i sin tid førte til at den populære partilederen Knut Arild Hareide trakk seg, og Ropstad ble – nemlig å satse på den borgerlige siden og ikke venstresiden i norsk politikk. Andre mener at småpartiene Sentrum og De Kristne, som til sammen fikk 0,7 prosent av stemmene ved årets valg, ødela KrFs sjanser for å komme over sperregrensen. Kanskje, kanskje ikke – men faktum er at flere valgforståsegpåere spår at dette kan være slutten for KrF. I de kretsene har de imidlertid sterk tro på både kjødets oppstandelse og det evige liv, så kanskje det også er overdrevent.