E-6 er den viktigste transportkorridoren som vi har i Troms og Finnmark. Her går det et stort antall vogntog lastet med gods, fisk og annet nødvendig til og fra fylket. Det går busser som transporterer folk fra og til sitt hjemsted, og innbyggerne langs våre fjorder er helt avhengig av veiene for å komme seg dit de ønsker.

Atter en gang opplever vi her Nord hvor sårbar vi er når veiene stenger. Denne gang er det igjen E-6 som ved en brukollaps i Kvænangen, lammer hele vår infrastruktur. Og det er ikke denne gangen snakk om bare noen timer med stenging, men derimot uker.

Da kan man stille seg et betimelige spørsmål. Skal det være slik at vi skal måtte leve med en slik uvisshet og uforutsigbarhet når det gjelder hovedtransportåren vår? Vi vet at i tillegg til de som daglig er avhengig av E-6 for løse sine gjøremål og for at samfunnet skal fungere tilfredsstillende, så fungerer E-6 som en viktig del av vårt forsvar.

Når vi kjenner den sikkerhetspolitiske situasjonen som dagens Europa står i med krig i våre naboland. Russland som invaderer Ukraina. Finland og Sverige som søker om medlemskap i NATO. Samt at vårt forsvar og våre allierte er totalt avhengig av å kunne transportere seg fra Indre Troms til Finnmark ved en eventuell tilspisset situasjon. Da kan en spørre, er vi i Norge rustet til å kunne ivareta vår sikkerhet ved en gitt krisesituasjon?

En av de viktigste forutsetningene for vår sikkerhet er at forsvaret er i stand til å forflytte seg fra A til B på en rask og effektiv måte. Da må i det minste bruene på E-6 tåle både vekt av tunge kjøretøy og en normal flom uten å bli stengt i uker. Vi befinner oss tross alt i et meget viktig politisk område av verden, det som vi så fint kaller for Nordområdene.

Men nå må vi la befolkningen kjøre gjennom Finland, en omkjøring på vel 700 km, ved at en bru ikke tåler vårflommen. Burde ikke vi i Norge prioritere og ta oss råd til å investere i gode og robuste veier. Vi har ingen jernbane her i Nord, og det finnes ingen alternativer til omkjøring innenfor Norges grenser.

Jeg mener at en langt større del av samferdselsbudsjettet burde komme Nord-Norge til gode. Jeg nevnte dette til en tidligere samferdselsminister, at siden Troms og Finnmark ikke har jernbane som staten trenger å bruke penger på, så burde vi fått en enda større andel av veimidlene som er til fordeling i Norge.

Det er tross alt beregnet brukt godt over 1000 milliarder kroner til samferdsel over 12 år gjennom Nasjonal transportplan. Herunder riksveier 510 og jernbane nesten 400 milliarder kroner.

Når så det skjer som denne gangen skjedde med brua i Badderen, så har vi heller ikke en slik beredskap at det finnes materiell i nærområdet som kan brukes til en midlertidig løsning, men må til Vestlandet for å hente dette nordover.

Vi får bare håpe på at når denne kommer på plass, så blir ikke den eventuelle midlertidige broen stående like lenge som Bailey brua på Breivikeidet. Nå har den stått der i 12 år.

Slik kan vi ikke ha det.