Johan Lyngstad, Lavangen

Hvor begynner og hvor slutter Norge som egen stat?

Foto: Isabell Haug

Om vi ser i atlasen så finner vi at Norge begynner i sør Ved Lindesnes og ender ved Grense Jakobselv langt nord i Finnmark.

Mens vi samtidig erfarer at våre politiske ledere bare betrakter hele kysten opp til Varanger for en del av Norge. Men da bare som et sted der trålerne kan hente gevinst til mannskap og eiere både sør i landet og ellers i Europa. Det regnes som uøkonomisk at fisken langs kysten i nord skal høstes på sjarker og mindre trebåter. Det ville jo vært enklere om fiskere bosatt langs kysten som lik tidligere tider kunne fiske så mye som ekspertene mente var passende uttak, uten at trålerne skulle ha egen kvote de kan ta ut av samme ressursen. Bosettinga langs lysten i nord har alltid vært avhengig av fiskeressursen langs kysten. Det virker derfor absurd når trålerne nå skal fortrenge de fastboende fiskerne for å få den tilgjengelige fangsten over på sine båter.

Men det er ikke bare dette som skaper problemer i dagens nordnorske samfunn. Dagens sittende Storting og Regjering overtok et land med total skjev bosetting, der menneskene har vært fristet til å bosette seg i de store byene sør i landet der industrien fritt har kunnet bosette seg. Dette med tryggheten av å vite at der var det rikelig tilgang på arbeidskraft etter hvert som kombinasjonsdriften fiske og jordbruk ble avviklet med statlige støttemidler. De eksisterende småbrukene ble for små som næringsvei alene, og derfor avviklet. En katastrofe for bosetting ut over det ganske land, men til glede for likestillingen mellom kvinne og mann. Det hele kunne ha vært løst politiske ved ikke å flytte alt av videre utdanning og arbeidsplasser til de eksisterende byene. En løsning som ville gi en helt annen mulighet til å kunne videreføre sammenhengen mellom generasjonene med videreføring av både historie og erfaringer og kjærlighet. Selv har jeg ansvaret for 6 barn, hvorav de 4 eldste har levd sine år som voksne i Oslo. Det var ikke slik kona og jeg drømte om vår fremtid.

Jeg har allerede nevnt fiske som en av de mange goder som tidligere klart hørte til kystens muligheter til å få et levebrød for alle de som bodde der. Men det ble fra myndighetenes side aldri tenkt på å legge til rette for å gi andre typer arbeidsplasser enn de som ble borte ved den politisk styring av utviklingen. Det er for meg skremmende at vår alles kjære «Erna» igjen vil prøve seg som politisk leder for oss i Norge igjen. La oss få fred til å finne en kurs som igjen for folk til å se at vi lever i et rikt og godt land som er beboelig fra sørligste til nordligste del av landet. Men det står mye ugjort igjen. Jernbanen som først bare skulle gå til Trondheim, ble takket være Ole Tobias Olsen og tyske krigsfanger ført helt fram til Fauske, og senere helt til Bodø. Når vi i dag roper «Kirkenes», roper Tromsø og Harstad i stedet «Tromsø og Harstad». Kanskje vi heller burde alliere oss med Finland og Sverige mot at de får litt av omsetninga av fisken vår?

Men så har vi alt det andre som er galt. Selve riksveien er en tragedie. Midt i Nordland har man ikke orket å legge til rette for at bilene bare kan kjøre videre rett fram. Der må man ta ferge videre for å komme fram. Når du skal videre fram fra Troms til Finnmark, må du gjennom smale tuneller. Først var det slik at når det var dårlig føre og vær, måtte trafikken styres innom Finland for å komme inn i Norge igjen. Så skulle de bygge ny tunell. Vegvesenet ønsket å bygge de med 4 lengder tuneller for å sikre at det ikke ville bli situasjoner der at trafikken igjen måtte gå gjennom Finland i perioder, men maktapparatet i staten ville det ikke slik. Det var for mye penger å legge på en vei så langt mot nord. Så nå er situasjonen slik som før, usikker og ikke til å stole på.

Ja, hva kan vi gjøre for igjen få styrket bosettinga i den nordlige landsdelen? Vi må sørge for at høstingen av havets ressurser her nord igjen blir en oppgave for de som er bosatt her nord. Det må bli slutt med at de som skal høste av havets ressurser her nord, kan bo i storbyer sør i landet, eller lavskattevennlig steder ellers nede i Europa. Fisket langs vår lange kyst her nord tilhører den bosettingen vi finner der. Historisk materiale viser at det var tilgangen på fiske som ga levegrunnlaget for fiskersamfunnene langs kysten her nord. Vi må ikke godta at dette fisket, som i flere hundre år har vært levegrunnlaget for bosettinga langs vår lange kyst her nord, nå skal være tilgjengelig for hele Europa. Det er forståelig at butikker og forretnings-virksomheter ønsker flere kjøpere innom sine forretninger. Men moralen burde tilsi en solid støtte til at kystfisket tilhører bosetninga langs kysten.

Siste meninger

  • HVA MENER DU? Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening. Send inn på epost nyhet@framtidinord.no.
Rune Kvarme, fagsjef Samfunnsbedriftene

Byråkratiet forsterker utenforskapet

Rune Kvarme Foto: Jill Johannessen

En velment feiltolkning gjør at personer med behov for betydelig tilrettelegging synker enda dypere i utenforskapet. Det store spørsmålet er om byråkratiet gjør det på refleks?

Dette handler om tilrettelagt arbeid, og hvordan én enkelt bokstav kan sørge for at politiske visjoner blir feiltolket av byråkratiet på en måte som gjør at ressursene går til en helt annen målgruppe. VTA-S og VTA-O høres tilforlatelig likt ut, men for menneskene det gjelder er det et spørsmål om å få en sjanse eller å bli satt helt på sidelinjen.

Varig tilrettelagt arbeid (VTA) er tiltak for å hjelpe personer med varig nedsatt arbeidsevne og stort behov for bistand til å fungere i jobb. Målet er å gi målgruppen meningsfylt arbeid og inkludering i arbeidslivet. Politikerne har vist vilje til å satse på slike tiltak, men når byråkratiet skal administrere ressursene, kan det gå galt.

VTA består nå av to typer tiltak. De har ulike innretninger, prislapper og målgrupper.

VTA-S står for varig tilrettelagt arbeid i skjermet virksomhet. Det er et tiltak som i sin tid ble etablert for at psykisk utviklingshemmede skulle ha en jobb i hjemkommunen sin når de flyttet ut av sentralinstitusjonene på 1990-tallet. Det ble derfor etablert vekst- og arbeidsinkluderingsbedrifter i hele landet. Disse har til felles at de tilbyr gode og varige arbeidsplasser, gir personlig utvikling og læring, og sørger for individuell tilpasset oppfølging for å fungere i jobbhverdagen.

VTA-O står for varig tilrettelagt arbeid i ordinær virksomhet. Dette er en moderne avlegger av VTA, og betyr at folk jobber i vanlige bedrifter i stedet for skjermede virksomheter. Dette er i tråd med «arbeidslinja», som mener at næringslivet er den mest effektive arenaen for overgang til ordinært arbeid. Samtidig er det billigere, og det gis mindre eller nesten ingen oppfølging. Et byråkrati som har fått oppdrag om å bygge opp under arbeidslinja, vil oppfatte dette som et praktfullt Kinder-egg!

Men er det egentlig det?

Som jeg har antydet er det langt større forskjell på disse tiltakene enn den ene bokstaven. De som får innvilget VTA-O, er nemlig en helt annen målgruppe enn de som får tilbud om VTA-S. De har bedre funksjonsevne og trenger mindre oppfølging. Den opprinnelige intensjonen med VTA var å hjelpe de som faktisk trenger tett oppfølging.

Min påstand er at de som får VTA-O strengt tatt kunne fått et marginalt lønnstilskudd i stedet. Da hadde det blitt enda billigere. Oppfølging får de svært lite av gjennom dagens ordning, noe tiltaket bærer preg av. Folk blir som regel bare på arbeidsplassen i 3-4 år før de faller fra.

Den opprinnelige målgruppa for VTA har derimot fått det langt vanskeligere, siden det knapt kommer nye tiltaksplasser til dem. Den normale ventetiden på VTA-S er nå et sted mellom 7 og 10 år, og den ensidige prioriteringen av VTA-O gir lite håp om bedring.

I statsbudsjettet for 2024 peker politikerne på en prioritering av VTA-S. Dessverre ser ut til at byråkratiet i mange fylker oversetter dette til ingen – altså NULL nye plasser i VTA-S – i sin iver etter å følge arbeidslinja og sørge for at flere kommer på tiltak for pengene.

Det var vel ikke det politikerne trodde de bevilget penger til. Eller var det det?

Gry Heggås Jensen, leder for Kirkens SOS i Nord

Påsken kan føles som en ekstra påminnelse om deres ensomhet

Kolbein Simonsen

Dersom politikerne får i gang en slik gjennomgang har de bidratt til å få fart på utviklinga

Hans Andreas Limi, Fremskrittspartiets nestleder

Jeg forstår godt om du handler i Sverige i Påsken

Foto: Geir Olsen

Under pandemien så vi at det ble skapt mange nye arbeidsplasser i Norge når grensehandelen gikk ned. Salget på vinmonopolet økte med opptil 40 prosent.

Nå ser vi igjen at høye avgifter skaper utfordringer for norske butikker. Situasjonen har blitt mer akutt den siste tiden. Ap og Sp har økt skatter og avgifter i Norge, mens den svenske regjeringen senker avgiftsnivået betydelig.

Fra i år er avgiftene på snus i Sverige kuttet med 20 prosent. Sverige har også 20 prosent lavere matmoms enn i Norge, det er en av grunnene til at FrP vil halvere matmomsen her i landet.

Bensinavgiftene i Norge har økt med over en krone literen under Ap og Sp. Sverige senker i år bensinavgiften med 1,64 kroner literen.

Siden Vedum (Sp) og Støre (Ap) tok over regjeringskontorene har forskjellen på bensinavgiftene i Sverige og Norge økt med nærmere tre kroner literen. Svenskene har også senket kravet til innblanding av dyr biodiesel, noe som gjør dieselen opptil 6 kroner billigere i Sverige per liter.

Fremskrittspartiet vil kutte avgiftene for å sørge for at flere handler lokalt, og sikre inntekter og arbeidsplassene i Norge. Det er også viktig å fjerne den ekstraordinære arbeidsgiveravgiften regjeringen har innført, dette er en ren avgift på å skape arbeidsplasser.

Regjeringen i Sverige kutter i avgiftene, mens regjeringen i Norge stadig øker avgifter på grensehandelutsatte varer. Jeg frykter at norske butikker og arbeidsplasser nær Sverige vil få enda vanskeligere betingelser fremover.

Jeg forstår godt om du handler i Sverige i påsken. Mens mange sliter økonomisk, har regjeringen gjort det enda dyrere å handle lokalt.

FrP vil kutte avgifter, og gjøre det billigere å kjøpe mat, drivstoff og grensehandelutsatte varer i Norge.

Solveig Vitanza, landbrukspolitisk talsperson i Arbeiderpartiet

Høyres dårlige eggløsning

På vei inn i påskeferien sår Høyre tvil om norsk egg-politikk. I bakgrunnen skjuler det seg en dårlig idé om å fjerne jordbrukets ansvar for å regulere markedet.

Vi har lange tradisjoner for å samarbeide i Norge. Dette gjelder også i landbruket, hvor bøndene historisk har organisert sine bedrifter gjennom samvirker.

Et samvirke er et eierfellesskap som gjør at kostnadene skal jevnes ut uavhengig av om du bor nært eller langt unna et slakteri, meieri eller eggpakkeri. Det er lite tvil om at en god og forutsigbar norsk jordbrukspolitikk for bøndene også har påvirkning på prisene – samtidig vet vi at inflasjon og dyrtid har gjort både egg og annen mat dyrere for forbrukerne. Men ser vi til våre naboland, skjønner vi at den norske prisveksten i matbutikken har vært betraktelig lavere enn i både Sverige og Danmark.

I flere utspill stiller Høyres Lene Westgaard-Halle spørsmål med landbrukspolitikken og samvirkene, som følge av eggmangelen. Hun kritiserer regjeringen for at det er lite egg i butikkhyllene, men har ingen forslag til hvordan saken kan løses utover å gjøre endringer i markedsreguleringen. FrP på sin side har nylig foreslått i Stortinget å avvikle markedsregulatoren i landbruket totalt ved å slippe løs de frie markedskrefter. Landbruksminister Geir Pollestad understreker at det skal være nok egg i butikkhyllene til påske – og påpeker at nordmenn spiser mer egg enn før. Dette kombinert med et stort salmonellautbrudd i Sverige, som gjorde at industrien i større grad har kjøpt norske egg, har medført færre egg i butikkene. Dette er ikke en god nok grunn til å skrote samvirkemodellen, som sikrer at gårdbrukere over hele landet leverer salmonellafrie egg som vi trygt kan spise bløtkokt.

I et samvirke er det bonden selv som er medeier, og her har man like stor innflytelse uavhengig av størrelse på gården. Målet skal være at bonden får en rettferdig pris, uten at det går på bekostning av forbrukeren. Dette prinsippet er viktig for matsikkerheten og selvforsyningsevnen vår. Norsk matsikkerhet er viktig, derfor har Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering nylig lagt fram en plan for selvforsyning og med det en opptrapping av inntektene i landbruket, slik at det skal være økonomisk mulig å drive med matproduksjon. To år med Sylvi Listhaug som landbruksminister viste oss hvorfor det var en dårlig idé å slippe markedskreftene løs på norsk matpolitikk, som har resultert i ei svært belånt næring som roper etter mer støtte. Min bekymring er at Høyre og FrP kaster barnet ut med badevannet med sine forslag om å ta bonden vekk fra markedsreguleringa.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering har brukt mye tid og penger på å rette opp i feilslått borgerlig matpolitikk. De siste to jordbruksoppgjørene har vært rekordgode, og nå har vi forpliktet oss til å tette inntektsgapet mellom bøndene og gjennomsnittlige arbeidstakere innen 2027. Målet er å få til mer matproduksjon i Norge, der bonden også sitter igjen med en lønn - samtidig som vi ivaretar forbrukernes preferanser og prisevne i matbutikken. Samtidig er det flere grep som må gjøres for å få bukt med de økende matprisene som vi opplever: Næringsminister Jan Christian Vestre har satt i gang med flere tiltak, og har blant annet oppfordret dagligvareaktørene til å forhandle priser med leverandørene sine flere ganger i året og å unngå prissignalisering i media, noe de nå har sluttet med. Fra 1. januar ble det forbudt for dagligvareaktører å forby nye aktører å ta over nedlagte butikklokaler. Og for første gang på 23 år ser vi at matprisene synker fra januar til februar.

For oss som forbrukere er det et problem at Nortura har feilberegnet egg-behovet i tiden før påske, og dette lar seg ikke løse i en håndvending. Samtidig er det ikke et selvstendig grunnlag for å skrote en landbruksmodell som har fungert over mange tiår – og som sikrer at vi har et landbruk og mottakssystemer for kjøtt, egg og melk over hele landet. Høyre sier at de ønsker at noenskal regulere markedet. Hvem skal det være, om ikke næringsaktørene i jordbruket selv?

Frank Sve, samferdselspolitisk talsmann, Frp

Aldri før har så mange spist så mye kake for så lite

Foto: Torbjørn O. Karlsen

Regjeringen har de siste ukene har reist rundt og spist kake for å feire at prosjekter fortsatt ligger inne i Nasjonal Transportplan (NTP). Problemet er at en rekke av disse prosjektene skulle bygges raskt i den gamle transportplanen, men er utsatt i den nye.

Regjeringen har ikke satt i gang et eneste nytt stort veiprosjekt i 2021, 2022, 2023 eller 2024. Det har ingen troverdighet at de plutselig vil begynne å bygge vei etter stortingsvalget i 2025.

Skal regjeringen reise rundt og spise kake for alle prosjektene de utsetter og ikke finansierer får vi etter hvert et folkehelseproblem. Aldri før har så mange spist så mye kake for så lite.

Firefeltsvei med midtdeler er de tryggeste veiene, og at det nesten ikke er dødsulykker på denne typen veier. Det er bekymringsfullt at regjeringen som hovedregel har varslet at de ikke lenger vil bygge firefelts motorveier.

Det er enorm forskjell på å utbygge en vei med fire eller to felt, ikke minst fra et trafikksikkerhetsperspektiv. Vi må bygge veier for fremtiden, ikke veier som er underdimensjonert allerede før de åpnes for trafikk.

Regjeringen stiller også fordyrende klima- og miljøkrav, eksempelvis er en elektrisk gravemaskin og lastebiler tredobbelt så dyr i innkjøp. Samtidig krever regjeringen at offentlige anbud vektes med 30 prosent på miljø, noe som fordyrer absolutt alt av vegbygging og infrastrukturbygging kraftig.

Unødige klimakrav skaper en dobbelt negativ effekt, der sektoren får mindre midler til å bygge vei, og det kommer betydelige færre resultater ut av hver krone.

Fremskrittspartiet vil sørge for at det bygges og vedlikeholdes langt mer vei og jernbane om vi får en hånd på rattet etter valget i 2025. Det er spesielt at Ap og Sp har råd til å gi et utenlandsk selskap 23 milliarder i subsidier til å bygge havvind, men ikke har råd til å bygge vei i Norge.

Rigmor Aasrud, parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet

Aldri har så mange vært i jobb i Norge som nå!

Rigmor Aasrud (Ap) Foto: Arbeiderpartiet

Siden Arbeiderpartiet kom inn i regjering har 150 000 flere (!) fått jobb. 9 av 10 av dem i privat sektor.

Aldri tidligere har så mange vært i jobb i Norge som nå. Nå kommer folk som tidligere stod utenfor utdanning og arbeid tilbake i jobb.

Ledigheten er lavere enn alle år under Erna Solbergs regjering. Flere opplever nå tryggheten ved å ha en jobb. Det er blant annet fordi Arbeiderpartiet satser på unge i arbeid.

Gjennom ungdomsgarantien styrker vi arbeidslinja og gir flere en sjanse til å få prøvd arbeidsevnen sin og få fotfeste i arbeidslivet.

Unge har et mulig langt arbeidsliv foran seg, og med ungdomsgarantien sier vi at vi ikke skal gi noen opp. Tidlig, tett og tilpasset oppfølging er nøkkelen for å lykkes.

Det er viktig for den enkelte, som får ei lønn å leve av.

Og det er viktig for samfunnet. Med flere i arbeid baker vi kaka større. Folk i arbeid er det som finansierer velferd for deg og meg.

Sagt med andre ord: høy arbeidsdeltakelse gjør oss i stand til å sikre at forskjellige mennesker får muligheten til å leve gode liv. Derfor er arbeidslinja viktig – og en suksess.

Samtidig som vi styrker arbeidslinja, legger vi til rette for et næringsliv der vi skaper mer enn før.

Fastlandsinvesteringene i Norge har aldri blitt målt høyere.

Veksten i investeringene er blant de høyeste i OECD-landene – og høyere enn for eksempel Sveits.

Norsk eksport er dessuten rekordhøy. I 2023 var eksporten over 50 prosent høyere enn 2021-nivå. Det skyldes olje og gass, men i 2023 har eksport fra tradisjonelle industrinæringer vært en viktig bidragsyter til eksportveksten.

De to siste årene har det i gjennomsnitt blitt etablert 6 000 nye bedrifter i måneden. Dette er over 15 prosent mer enn gjennomsnittet i de to årene før pandemien.

Vi lever i tider som er mye mer urolige enn for fem, ti og tretti år siden. Ettervirkninger av pandemien, krig i Europa og Midtøsten, samt høy prisvekst er noe av det som preger oss her hjemme. Det er likevel – og kanskje akkurat derfor – verdt å minne om det som går riktig vei.

At det aldri har vært flere i jobb i Norge skal vi glede oss over!

Beniamin Furuly, fylkesvaraordfører og leder Troms Høyre og Cecilie Mathisen, leder for fylkestingsgruppen

Nasjonal transportplan er årets påskekrim

Benjamin Furuly og Cecilie Mathisen, Høyre

Påskekrimmen for oss i Troms er allerede klar nå som regjeringa har lagt frem NTP.

Det var neppe uten grunn at samferdselsministeren presenterte en av vårens viktigste saker fredagen før påske.

Forventningene om en god mottagelse var nok svært små, og håpet om at planen skulle forsvinne i stresset før påskeferien ble nok fristende.

Nasjonal transportplan, også kalt NTP, er beskrivelsen av hvilke samferdselsprosjekter regjeringa skal satse på de kommende 12 årene. Her legges de store linjene og økonomiske satsningene fra nasjonalt hold på vei, jernbane, flyplasser og fiskerihavner. Det er derfor helt avgjørende at det Troms har prosjekter med.

Det Arbeiderpartiet og Senterpartiet i dag la frem var ikke annet enn et svik for ambisjonene i Troms. Inne i NTP lå det nemlig kun tre prosjekter for regionen. To av disse er rene opprustninger av sårt trengte strekninger, som E6 mellom Nordkjosbotn-Hatteng og E6 mellom Olderdalen-Langslett, hvorav også kun sistnevnte er prioritert gjennomført de første 6 av de neste 12 årene. De samme veiprosjektene var for øvrig også inne i forrige nasjonale transportplan, men har ikke blitt realisert. Så noen nye ambisjoner er det ikke å spore.

Det Troms trenger er samferdselsprosjekter som knytter fylket tettere sammen, og som korter ned både avstander og reisetider i regionen. God framkommelighet er avgjørende for samfunnsutvikling og bosetning. Dessuten er Troms det viktigste fylket for forsvar og beredskap. At det ikke gjenspeiler seg i den statlige samferdselspolitikken, henger ikke på greip.

Vi er også svært skuffet over at hverken Østre Malangskorridor eller penger til Ullsfjordforbindelsen er prioritert. Østre Malangskorridor er en vei som vil korte ned reisetiden mellom Tromsø og Bardufoss fra 2 timer til 57 minutter. Ullsfjordforbindelsen vil gjøre strekningen mellom Tromsø og Alta 106 km kortere. Dette er prosjekter vi vet er viktig for både næringslivet, for miljøet og for bosetting, og som vi har poengtert viktigheten av flere ganger.

I tillegg har dessverre Troms et stort vedlikeholdsetterslep på fylkesveinettet. Dette til tross for at vi er det fylket som bruker mest midler til samferdsel per innbygger. Dette behovet har også blitt forklart til regjeringa ved enhver anledning, men det ser dessverre ikke ut til at samferdselsministeren har lyttet noe særlig her heller.

Videre bør det være et tankekors for regjeringa når NAF kaller planen for et svik mot distriktene. Om man ikke lytter til innspill man har fått fra KS, fylkeskommuner og brukere av veiene, bør man i allefall lytte til sin egen regjeringsplattform. Den slår fast at man skal utarbeide en helhetlig forpliktende plan for å redusere vedlikeholdsetterslepet. Det legger på ingen måte den presenterte NTP opp til, og nok en gang ser vi løftebrudd fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Til påskekrimmen blir det derfor om å både finne satsninger, bevilgninger og ambisjoner i Troms, og den den store påskenøtta blir hvilket parti som kan være med å løfte infrastruktur i landets viktigste sikkerhetspolitiske område. Vi forventer at Stortinget rydder opp i regjeringas mangler, og at man leverer et skikkelig infrastrukturløft for Troms.

Mona Nilsen, familiepolitisk talsperson i Arbeiderpartiet

Vold og overgrep er alvorlig kriminalitet

Mona Nilsen (Ap)

Samtidig som de fleste av oss gleder oss over påskefri, er det noen som ikke gjør det. Vi vet at det er nettopp i ferier mye av familievolden skjer.

Vold og overgrep mot barn og i nære relasjoner er et stort og alvorlig samfunnsproblem. Volden og truslene har store menneskelige kostnader for de som rammes, og tar i ytterste konsekvens liv.

Regjeringen styrker nå innsatsen mot vold og overgrep med en ny plan som skal virke i fire år framover. Vi styrker statens barnehus, foreldrestøttende tiltak i kommunene, hjelpetelefonen, politiet, og innsatsen mot negativ sosial kontroll, æresrelatert vold, tvangsekteskap, kjønnslemlesting, og internettrelaterte overgrep mot barn. Planen er laget ut fra ny kunnskap, innspillsmøter med flere organisasjoner for barn og unge, og med barn som selv har opplevd vold og overgrep.

Vi vet nok til at det må satses mer og jobbes hardere av mange av oss, også i politikken. Fortsatt er det blant annet for lite kunnskap om plikten vi har, både til å opplyse og avverge ved mistanke om vold. Både som enkeltpersoner og som samfunn kan vi bli bedre til å sørge for at vold og overgrep både oppdages og hindres.

En nylig gjort studie i regi av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, viser at sårbarhet for vold og faktorer som utdanning, økonomi og sivilstatus er tett knyttet sammen. Alvorlig vold skjer oftere blant folk med lav utdanning, og de som har dårlig råd.

Slik er også den langsiktige politikken, med å få folk i jobb og utdanning og sørge for at folk får bedre råd, også med på å bekjempe vold i nære relasjoner.

Målet må være at vi som samfunn greier hindre at flere rammes av vold og overgrep. Slik at flere kan glede seg til neste ferie.

Aleksandra Seljeseth, fylkestingsrepresentant, Troms Ap

Nødvendig for at Troms kan være på bucketlisten til folk fra hele verden

Per Vidar Kjølmoen, fagligpolitisk kontaktperson (Ap), Solveig Vitanza, landbrukspolitisk talsperson (Ap), Siri Gåsemyr Staalesen, boligpolitisk talsperson (Ap)

Ap tar situasjonen i byggenæringen på alvor

Per Vidar Kjølmoen, Siri Gåsemyr Staalesen og Solveig Vitanza Foto: Stortinget

Byggenæringen har lenge varslet om dårlige tider og kom derfor til Arbeiderpartiet med tre ønsker til statsbudsjettet for 2024. Regjeringen leverte på to av tre. Vi tar situasjonen på det dypeste alvor, det må Rødt snart få med seg.

Det er ikke tvil om at økte priser og renteøkninger har ført til at færre byggeprosjekter settes i gang. Både i den delen av byggebransjen som de store bedriftene opererer i, men også hos de små og mellomstore bedriftene merkes det at folk har mindre penger å bruke på egne prosjekter.

Samtidig er partiet Rødt er ute i diverse medier der de etterlyser tiltak fra regjeringen. Det er ikke noe galt i å være bekymret for en bransje som åpenbart har tøffe tider, men man må spørre seg om Rødt har fått med seg innholdet i det vedtatte statsbudsjettet for 2024. For «kravene» de kommer med til regjeringen, ble det levert på for flere måneder siden.

Arbeiderpartiet mener innsatsen må rettes dit den vil ha mest og best effekt. Det er å få opp aktiviteten i bransjen, så vi holder på fagfolkene og slipper permitteringskøer. I statsbudsjettet 2024 gjorde vi derfor to viktige grep, som også var sterkt ønsket av bransjen selv. Vi økte bevilgningene til Enova og vi styrket Husbanken.

Arbeiderpartiet vil at flere skal få muligheten til å eie egen bolig, i både by og bygd. Derfor har vi starta arbeidet med å gjenreise Husbanken. Neste år er låneramma er på nesten 30 milliarder kroner. Dette er veldig gode nyheter for byggebransjen.

Husbankens økte ramme er en vinn-vinn-situasjon for å få opp aktiviteten i byggebransjen, men innebærer også energitiltak for kommunale bygg. Vi vet at energieffektivisering er et viktig klimatiltak, og offentlig sektor må gå foran for å sikre energieffektive løsninger. Derfor endret vi også i fjor Enovas mandat til å fokusere i enda større grad på energieffektivisering av bygg, i tråd med Energikommisjonens anbefalinger. I statsbudsjettet bevilget vi 180 millioner kroner ekstra for å følge opp dette. Dette er viktige klimatiltak som også kan få opp aktiviteten i bransjen igjen.

Arbeiderpartiet lytter til næringen, og ønsker å bedre situasjonen. For vi er avhengig av en sterk byggebransje, med alle de dyktige fagfolkene vi har, for å bygge landet videre.

Det tredje ønske handlet om å øke permitteringsperioden fra 26 til 52 uker. Arbeiderpartiet vil ikke kategorisk avvise at det i fremtiden blir behov for å gjøre endringer i permitteringsregelverket. Men selv om vi deler bransjens bekymring for 2024, mener vi ikke dette er den beste løsningen nå.

For oss vil alltid arbeid til alle være viktigst. Og det vi trenger nå, er flere i arbeid, ikke flere folk utenfor arbeidslivet.

Ingen arbeidstaker har godt av å være permittert i 52 uker sammenhengende. Man faller ut av arbeidsfellesskapet og går ned til 62,4 prosent av inntekten. Spesielt i disse dyrtider vil dette være en uholdbar situasjon for de fleste. Arbeiderpartiet vil ikke kategorisk avvise at det i fremtiden blir behov for å gjøre endringer i permitteringsregelverket.

Vi er inne i en krevende tid hvor mange kniper igjen lommeboka. Vi har forståelse for at mange er både bekymret og frustrerte over fallet i aktivitet i byggebransjen. Derfor er vår oppfordring klar, til både privatpersoner, boligfelleskap og kommuner – ta Husbanken og Enova i bruk. Det er godt for bransjen og godt for den enkelte arbeidstaker.

Samtidig ba nylig en samlet arbeids- og sosialkomité om at regjeringen kartlegger hvilke tiltak som kan være nødvendige for å øke aktiviteten i byggenæringen. Vi har fått mange gode forslag fra næringen både i forbindelse med behandlingen av dette representantforslaget og i egne møter. Vi vurderer de alle, og er beredt til å sette i gang tiltak om situasjonen krever det.

Mona Nilsen, familiepolitisk talsperson for Arbeiderpartiet

Aldri mer ulønnet permisjon

Mona Nilsen (Ap) Foto: Stortinget

Nå gjør Arbeiderpartiet, sammen med blant annet Senterpartiet og SV, foreldrepengeordningen enda bedre. Det håper og tror jeg vil føre til at færre tar ulønnet permisjon.

Dagens foreldrepermisjonsordning er raus og fleksibel. Foreldre kan selv velge om de ønsker å ta 49 uker med permisjon med 100 % foreldrepenger eller 59 uker med 80 % foreldrepenger. Det er også mulig å velge gradert uttak over lenge tid.

Problemet er at det fram til nå har lønnet seg å velge kortest permisjonslengde for deretter å ta ulønnet permisjon. Hele 78 prosent valgte dette i 2021. Tall fra Nav viser at andelen mødre som tar ulønnet permisjon har økt dramatisk fra 18 prosent i 2008 til 49 prosent i 2021.

Vi i Arbeiderpartiet tror det er sammenheng mellom dette hullet i foreldrepengeordningen og andel som tar ulønnet permisjon. Derfor tetter vi nå gapet og sørger for at sluttsummen på foreldrepengene vil være like stor uavhengig av om du velger 80 eller 100 prosent uttak. Det vil sørge for at du ikke lenger vil tape opptjening av pensjon og andre rettigheter, gjennom å velge ulønnet permisjon, noe som har rammet mange, spesielt kvinner.

I tillegg fjerner vi kontantstøtta for barn over 20 måneder. Det er en ordning som hindrer likestilling, og betaler folk for å være hjemme. Det strider også mot arbeidslinja. Arbeiderpartiet ønsker å avvikle kontantstøtten i sin helhet, fordi vi mener å gå i barnehage er viktig for inkluderingen, integreringen og for å gi barn like muligheter. Målet vårt er at flest mulig barn går i barnehage og at økonomi ikke skal være til hinder for deltakelse. Det er derfor vi senker barnehageprisene samtidig som vi starter avviklingen av kontantstøtta.

Disse endringene kommer i tillegg til andre kraftige satsinger for barnefamiliene, som 12 timers gratis SFO for 1., 2. og 3.-klassinger, og lavere barnehagepriser. Med makspris på 2000 kroner, sparer en familie med ett barn i barnehagen 13 500 kroner hvert år sammenlignet med 2021. For de 189 mest spredtbygde distriktskommunene senkes maksprisen til 1500 kroner.

Dette er viktige grep for familienes økonomi og for å styrke likestillingen. Slik får vi en raus og fleksibel foreldrepengeordning og sikrer at flest mulig barn kan gå i barnehage, samtidig som flere mødre kan være i jobb.

Leiar i Norsk Målungdom, Tobias Christensen Eikeland og leiar i Noregs Mållag, Peder Lofnes Hauge

På tide med mobilar på nynorsk!

Foto: Jenny Kane

Digitaliseringa av samfunnet er eit faktum, det same er ikkje plassen nynorsken burde hatt i operativsystema og programvara me nyttar kvar dag. I praksis blir nynorsk diskriminert av dei store teknologiselskapa.

Fleire av dykk les nettopp dette lesarinnlegget på ein iPhone eller ein Samsung-mobil. Då har du sikkert også brukt “Face-ID” for å kome deg inn. Eller kanskje er det ein PC du har i fanget? Då er sjansen stor for at du også har “innstillinger”, “skjermsparer” eller “musetrykker”. No er det på tide at vi får operativsystem på nynorsk!

Nynorskbrukarar må få sjå språket ulike arenaer, også på digitale flater.

Allereie i år 2000 var det store demonstrasjonar knytt til manglande dataprogram på nynorsk. Då streika titusen av elevar mot ei digital verd som i stor grad var prega av bokmål. I dag er problemet større enn nokosinne.

Etter mange tiår med datamaskiner, smarttelefonar og programvare, er det framleis store manglar for nynorskbrukarar. Språket må finnast på plassane ein les noko. Det har i større og større grad vore som del av programvare. Spesielt viktig er det at nynorsken finst der barn og ungdom er. I dag er nær sagt alt av den teksten nynorskelevar les på ein vanleg dag, på bokmål. Dette gjer det vanskelegare for dei å bli trygge på språket sitt. Ein viktig del av løysinga er at operativsystema må finnast på nynorsk, slik som dei også finst på bokmål. Når den nye opplæringslova trer i kraft i august, er det krav om at skriveprogram skal støtte både bokmål og nynorsk, og skal følgje offisiell rettskriving. Det skulle berre mangle, elevane treng både nynorsk stavekontroll og brukargrensesnitt.

Regjeringa gjer i dag for lite for at nynorskelevane skal få programvare på sitt eige språk. Det er på tide at styresmaktene krev at teknologigigantar som Apple og Google skal levere programvare på nynorsk. Microsoft har lenge vore ein relativt stabil leverandør av nynorsk programvare, men i det siste har det vore store manglar også hjå dei også. Vi kan ikkje sitje stille og akseptere den stadig aukande diskrimineringa av nynorskbrukarar på dei digitale flatene.

Dersom operativsystem kjem på både nynorsk og bokmål sikrar ein at fleire kan nytte nynorsk i kvardagen sin, og at fleire vert eksponerte for nynorsk. Gjennom dette sikrar ein også likestilling av dei to norske skriftsspråka.

Bjørgun Haugland, regionrådsleder, Stiftelsen Norsk Luftambulanse

Ikke vent og se!

Foto: Kyle Meyr / Stiftelsen Norsk Luftambulanse

Når noen plutselig blir alvorlig syke eller skadet kan den første personen på stedet være avgjørende.

Mange av oss er usikre på hvordan vi skal håndtere slike situasjoner. En fersk undersøkelse viser at over 50 prosent av unge i alderen 15 til 25 år frykter å komme som den første til en ulykke. Den samme gruppen forteller også at det er mer enn to år siden de hadde opplæring i hjerte- og lungeredning.

Vårt budskap til deg som er usikker er enkelt: Er du redd for at liv eller helse er i akutt fare? Ikke vent og se – ring 113! Når du ringer 113 kommer du i kontakt med dedikerte fagfolk som vil veilede deg om hva du skal gjøre mens du venter på at hjelpen kommer.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse arrangerer årlig Akuttaksjonen for å øke befolkningens bevissthet om å varsle nødetatene tidlig. Nødetatene er avhengige av at vi ikke nøler med å ringe 113 i akutte situasjoner, slik at den riktige hjelpen kommer frem så raskt som mulig.

Takk til deg som ringer 113 når det virkelig gjelder. Takk til deg som støtter Stiftelsen Norsk Luftambulanses arbeid med å finne nye og bedre løsninger for riktigere og raskere hjelp til de som trenger det mest. Og en stor takk til alle som jobber i rednings- og helsetjenestene, og som hver dag arbeider for å redde liv. Dere utgjør alle en uvurderlig forskjell.

Espen Stedje, generalsekretær i Foreningen Norden

Tillit skaper trygghet i Norden

Foto: Fredrik Sandberg

Nordens dag, som feires den 23. mars hvert år, er den store merkedagen for det nordiske fellesskapet. Nå knyttes Norden enda tettere sammen. Etter at Sverige nylig ble NATO-medlem, er Norden i samme allianse for første gang siden Kalmarunionens tid.

Personlige kontakter skaper tillit

Sentralt i feiringen av Nordens dag står de langvarige og nære båndene mellom innbyggerne i Norden, som utgjør selve kjernen i fellesskapet. Den tilliten og fortroligheten som preger relasjonene mellom mennesker i Norden danner grunnlaget for alt annet nordisk samarbeid.

Ved å heise de nordiske flaggene, slik vi oppfordrer alle kommuner til å gjøre, og ved å utveksle hilsener med våre nordiske venner på Nordens dag, sender vi et sterkt og tydelig signal om betydningen av det nordiske samholdet. Vi er ikke bare en samling av separate nasjoner, men en region forent i felles verdier og en felles, nordisk samfunnsmodell. Derfor er Nordens dag ikke bare en feiring av vår fortid, men også et løfte om å bygge en enda sterkere og mer integrert nordisk region for fremtiden.

Felles arbeidsmarked 70 år

Det nordiske samarbeidet er omfattende og har lang tradisjon. I 1954 gikk de nordiske landene sammen om at Norden skal være ett arbeidsområde. Alle som bodde i Norden fikk en rett til å søke arbeid i de nordiske nabolandene, og å bli likebehandlet med landets egne borgere.

Dette har betydd enormt mye for mange. Denne politiske beslutningen har bidratt til at Norden for mange føles som hjemme. Uansett hvor urolig det måtte være, i våre nærområder eller ute i verden, vet vi at vi har et nordisk nabolag å støtte oss på.

For mange har det vært helt naturlig å søke studier eller å ta arbeid i et nordisk naboland, blant annet fordi vi er så mange som kan snakke sammen – på vårt eget språk – på tvers av flere land. Dette gjør Norden til en unik region i internasjonal sammenheng.

Kontakt over grensene, vennskapsforbindelser og kultur- og språkforståelse, gir en plattform å samarbeide på og danner grunnlag for alt annet nordisk samarbeid. Ikke minst når det gjelder sikkerhet og kriseberedskap.

Det er god grunn til å feire alt vi har oppnådd – med en tydelig oppfordring om at det nordiske samarbeidet utvikles i tråd med vår tids utfordringer.

Ingelin Noresjø, leder for Grønt Landtransportprogram og Arngrim Molberg, daglig leder i Wiiks transport

Biogassen fra Rå Biopark produseres lokalt, eies lokalt og brukes lokalt

Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse

Vi må snakke om voldtekt

Foto: Heiko Junge

De fleste av oss kjenner noen som har opplevd voldtekt. Kanskje kjenner vi flere. Mange har selv opplevd det. For én av fem kvinner har faktisk blitt voldtatt. Og voldtektstallene stiger.

Mange forteller det ikke, eller bruker lang tid før de sier det til noen. Da mister vi muligheten til å få verdifull hjelp og sosial støtte som kan motvirke noen av de alvorlige konsekvensene her og nå, på kort sikt og gjennom resten av livet.

Utviklingen går feil vei

Voldtektsutvalget la nylig fram en dyster utredning om hvordan voldtekt rammer livskvalitet, helse, utdanning og tilknytning til arbeidslivet. De kaller det et uløst samfunnsproblem. Det er det mange grunner til. Voldtekt øker nemlig i alle aldersgrupper, og rammer som oftest jenter og kvinner. Mange oppgir å ha blitt utsatt for voldtekt i ung alder, gjerne før fylte 18 år. For personer under 29 år har tallet doblet seg siden 2014. Overgrepsmottakene melder om økt trykk. Mange av overgrepene har fått en ny og mer brutal karakter, og det går ikke en uke uten at det kommer inn ofre som er blitt kvalt av seksualpartner. Utviklingen går feil vei. Det er til å gråte blod av.

Helsekonsekvenser

Voldtekt kan gi helsekonsekvenser livet ut. Vold og overgrep i barndommen er eksempelvis forbundet med angst og depresjon, atferdsvansker og aggresjon, rusmiddelmisbruk, og spiseforstyrrelser i barne- og ungdomsalder. Ellers viser forskningsfunn at vold og overgrep kan medføre alvorlige tilstander som angstlidelser, depresjon og bipolar 1. Samlet sett får vi en mer enn doblet risiko for så godt som alle psykiske lidelser etter vold og overgrepserfaringer. I tillegg gir voldsutsatthet høyere risiko for somatiske sykdommer som diabetes, kreft og hjerte- og karsykdommer.

Selvmord

I ytterste konsekvens kan voldtekter medføre selvskading, selvmordsforsøk og selvmord. Har du vært utsatt for seksuelle overgrep i barndommen mellom fire og 12 år, øker sannsynligheten for selvmordsforsøk med elleve ganger. For ungdom og unge voksne mellom 13 og 19 år kan vi gange med seks. Vi må gjøre livet levelig for langt flere. Det starter med å ta voldtekt på alvor, se sammenhengen mellom erfaringer og konsekvenser og by på et hjelpeapparat som fungerer så godt at ingen angrer på at de gikk videre med sakene sine.

Alene med konsekvensene

Voldtekt er et folkehelseproblem. Hvis vi unngår å snakke om det og lar være å anmelde fordi prosessen er lang, vond og vanskelig og som oftest ender i henleggelse, så kan konsekvensene bli enorme. Vi vet at mange utsatte aldri verken oppsøker hjelp hos omgangskrets, støttetjenester eller anmelder det til politiet. Unngåelsesreaksjoner er vanlig – vi orker bare ikke tanken på påminnelser og tanker om hva som skjedde, noe som kan hindre oss i å møte til oppfølging og behandling. Er det også andre ting som kommer i veien for at vi skal orke å snakke om det? Det kan oppleves som en tilleggsbyrde etter seksuell vold å miste kontrollen over egen fortelling – at noen andre skal definere om det du har opplevd kvalifiserer som voldtekt.

Typiske reaksjoner

Det finnes ikke en typisk reaksjon på voldtekt. Alle er skrudd sammen forskjellig og vil ha med seg ulik bagasje når vi skal bearbeide en slik traumatisk livshendelse. Men for de fleste vil det føre til store følelsesmessige reaksjoner. Det er ikke uvanlig å kjenne på følelsesmessig nummenhet – Hvorfor gråter jeg ikke? eller fornektelse – Var det egentlig voldtekt?eller skyldfølelse – Hva gjorde jeg galt som endte i dette? Noen sliter med søvn, flashbacks eller lav selvtillit og dårlig selvfølelse. Andre skammer seg. Kanskje preger det hukommelsen eller gjør deg mer sosialt tilbaketrukket.

Hemmeligheter

Barn venter i snitt 17 år med å fortelle om overgrep. Om de forteller. Latenstiden, eller tiden fra hendelse til betroelse, skyldes ofte frykt, skyldfølelse, distansering og manglende begrepsapparat. Da må vi bedre prosessene og fjerne skammen slik at veien blir kortere. Vi pleier å si at delt sorg er halv sorg. For det å bli trodd, lyttet til og støttet har en stor verdi for å finne tilbake til tryggheten mange mister etter et overgrep.

Hemmeligheter kan være farlige hvis de har store konsekvenser, men skal utsatte fortelle må støtteapparatet finnes. Vi må lage gode prosesser så alle kommer til medisinsk undersøkelse, får behandling om de trenger det og tilgjengelig helsepersonell som kan snakke med deg om hendelsene. Har du vært utsatt for voldtekt anbefaler vi å snakke med noen du stoler på og få hjelp til veien videre. Husk at det aldri er din skyld.

Forebygging

Nå må vi prioritere å forebygge og bekjempe alle former for seksuell vold. Vi må sørge for bedre seksualundervisning, som i tillegg til å lære barna det tekniske ved sex og samtykke sier noe om følelser. Vi må motvirke pornofiseringen i ungdomskulturen. Vi trenger holdningsendringer og positive rollemodeller der foreldrene går foran som gode eksempler. Vi trenger en likestillingspolitikk og -håndheving som senker terskelen for aksept av uønsket seksualisert atferd. Vi trenger bedre møter med politiet, strengere prioritering og en høyere oppklaringsprosent på sakene. Og vi trenger å utvikle en felles bevissthet rundt hva slags fatale konsekvenser voldtekter kan gi. Volden kan være livsødeleggende, og kan henge som en skygge over din videre utvikling og livskvalitet. Vi må snakke mer om hvordan voldserfaring påvirker den psykiske helsa livet ut og hvordan vi sammen kan romme slike erfaringer bedre for å fjerne tabuer, skyld og skam. Hvis vi klarer å komme overgrepsutsatte bedre i møte vil vi også forebygge psykiske lidelser. Vi må også ta tak i de faktorene vi vet kan utløse slik oppførsel og finne nye metoder og kunnskap om mekanismene.

Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse Foto: Fabian Omarsson
Willfred Nordlund, stortingsrepresentant for Nordland og leder for stortingets næringskomite, Senterpartiet

Endelig skal kommunene få bestemme over boligbyggingen selv

Foto: Torbjørn O. Karlsen

Avslag fra statsforvalteren på boligbygging utenfor tettbygde områder har over tid vært en rot til stor frustrasjon i mange distriktskommuner.

Nå har regjeringen kommet med forslag til nye statlige planretningslinjer som vil gjøre det mulig for folk i distriktene å bygge husene de vil, der de vil.

Dette er et Senterparti-gjennomslag for å legge til rette for at folk skal få leve livene de ønsker over hele Norge. Om det er fordi man ønsker større tomt, lenger avstand til naboene eller å sette opp kårbolig for å sikre videre drift på gården.

Folk og folkevalgte har opplevd å gå på kvist i saker hvor en ønsker å godkjenne bygging utenfor boligfelt og det som i dag heter LNF-områder i kommunene.

Nå skal Statsforvalteren si mer ja, og mindre nei til boligbygging i distriktene.

Derfor ble det onsdag sendt nye statlige planretningslinjer på høring. Disse skal erstatte de statlige planretningslinjene for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging som har vært gjeldene de siste 10 årene.

Dagens regler tar ikke høyde for at det er store forskjeller i kommune-Norge. Det er forskjellige behov og forhold fra sted til sted. Forslaget til nye retningslinjer skiller derfor mellom pressområdene rundt de største byene våre og resten av landet, og innfører prinsipper for å gi, særlig distriktskommuner, mer makt i arealsaker.

Dette er viktig grep for større frihet til å bidra til bosetting og næringsutvikling.

For oss her nord er dette spesielt viktig. Vi trenger et styrket lokalt selvstyre og muligheten til å utvikle lokalsamfunnene våre på et planverk som er tilpasset de faktiske lokale forholdene. Dette er en gladmelding for folk og næringsliv, som legger grunnlaget for å videreutvikle et levende Nord-Norge.

Stein Yngve Andersen, prosjektleder i Norsk Friluftsliv

Ikke riv framtidens viktigste klasserom

Foto: Eivind Haugstad Kleiven

Elevundersøkelsen viser at norske elever er mindre motiverte, og gjør det dårligere i flere fag. Regjeringens planlagte kur er en mer praktisk og variert skole, og det er nok en grunn til å verne om nærnaturen.

I det siste har vi hørt mye om både skolevegring og synkende motivasjon blant norske elever. Færre er interessert i fagene, og det er også færre som ser fram til å gå på skolen.Internasjonale undersøkelser som PISA viser i tillegg at elevene presterer dårligere enn noen gang i både naturfag, lesing og matte.

Samtidig som mange er bekymret for de unge, blir vi stadig flere som roper varsko for naturen. Hundremeterskoger og moltemyrer landet over blir nedbygd i en rasende fart. Temaet har blitt aktualisert med NRK og NINAs avsløringer om hele 44 000 naturinngrep i Norge mellom 2017 og 2022. Naturen er skapt for læring

Det er mange gode grunner til å slutte å bygge ned nærnatur. Rollen den kan spille for å bedre norske skoleelevers trivsel og læring, er en av dem. Mer uteskole er nemlig enav de best dokumenterte metodene for å nå regjeringens mål om en mer praktisk og variert skolehverdag.

En samling internasjonal forskning fra 2022 viser at uteundervisning gir positivt utbytte både faglig og sosialt, og stadig flere studier sier det samme. Ute kan teorien fra lærebøkene knyttes til praktiske sanseopplevelser, noe som gir en mer helhetlig læring. I tillegg får elevene mulighet til å være fysisk aktive og samarbeide på helt andre måter enn inne.

På toppen av dette har uteskole også fordeler for den psykiske helsa. En studie fra Universitetet i Stavanger har vist at det kan bidra til modning av hjernen og redusere stress. Det å flytte mer av elevenes skolehverdag ut i nærnaturen kan altså gjøre at de lærer mer med lavere skuldre.

Ha en plan for nærnaturen

For at elevene våre skal få oppleve naturen som læringsarena, må det finnes tilgjengelig og variert natur nær skolene. Dette er enda en grunn til at vi trenger politikere som tør å ta grep for å bevare den, og bremse bit-for-bit nedbyggingen.

Spesielt for de yngste elevene har avstanden til naturen mye å si, både for skoleaktiviteter og lek. Tall fra Helsedirektoratet viser at de minste barna helst bør ha natur 50 meter fra der de bor. Må man reise lenger, blir terskelen ofte for høy. Slik er det også for lærere som ønsker å ta elevene med ut.

Så kjære lokalpolitiker, ikke glem verdien av nærnaturen når du utarbeider arealplanene for din kommune. Uten en god plan for å verne om hundremeterskogene og andre grønne lunger nær skoler og boliger, risikerer du å rive det som kan bli framtidens viktigste klasserom.

Stein Yngve Andersen, prosjektleder i Norsk Friluftsliv Foto: Pernille Balslev