KOMMENTAR:

Én av ti i Norge har et spiseproblem. Jeg har vært en av dem

Da vekta viste 48 kilo, våknet det noe inni meg. Jeg skjønte at jeg sto og vippet mot et stup jeg ikke ville kjenne avgrunnen til.
meninger

Flere folk jeg kjenner og vet om har holdt på med keto en stund nå. Én etter én har de rast ned i vekt, og de virker tilsynelatende veldig happy. For meg ble keto helt feil. Nesten skremmende feil.

iTromsø-journalist: Eline Grønvoll.  Foto: RONALD JOHANSEN

Jeg vet jeg ikke er tjukk. Jeg er en normalvektig småbarnsmor i midten av 30-årene som takler livet sånn helt greit, karakter 4+. Likevel tenkte jeg og mannen min at vi skulle plaske litt i keto-bølgen da den kom rullende inn over landet for alvor i årsskiftet. For dem som ikke kjenner til keto, er det en slags lavkarbodiett som får kroppen til å brenne fett, en diett hvor blant annet gulrot, korn, løk og pasta er fy-fy, mens smør i kaffen er a-okay.

Det var en blanding av nysgjerrighet, et ønske om å få vekk noen av hjemmekontor-kiloene, å enes rundt et felles prosjekt, og å utfordre kokkekunnskapene når man ikke kan spise akkurat det man vil, som drev oss.

Det begynte helt jævlig. Vi åt mange tamme salater, både til frokost og middag, og vi åt blomkålpizza. På fest drakk vi vodka og sukkerfri Sprite, i stedet for rødvin. Vi klarte ikke å gå bortover golvet uten å bli andpustne, trapper var døden, og smilebåndet røyk totalt. Det sto på internett at man kunne forvente å ha det slik de første dagene, for oss varte det lengre. Kanskje fordi vi ikke putta smør i kaffen – jeg kan nesten ikke tenke meg noe mer vulgært.

Men etter to lange uker begynte det å løsne for min del. Jeg begynte til og med å bli litt glad av det hele, og plutselig passa buksa fra før barn nummer to igjen. Det var da jeg kjente på det igjen, det jeg ikke hadde kjent på siden jeg var 18–19 år. Jeg fortet meg å bytte til pysjbuksa, gikk inn på kjøkkenet, kokte spagetti, rørte inn meierismør, og åt nesten hele kasserollen. For 15 år siden lovde jeg nemlig meg selv aldri å miste hjernen min til spiseproblemer igjen.

Ifølge tall fra FHI har til enhver tid 50.000 kvinner i Norge mellom 15–44 år spiseforstyrrelser, fordelt under kategoriene anoreksi, bulimi og overspising. Anoreksi og bulimi er om lag ti ganger hyppigere hos kvinner enn hos menn. I tillegg sliter omtrent ti prosent av den norske befolkningen med lettere spiseproblemer, problemer som kan utvikle seg til en alvorlig spiseforstyrrelse. Det er vel der min historie passer inn.

Veldig få vet at jeg har hatt spiseproblemer. Jeg husker ikke akkurat når det begynte. Jeg var en aktiv 19-åring som ville bli enda bedre i fotball og begynte derfor å løpe rundt en mil, først annenhver dag, så hver dag. Etter hvert ble maten en del av prosjektet mitt.

Merkelig nok handlet det aldri om verken trening eller mat, sånn egentlig. Det var et prosjekt der jeg skulle se hvor langt jeg kunne presse meg selv, og der jeg forsøkte å ta kontroll over noe i livet mitt. Det var så mange brikker inni meg som jeg visste jeg skulle finne et sted nedover veien, og jeg følte på en uro over å sitte og vente på å finne de brikkene. Som en 15-åring som hver dag venter på å bli 18 år slik at livet kan skje. Det var slik det begynte.

Men så gled det litt ut. Jeg begynte å telle kalorier: En banan er 90 kalorier, et knekkebrød er 50 kalorier, et glass melk er 70 kalorier, en halv Grandiosa er 658 kalorier. Jeg kjøpte meg en vekt, og følte på mestring hver gang den viste et halvt kilo mindre. I speilet så jeg en muskuløs og litt for mager dame, men jeg lurte meg selv til å tenke at «dette er jo et prosjekt, det er ikke farlig».

Det var først da jeg begynte å kvie meg for å være sosial fordi jeg ikke visste hva som ville bli servert av mat, eller at noen skulle mase om at jeg måtte spise kake, at jeg begynte å skjønne at jeg var i ferd med å rote meg inn i noe jævlig skummelt. Og da vekta viste 48 kilo, våknet det noe inni meg. Jeg skjønte at jeg sto og vippet mot et stup jeg ikke ville kjenne avgrunnen til.

Så kom folkehøgskolen den høsten og hjalp meg til å redde meg selv. Jeg kviet meg fremdeles for å ete sukker og fett, men litt etter litt slapp tvangstankene taket. Det var så mye som skjedde, så mange nye venner, forestillinger vi skulle sette opp, så mye å oppnå og oppleve, at den strenge stemmen i hodet mitt hadde andre ting å rope om enn magefett og cellulitter.

Likevel skulle det ta sin tid å bli helt kvitt spiseproblemene, men da jeg tre år senere satt på en pub utenfor min hybel i Manchester og drakk en pils i den varme vårsola, og mentalt viste fingeren til verden, da husker jeg at jeg tenkte at: , nå er jeg helt fri fra de jævla spiseproblemene.

Og jeg har vært helt fri siden, ikke brydd meg om graviditetskiloene mer enn en gjengs kvinne, spist pasta og drukket sukker-Cola med den største selvfølgelighet og livsglede, og aldri sett meg tilbake. Helt til jeg forsøkte keto.

Misforstå meg ikke, for mange er sikkert keto en vei i absolutt riktig retning, kanskje det første steget mot et nytt liv eller en etterlengtet operasjon. Og det er helt supert. Jeg er bare ikke fan av at vi som kanskje bare burde gått litt flere turer, spist litt mindre porsjoner, kanskje spist noe annet enn det vi absolutt begjærer hver eneste dag eller fastet i ny og ne, driver og tukler med maskineriet vårt, lurer kroppen til å tro at den sulter når den ikke gjør det.

Det burde jo ringe godt i alle bjeller når løk og gulrot er fy-fy og man kan rase ned i vekt ved å drikke smør i sofakroken. Og for meg, og kanskje andre som har flørta med spiseforstyrrelser før, kan det til og med være et potensielt skummelt møte.

Jeg kommer aldri til å glemme hvor mange kalorier det er i en banan eller en porsjon deilig pasta, slik tror jeg spiseforstyrrelsens natur er. Men jeg skal heller aldri glemme å gi faen i det.