Elevenes læringsresultater i viktige fag er for dårlige: Pisa-undersøkelsen (2022) viser historisk dårlige resultater i matematikk, lesing og naturfag. I tillegg faller motivasjonen og trivselen, mens skolefravær, mobbing og dårlig oppførsel øker. Læreryrket er for lite attraktivt, og skjermen har danket ut læreboka, uten pedagogisk plan.

Det er arven etter åtte år med Høyre i førersetet for norsk skole. Derfor er det synd at de nå, i en tid hvor alle politiske partier burde gå sammen om å løse utfordringene, ikke bare mangler svar på hva de vil, men også forsøker fraskrive seg ansvaret for den ukritiske digitaliseringen og de dårlige resultatene i skolen.

Vi må være ærlige om hvordan det står til med elevenes ferdigheter og uro i klasserommene. Høyres løsninger har vært avskilting av dyktige og erfarne lærere, mer testing og prøver, og mer skjerm. Arbeiderpartiets svar er å gjenreise respekten for læreren, mobilfrie klasserom, flere fysiske bøker, mer praktisk undervisning og å styrke laget rundt elevene.

Arbeiderpartiet skal snu utviklingen med for dårlige skoleresultater og sørge for at elevene trives mer og lærer bedre. Norge må ha som ambisjon å ha verdens beste skole.

For nokre år sidan starta trålarane med ulovleg kjøp og sal av dei store fiskekvotane dei hadde til låns av fellesskapets ressursar.

Ut over det fekk dei til og med nærast frie hender til å kjøpa og tilrana seg så mykje kvotar dei evna. I kjølvatnet av dette ranet har det utvikla seg eit virvar av ulike kvotesystem, som ikkje eignar seg som grunnlag for framtidig fiskeripolitikk.

I samband med Kvotemeldinga som nå snart skal behandlast, har Stortinget ein gyllen anledning til å avvikla den ulovlege handelen med fiskekvotar. Med eit slag kan dei ta makta over fisken tilbake til folket. For ikkje ein fisk må verta privatisert.

Eit betre og meir rettferdig system for folket, enn gratis fiske-løyve eller -kvote, kan me ikkje ha. Myndighetene kan så «i ro og mak» fordela fisken etter nytt demokratisk system.

Det gjeld framom alt å spela på lag med naturens lover. Først då vil me få fullt utbytte. Dette gjeld både på land og hav.

Det er også det som vil kunna gi oss ein levande kyst igjen, flest arbeidsplassar, og mest fisk. Eit anna aspekt som det er uhyre viktig å forstå er at det må aksepterast at folk får ha rett til å livnæra seg av deljobbing i fleire yrke. Det kan gi mange av oss eit rikare og meir variert liv. Slik har det til dømes vore for fiskarbonden i alle år.

Det vil sjølvsagt koma eit økonomisk oppgjer etter dette frisleppet.

Men betre kan ikkje pengane brukast enn til å få orden på fiskeripolitikken. Fisken har i uminnelege tider vore vår største fornybare ressurs. Alternativet er å la kapitalen styra skuta i all framtid, og la den utradera dei siste restane av vår kystkultur.

Svaret på dette spørsmålet må nødvendigvis bli et klart nei. Når jeg ser på kronikker og andre innlegg i avisene om barn og unges problemer i dag, er det ganske umulig å finne stoff som berører den betydningen heimen med egne foreldre har for barnets vekst og utvikling. Senest ser jeg dette på et tosiders innlegg i Aftenposten 03.04.24.

Det legger igjen grunnlaget under overskriften «Nyheter Unge i Europa, Toppkarakter og helt på bunn.» Innlegget som klart viser problemer i sin hverdag som i følge Aftenposten av 03.04.2024 klart viser at holdning er at dette er det offentlige systemet som med dagens holdning som er at barna i dag ikke lenger er underlagt foreldrenes ansvar, når det gjelder utviklingen fra barn til voksen.

Utrolig nok er dette nå tildelt det offentlige systemet. Med min utdanning og arbeid som spesialpedagog i grunnskolen og 6 egne barn, er jeg naturlig opptatt av barn og barns muligheter til vekst og utvikling. En utvikling som må være lik det som deres daglige foreldre egentlig skulle ha gitt dem for å gjøre dem til sunne og gode medmennesker. Jeg har i den anledning skrevet en artikkel om heimens betydning for barnet. Jeg kalte artikkelen «Er våre barn i dag uten heim og foreldre?»

Jeg nevner her at jeg har sett barn der foreldrene ikke har mestret sin oppgave. Men at jeg mest av alt har sett den betydningen heimen med en far og mor som har tid til å bry seg om barna sine, har. Omsorg betyr «å bry seg om». Men det krever tid og rom for å få det til. Men som når det oppleves, ikke kan erstattes på annen måte. Å se et barn som fører videre det beste i arven, evnen til nestekjærlighet, er nok for de fleste foreldre den største gaven de kan få. PS: Om noen nå i ettertid ønsker å lese min artikkel i ettertid, kan dere ta kontakt.

Vårt største problem i dag, når det gjelder å være foreldre, er nok tiden. For i dag er foreldrenes økonomi avhengig av at både mor og far har lønnet arbeid utenfor heimen. Dette legger igjen grunnlaget for en løsning der barnet ikke lenger har et selvfølgelig samvær med foreldre og eldre søsken. Det samme gjelder samvær med tanter og onkler og besteforeldre, for de bor et annet sted i landet.

I tillegg er det lite eller ingen tid til å være egen familie. Etter kl. 06.00 om morgenen er det hektisk i de aller fleste familier. De fleste skal i barnehagen, resten på grunnskole eller vg. skole. Kl. 16.00 skal barna hentes på barnehage, grunnskole og/eller vg. skole. Etter en hastig middag som er laget uten barnas medvirkning, får de minste en time med egne leker på gulvet i stua. Så er tiden kommet for de minste å avslutte dagens vask og stell og sengelegging. De eldste blir kjørt på ulike fritidstilbud.

Disse skal igjen samles inn for lekselesing, mat og stell, og så sengelegging. Jeg har erfaring nok til å mene å vite at dette er den vanlige rutinen i de fleste heimer, med små justeringer. Det ligger her lite som gir et godt grunnlag for den læring vi så gjerne vil gi videre for våre barn. I den daglige kampen for barn i slike heimer er det lite som støtter opp om den læringen vi så gjerne vil gi dem. De kan ikke lage selv den enkleste mat, de kan ikke en gang vaske noen av klærne sine, selv om det er plagg de helst vil bruke igjen, i stedet for bare å kaste det når de blir skittent.

I tillegg blir besteforeldre, tanter og onkler borte. Dette fordi deres foreldre har flyttet til en by med større muligheter til arbeid og videre utdanning. En by der du kan finne en tetthet på folk med opptil 40 familier over hverandre i noen høyhus. Det er da det blir vanskelig å knytte gode vennskapsbånd som helst skal vare livet ut. Det blir også vanskelig når du eventuelt må flytte til et totalt annet sted fordi mor eller far må flytte til et annet sted.

Hvem skal nå gi deg familiens livshistorie når den eldre delen av familien bor et helt annet sted. Jeg blir 89 år 1. mai, og jeg har 4 barn og 10 barnebarn i Oslo, 1 barn i Portugal, og har 1 barn og 1 barnebarn her hjemme. Det er nok mange som her i innlandet av Nord Norge kjenner igjen situasjonen. Tilhørighet får du når du føler deg knyttet til stedet med alt det har å by på av natur, planter og dyr, mennesker og historie. Tilhørighet blir et teoretisk ord for vår situasjon.

Tilhørighet er det du føler når du ser havet med fisken, skogen og fjellet, og du kjenner alle du møter på butikken du skal handle på. En annen del av det samme er åpenhet og tillit. All kjenner alle og vet noe om alle. Selv om dette kan virke litt skremmende. Det er trygt og godt å bo slik, litt utenfor allfarvei.

I dag er det byen som fostrer opp de fleste av våre barn. Dette fordi vårt samfunn har funnet ut at alle, både mor og far, skal delta i den virksomheter som er lagt opp til å passe for store virksomheter i byer. Det innebærer også at hele den voksne delen, både kvinner og menn, må flytte med. Det innebærer også at barna ikke lenger får sin praktiske hverdag ervervet kunnskap ikke lenger får den samme kunnskap som før, og som omfatter en rekke praktiske ferdigheter som matlaging, vask og stell av både hus og klær.

Det samme gjelder kunnskap og erfaring fra den unike tilgangen vi i vårt liv på «landet» har til andre barn og voksne og til aktiviteter i åpen og frie natur. Tapet på tilgang og kunnskap om hvordan våre forfedre hadde det, er det nå bare tilgang til bare for de som elsker å lese i historiebøker. De som vokser opp i dag og lever opp i våre mange store byer er fjernet fra muligheten til å lære om livets virkelighet, der egeninnsats er en selvfølgelig innsats om du vil være en del av det virkelige livet.

Vi må få våre politikere til å innse at store boligkomplekser med opp til 40 familier i hvert høyhus ikke gir barna de muligheter til vekst og utvikling som de trenger for å bli et godt samfunnsmenneske. Det samme gjelder å finne gode løsninger for å styrke foreldrenes evne og mulighet til å være det vi mener med foreldreansvar.

Jeg håper fortsatt på at foreldre i dag skal bli enda flinkere til å få barnas utvikling til å bli gode medmennesker i vårt fremtidige samfunn. I den forbindelse ber jeg om at det legges til rette for at flere foreldre kan se seg tid til å ta seg av sine barn på en bedre måte enn i dag. Det kan til eksempel gjøres ved styrking av barnetrygden som kompensasjon for delfravær fra arbeid for å kunne ta seg bedre av sine barn.

85 000 elever i grunnskolen blir mobbet. Dette er barn og unge som blir frarøvet muligheten til å leve sine beste liv.

Mange blir påført helsetap fordi de har en betydelig risiko for psykiske lidelser både nå og senere i livet. Andre opplever å bli terrorisert på et nivå som fratar dem livsglede, læring og evnen til å danne meningsfylte relasjoner og vennskap.

Ingen vinnere i mobbesaker

Konsekvensene av mobbing er enorme, og blir ansett som et stort og alvorlig samfunnsproblem. For den enkelte kan mobbingen utløse skader som vedvarer livet ut. I den nye utgaven av magasinet Psykisk helse forteller Robert (34) sin historie om hvordan en liten konflikt om et dataspill da han var 14 endte i drapstrusler, overfall og mange år med balltre under senga. Det resulterte i et selvmordsforsøk, og Robert bærer fortsatt preg av mobbingen. Sammen med familien har han nå laget en mobbeverktøykasse med råd til andre som kommer i liknende situasjon, hvor de blant annet råder til å dokumentere episoder og saksgang, be om tiltak og aktivitetsplan og kontakte fastlegen for journalføring. I tillegg mener de at ansvaret alltid må plasseres der det hører hjemme: hos de voksne og skolen. Barn og unge er alltid tapere i en mobbesak, uavhengig av hvilken side de står på.

Tallene øker

Magasinet har hentet inn tall fra Elevundersøkelsen for å beregne økningen i mobbesaker fra 2021 til 2022: fra 58 000 til 85 000 elever i grunnskolen. Det er over 635 000 elever i grunnskolen. Går vi bak tallene ser vi en hverdag som er ulidelig for mer enn ti prosent av alle elevene. Den hverdagen kan være fylt av blikking og utestenging, verbale angrep i fri flyt på telefonen og sosiale medier i døgndrift, manipulerte bilder og ubehagelige kommentarer, for ikke å snakke om fysisk vold. Sporene videreføres fra barndom inn i voksenliv, og gir seg for en betydelig andel uttrykk i behov for psykisk helsevern, trygdeytelser og sosiale vansker.

Kostbare konsekvenser

Vår erfaring, som vi også har sett på flere DPS-er, er at veldig mange voksne som trenger hjelp med psykiske helseproblemer har vært utsatt for mobbing i barneårene. Mobbing i barndommen gir eksempelvis hele 3,5 ganger større risiko for å utvikle psykiske helseproblemer i 17-årsalderen. Mobbingen koster på toppen av det hele samfunnet enormt mye penger. Alle som står utenfor arbeids- og studieliv, som ønsker å bidra, men som har skader av mobbing, koster unødvendig mye både av penger og lidelse. Vi håper derfor at regjeringen nå kvitterer ut den negative utviklingen med kraftfulle tiltakspakker som det følger ekte penger med. Da Elevundersøkelsen ble publisert i januar, kom tiltakspakken på 35 millioner mot mobbing og for bedre skolemiljø. Det tilsvarer 55 kroner per elev.

På tross av sin historie er Robert optimist. Han sier at han faktisk kan skape noe banebrytende. Han skal ikke trenge å stå alene i det arbeidet. Det koster langt mer enn en femtilapp per person å håndtere de enorme helsekonsekvensene mobbing kan ha for resten av et langt liv. Arbeidet mot mobbing starter med erkjennelse, gode holdninger, vilje og stor innsats.

Lesekiosk er en ordning som etter hvert får et bredere feste rundt omkring i landet. Ordningen ble åpnet sommeren 2019 av kulturminister Trine Skei Grande og nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre.

Pr. juli 22 var det 125 lesekiosker i landet, 5 av dem i Troms. 3 i Tromsø, 1 i Harstad og en i Bardu.

Hensikten med lesekioskene er rett og slett å gi økt tilgjengelighet for å kunne bytte og låne bøker. Med store avstander i en kommune kan det på mange måter være upraktisk å komme seg til et et bibliotek for å låne en bok.

Samarbeidet om lesekiosken kom i gang med initiativ av foreningen !les, sparebankstiftelsen og Telenor. Slik ble de røde telefonkioskene tatt i bruk som et sted man kunne levere bøker til, og låne fra.

Rent praktisk blir telefonkiosken innredet med hyller, og plassert på strategiske steder som utenfor en butikk.

Det er jo smart å ta med seg noen leste bøker når man skal handle. Og ha med uleste bøker tilbake.

Hva taper vi om Norge ikke lenger skal ha et tett energisamarbeid med EU? Det er langt mer enn energibyrået ACER som står på spill. Vi må for alvor ta innover oss hvor dagens kraftdebatt er på vei.

Torsdag legger EØS-utredningen frem sin rapport – 12 år etter den første. På den lange lista over hva regjeringen ønsker at utredningen skal omfatte, har utvalget også tatt for seg energi og hva EØS-avtalen har å si for norsk energipolitikk og forsyningssikkerhet.

Utredningen vil utvilsomt føre til diskusjoner om Norges tilknytning til EU. Før den legges frem, er det uansett på tide med en alvorsprat før vi risikerer å la nok en mulighet til satsing på energiomstilling gå fra oss.

Saken har blitt enda mer aktuell etter at EUs energikommissær har sagt at Norge må innføre fornybardirektivet innen fem måneder. Budskapet er ikke til å misforstå: Nå har vi somlet nok, og det forventes at vi forholder oss til våre EØS-forpliktelsene. Hvis ikke, vil det få konsekvenser. Flere bransjeaktører har også bedt innstendig om at EUs fjerde energimarkedspakke innføres i norsk lov så snart som mulig.

Behov for å løfte blikket

EØS-utredningens anbefalinger vil selvfølgelig bli viktige, men vi er bekymret for at rapporten vil fyre oppunder en allerede opphetet debatt, og ikke bidra til løsninger. Med et stadig mer utfordrende debattklima om Kraft-Norge, frykter vi at også EØS-utredningen havner i en skuff, og dermed ikke vil føre til noen endringer.

Vi må derfor ta alvorspraten om hvor vi er på vei. Vi har på kort tid fått et debattklima hvor ingen tør å diskutere nye vindmøller på land, og hvor havvind og kjernekraft seiler opp som de nærmeste løsningene. Dette blir bare forsterket ved at norske myndigheter ikke er tydelige i sine standpunkter om Norges forhold til EU på klima- og energifeltet.

Vi har det travelt om vi skal nå våre klimamål. EU har siden 2020 satt opp et voldsomt tempo i den grønne omstillingen. Samtidig sier EU at dette kommer til å koste, og at ikke alle avgjørelser kommer til å bli populære. Men EU legger i alle fall til rette for en omstilling med tydelig regelverk, rammeverk og støtte.

Norge havner bakpå

Det er lett å havne i debatter om hvorvidt ACER er bra eller dårlig for norsk selvråderett. Samtidig vil flere politiske partier at energimarkedspakken ikke skal innføres i norsk lov. I en slik situasjon må vi heve blikket og se hvilke muligheter og konsekvenser et tett samarbeid med EU vil gi oss på energiområdet.

I dag er Norge i ferd med å komme bakpå som energinasjon. Verden løper nemlig fra oss mens vi krangler om et byrå som de fleste europeere aldri har hørt om, heller ikke de som jobber i Brussel. Hvis vi skyver på en tydelig satsing i et grønt energiskifte, får det store konsekvenser for oss på hjemmebane.

Administrerende direktør Ole Erik Almlid i NHO sa det godt på et seminar på Gardermoen tidligere i år: Hvis vi ikke lykkes med å elektrifisere industri og sokkel, vil alle de selskapene legge ned eller flytte ut. Det betyr utflytting av norske arbeidsplasser. Man kan si mye om at det grønne skiftet kommer til å koste mange penger og mye areal, men tap av arbeidsplasser og eksportinntekter vil koste Norge mye mer.

Når EØS-utredningen legger fram sin rapport på torsdag, bør den leses med en tanke om hva må gjøre for å få en økt satsing på energiomstilling i Norge. Vi må også tenke over konsekvensene av ikke å samarbeide med EU. Det kan godt tenkes at EU har løsninger vi i Norge kan dra nytte av, om vi er villige til å snakke sammen.

Kjære studenter og kjære videregående elever som lurer på hva dere skal søke av høyere utdanning. Velg et yrke som gir dere jobb og nytte!

Norge treng nok folk med rett kompetanse for framtida. Vi treng at flere utdanner seg til yrker som lærer, sykepleier og ingeniør. Vi trenger også at utdanningene blir mer jobbrelevante. Slik skal flere studenter kunne gå rett ut i jobb, og flere arbeidsgivere få den kompetansen de trenger.

For å få til dette vil regjeringa styrke den erfaringsbaserte kunnskapen, gi fagmiljøa større handlingsrom og gi flere mulighet til å utdanne seg til disse viktige yrka.

Regjeringa la 5. april fram meldinger for opptak til høyere utdanning og for profesjonsfaga. Profesjonsutdanningene er utdanninger som utdanner til bestemte og konkrete yrker. Uunnværlige yrker som lærer, sjukepleier og ingeniør.

Regjeringa går inn for at det skal bli færre ekstrapoeng. Nå vil det kun bli gitt ekstrapoeng for realfag i videregående og førstegangstjenesten. Sjukepleierutdanning skal ikke kreve karakter 3 i matematikk ved opptak, og lærerutdanning kan droppe karakterkravet.

Ofte når vi diskuterer velferd og utvikling, så handler det om penger. Men faktum er at mangelen på folk er en vel så stor utfordring. Profesjonsmeldinga setter disse dyrebare folka i fokus - folka som trengs for å utvikle det Norge vi er så glade i.

Senterparti-Ap-regjeringa har siden stortingsvalget i 2021 systematisk bedra vilkåra for utdanning i hele Norge. Vi har prioritert studieplasser for medisin og sjukepleie. Vi har endra finansieringa av høyere utdanningsinstitusjoner. Vi har styrka lånekassa.

Profesjonsmeldinga legger til rette for at det skal bli enklere å rekruttere fagfolk med yrkesbakgrunn inn i høyere utdanning, samt å kombinere stilling i høyere utdanning og arbeidslivet ellers.

Folk med fagbrev skal kunne få en raskere vei inn i høyere utdanning. Vi skal få færre og mer tydelige krav til innholdet i utdanningene, slik at fokus går fra kvantitet til kvalitet. For eksempel må praksis gi studentene et best mulig utbytte, med ordentlig veiledning.

Slik ruster vi studentene bedre for å møte arbeidslivet. Slik legger til rette for mer verdiskaping og arbeidsnytte over hele Norge.

Ullgenseren må inn i duodjivarmen igjen

Nok en gang viser NSR, SP og Flyttsamelista sitt sanne ansikt. Det er viktigere å ekskludere enn å utvikle duodjinæringen.

Av Gry Warth, sametingsrepresentant for Nordkalottfolket

Ullgenser og andre ullplagg, som har vært en integrert del av samisk duodji, er nå utelatt. Graveniid har blitt utvist fra Sametingets driftstøtteordning for duodjiutøvere. Denne ekskluderingen kommer som et resultat av at sametingsflertallet har privatisert duodjinæringen til Samerådet og deres Sámi Duodji-merke.

Privatisering av offentlig duodjistøtte For å få duodjistøtte fra Sametinget må næringsutøvere først innlemmes Sámi Duodji-merket, som eies av Samerådet. Dette kan sidestilles med at Stiftelsen Norsk Mat skulle kunne bestemme landets landbrukspolitikk, og kun bønder som har fått tillatelse til å bruke deres merker ville fått statlig landbruksstøtte. En helt utenkelig privatisering av offentlige midler, i samfunnet ellers.

Sametinget har overlatt til medlemsorganisasjonen Samerådet å bestemme hvem som får duodjistøtte fra Sametinget. Samerådet er ikke demokratisk valgt av noen samer i noen land, men er en paraplyorganisasjon for noen få samiske organisasjoner – ni i tallet og de representerer ikke alle samer. Samerådet bestemmer selv hvem som får være medlem hos dem.

Får duodjiutøveren ikke bruke Samerådets merke har utøveren heller ingen rett på støtte fra Sametinget. Sametinget har absolutt ingenting å si i forhold til hvordan duodjiutøvere skal kvalifisere seg til doudjemerke, og i neste omgang få støtte fra Sametinget.

Sametinget er blitt Samerådets bankkonto Nordkalottfolket er svært kritisk til denne politikken. På direkte spørsmål fra oss svarer sametingsråd Berit M P E Eira at rådet mener det er uproblematisk at en privat organisasjon, som Samerådet er, skal få bestemme næringens utvikling og hvordan man skal bruke Sametingets midler.

Sametinget er dermed kun en finansiell kilde for Samerådet, i deres forståelse og forvaltning av duodji. Med tanke på at NSR og NRL er to av de store medlemsorganisasjonene i Samerådet, er det kanskje ikke uventet at NSR, SP og Flyttsamelista vil sikre Sametinget som en finansiell muskel for Samerådets prioriteringer innen duodji.

I fremtiden vil det være å kaste blår i øynene på både utøverne og velgerne å behandle duodjipolitikk i Sametingets plenum. Sametinget kan vedta så mange visjoner og målsetninger vi bare vil, det vil uansett kun være Samerådets kriterier som bestemmer hvem som får støtte fra Sametinget.

Samiske strikkeplagg er ekskludert Siden 1985 har Graveniid både holdt folk varm og fortalt den samiske historien gjennom sine strikkede ullplagg. Graveniid ble kvalifisert til driftsstøtte fra Sametinget allerede ved oppstarten av Næringsavtalen for duodji i 2006. Men nå er det slutt.

Samerådet har bestemt at de får ikke lov til å bruke deres merke. Konsekvensen er at Graveniid også er ekskludert fra Sametingets driftsstøtteordning for duodji.

Etter å ha kommet seg gjennom det etniske nåløyet ble Samerådets konklusjon at Graveniids bruk av strikkemaskiner ikke kvalifiserer til å bruke deres merke, og dermed er de også utelukket fra Sametingets driftsstøttordning.

Både strikkingen og monteringen foregår i samisk område. Mønstrene og modellene på de strikkede plaggene er relatert til den samiske hverdagen og utviklet av Graveniid selv.

Utvikling bare for noen – ikke for alle Til sammenligning er det lov å bruke symaskin til koftesøm og det er lov bruke maskin til å garve skinn til både bukser, luer og vesker, men ullgenseren må strikkes på pinner. De som syr kofter, skinnbukser og -luer har utviklingsmuligheter. Men skulle du utvikle duodjinæring med ullgarn i sentrum, er det kun strikkepinner som gjelder. Det uforståelig at NSR, SP og Flyttsamelista mener denne urettferdigheten er uproblematisk og en riktig vei å gå for å utvikle av duodji som næring.

Strikkede plagg er i høyeste grad en del vår tradisjonelle og moderne samiske kleskultur. Denne ekskluderingen av vår kulturarv er ikke bare en trussel mot samisk kultur, men også en direkte undergraving av duodjinæringens utvikling.

Vi kan ikke tillate at den samiske strikkearven blir strøket fra Sametingets støtteordning. Dette er et slag i ansiktet på alle de som har viet livet sitt til å bevare, videreføre og utvikle samisk kultur og tradisjon, også som næring.

Nordkalottfolket vil aldri tillate at private organisasjoner får frie tøyler til å bestemme duodjinæringens utvikling og bruk av Sametingets midler. Sammenblandingen mellom Samerådets duodjimerke og Sametingets støtteordninger må opphøre.

Samisk duodji er mangfoldig, og skal næringen utvikle seg sterk og bærekraftig må likeverd være bærebjelke også i denne næringen. Dette ansvaret påligg Sametinget og ikke private organisasjoner.

Det er alvorlig at vold mot ansatte i skolen øker. Men om barn utagerer er det uttrykk for at noe ikke fungerer som det skal i barnets liv. Da må kommunen ta frem verktøykassen.

I en rekke saker i mediene tegnes det et bilde av anarki i klasserommene og at lærere angripes nærmest daglig. Vold i skolen er alvorlig, og det er viktig at lærere og andre ansatte er trygge på jobb. Samtidig er vi bekymret for at det settes spørsmålstegn ved elevenes rettigheter, og at elevperspektivet mangler i debatten.

Barn kan ikke velge om de vil gå på skolen eller ikke, og skolen er avgjørende for deres fremtidige livskvalitet og samfunnsdeltakelse. Skolen har derfor plikt til å sette inn tiltak når elever strever faglig eller sosialt. Og for å få bukt med stigende mobbetall og økende ufrivillig skolefravær.

Vi har sett forslag om å tvangsflytte elever, opprette egne skoler for elever med problematisk adferd, og ønsker om at opplæringslovens kapittel 9A endres. Dette bryter med grunnleggende prinsipper og rettigheter i norsk skole, og har ingen støtte i forskning.

Tiltak mot vold i skolen må være basert på kunnskap for at de skal treffe. For hvem er disse elevene som utfører vold mot både medelever og skolens ansatte? Den største andelen av vold i skolen utføres av gutter på 1.-4. trinn, altså barn fra 6-10 år, viser en rapport fra Osloskolen. Vold er uakseptabelt uansett alder, men alderen på disse elevene må gi føringer for valg av tiltak.

Å sette elever og læreres rettigheter opp mot hverandre er mildt sagt uheldig. Det er en avsporing at elevenes rett til å ha det trygt og godt på skolen fratar lærerne deres myndighet i klasserommet. Kapittel 9A i opplæringsloven er viktig for elevers rett til å bli hørt om sin egen skolesituasjon. Det har ført til at mange skoler og lærere jobber godt med å skape et inkluderende skolemiljø. 9A er «elevenes arbeidsmiljølov» og skal ikke undergrave lærerens myndighet i klasserommet – i så fall praktiseres bestemmelsen feil.

Uønsket adferd er et uttrykk for at noe er vanskelig i et barns liv. Det kan være manglende sosial eller faglig mestring, eller utfordringer knyttet til psykisk uhelse eller familiesituasjon. Tiltak som resulterer i enda større opplevelse av utenforskap er ikke veien å gå. Tvert imot må vi fange opp disse elevene tidlig og sette inn skreddersydde tiltak for å hindre videre skjevutvikling.

God klasseledelse er et viktig premiss for å forebygge uønsket adferd hos elever. For å sette lærere i stand til å være gode klasseledere må de ha rammer som gjør dette mulig. Laget rundt eleven må ha riktig kompetanse til å bistå lærerne i arbeidet med enkeltelever.

For å forebygge og håndtere uønsket adferd som vold og mobbing i skolen, må skoleledere og skoleeiere sørge for at skolen har kompetanse og kapasitet til å følge opp elever som trenger ekstra tilsyn og veiledning. Lærerne kan ikke stå alene i klasserommet og møte alle elever. En god skole krever rett kompetanse, erfaring og fokus. Det må norske kommuner sikre.

Både Sverge og Finland er blitt NATO- allierte. Hvis disse landene, og andre NATO- land, også skal kunne komme oss til unnsetning, må vi sørge for at det blir fremkommelig.

Som alle vet har mange ivret for en jernbane fra Tromsø til Narvik, som første skritt i prosessen med å ferdiggjøre Nord-Norgebanen. Det har hittil blitt med tanken, og mange har snakket bort prosjektet for å få bilveier i stedet.

Politikere har ropt på planer og utredninger, og noe er blitt gjort. Men det har til dels vært høytsvevende, svindyre prosjekt der de som har utredet først og fremst har hatt til hensikt å «bevise» at Nord-Norgebanen er umulig. Forslaget om at en i første omgang bygger bane fra Tromsdalen til Malmbanen/Ofotbanen er forbigått i stillhet, og motstandere av jernbane har igjen pekt på bilveier som løsningen. Bilveier og motorveier er jo bra, men de løser ikke alle transportoppgaver, og de er ikke miljøvennlige.

USA, og NATO, har forlangt at alle land i regionen må styrke forsvaret. Den norske regjeringen har i sitt forslag til langtidsplan for forsvaret fulgt opp med hundrevis av milliarder kroner, bl.a. til nye divisjoner i Troms og Finnmark fylke.

Det er en klok beslutning, men de må også sørge for at styrkene kommer frem med tungt materiell, forsyninger og soldater til en eventuell front og til øvelser. Det er allerede trangt på dårlige veier i nord.

Både Sverge og Finland er blitt NATO- allierte. Hvis disse landene, og andre NATO- land, også skal kunne komme oss til unnsetning, må vi sørge for at det blir fremkommelig.

Mange nordlendinger har over lang tid ønsket seg mulighet til å eksportere og importere varer med tog, og at de skal kunne reise direkte til og fra den øvrige verden uten å bruke miljøfiendtlige fly. En bane kan ha stor betydning for reiselivet. Nå kan et slikt ønske bli oppfylt, samtidig med at det blir tryggere å bo nordpå.

Større militær aktivitet vil innebære mer tungtrafikk på veiene, Jernbane vil gi en lettelse, også fordi mye av det sivile tunggodset da kan fraktes på tog. Med bedre jernbane kan mer fisk foredles i nord og sendes effektivt til markedene i sør.

Jeg vil ikke spekulere i trasévalg, og om ny bane nordover skal kobles til Ofotbanen/ Malmbanen på norsk eller svensk side. På denne strekningen er det mange bombesikre fjell, og det er mange muligheter til å videreføre banen nordover. På lengre sikt kan en også koble seg bedre til jernbanen i Finland. Når Putin har rast fra seg i Russland blir det og kort vei med tog også dit. Russland er et fint land med dårlig politikk.

Nå vil mange riste på hodet og si at vi må selv klare å finansiere samferdselen i Norge, og det hadde vi klart om det var vilje til det. Jeg synes imidlertid at det er både klokt og riktig å se slik jernbaneutbygging som del av nordisk bidrag til NATO. Noen milliarder til jernbane her vil styrke forsvaret, og samtidig bedre fremkommeligheten, transporten og tilværelsen for folk flest.

I dag får som regel ikke fosterforeldre pensjon når de frikjøpes fra sin vanlige jobb. Ap/Sp-regjeringen har nå satt i gang arbeidet med å sikre at de som tar imot fosterbarn skal få en godtgjørelse som er øremerket pensjonssparing.

Ordningen skal gjelde fra første dag av fosterhjemsoppdraget og uansett hvor mye fosterforelderen er frikjøpt. Det er en noe Fosterhjemsforeningen har jobbet hardt for, som vil bety mye for fosterfamilier over hele landet, og er en anerkjennelse av den viktige jobben fosterforeldre gjør.

De gir barn som trenger det trygge hjem, og en bedre oppvekst og mulighet til å lykkes i livet. Det er derfor bare rett og rimelig at fosterforeldre får den samme pensjonssparingen på lik linje med andre i jobb.

Nå skal saken ut på høring før den behandles i Stortinget. Jeg håper dette er noe alle partier stiller seg bak, og at det kan bidra til at enda flere velger å bli fosterforeldre.

Det er urettferdig at ansatte i hjemmetjenesten og barnehagene ikke har dekket gratis arbeidstøy, samtidig som andre yrkesgrupper i kommune-Norge får dekket arbeidstøy. I en tid der vi mangler ansatte både i helsesektoren og barnehagene, så mener jeg dette er en billig og nødvendig investering for kommunene. Det gjør at folk har lyst til å jobbe i hjemmetjenesten eller den lokale barnehagen. Å ha godt arbeidstøy vil gjøre at færre blir syke og hvis sykefraværet reduseres vil kommunene spare penger ved redusert vikarbruk. Vi må investere i våre ansatte og dette er en god investering. Derfor ønsker jeg å arbeide for at dette blir en del av Arbeiderpartiets nye partiprogram som vi skal gå til valg på i 2025.

Jeg håper først og fremst at partene i arbeidslivet finner en løsning og oppfordrer alle arbeidsgivere til å gå i dialog med fagforeningene. Det er her denne saken hører hjemme, men hvis ikke det skjer må vi se på politiske løsninger eller stramme opp arbeidsmiljøloven.

Ansatte i vei, vann og avløp har gratis og godt arbeidstøy i dag, og det skulle bare mangle. Vi har fått demonstrert under ekstremværet de siste årene hvor viktig dere er for beredskapen og vår felles sikkerhet. I disse yrkene er det flest menn. Denne saken handler også om likestilling. Jeg mener at ansatte i kvinnedominerte yrker skal få tilbud om de samme HMS-tiltakene som i mannsdominerte yrker. Dette er særlig aktuelt i spørsmålet om arbeidstøy. Det er ingen tvil om at det er en skjevhet.

Vi må sidestille alle ansatte. Hvis du jobber i en barnehage kan det hende at du tilbringer mange timer om dagen ute i frisk luft, sterk vind eller regn. Hvis du arbeider i hjemmetjenesten og det nærmer seg 20 minusgrader vil de fleste synes at det er tøffe forhold. I dag er det ikke tatt hensyn til. For eksempel bør skotøy og ytterklærne være tilpasses det været helsearbeideren beveger seg i, så vel som å være tilpasset aktivitetsnivået. Det er ikke mulig å gjennomføre helsearbeidet uten skotøy eller ytterklær som er tilpasset aktivitet og vær.

Jeg mener at arbeidstøy er en naturlig del av jobben og at de ansatte ikke skal betale for dette. Jeg skal kjempe for at riktig og gratis arbeidstøy blir et viktig punkt i Arbeiderpartiets nye partiprogram.

Norge skal utvikles. Over hele landet skal vi utvikle næringsliv, tjenester nært folk og gi folk økt trygghet.

Ansvarlig pengebruk er en del av det. Rettferdig fordeling av goder og skatter er en annen del av det.

Tina Bru kritiserer nok en gang Senterpartiet for at vi satser på kysten vår. Hun liker ikke at vi har gjort 78 ferjesamband gratis og halvert prisen på alle andre ferjesamband, fra når Høyre styrte. Viktige tiltak for næringsutvikling og bosetting langs norskekysten.

Regjeringas satsing på å øke norsk matproduksjon faller også Høyre tungt for brystet. De vil heller innføre nye avgifter på norsk kjøtt og melk. I Senterpartiet mener vi at matproduksjon over hele landet er viktig for norsk beredskap, og at det er bra med trygg norsk mat på norske kjøkkenbord.

Høyre mener det er feil av regjeringa å redusere barnehageprisene med minst 1000 kroner fra 1. august av. Regjeringa mener det er et viktig grep for å løfte familieøkonomien, og for å redusere de økonomiske barrierene folk opplever når de vurderer å få barn. Et viktig grep for bærekrafta til hverdagsøkonomien til folk, og for bærekrafta til velferdsstaten vår.

Høyre argumenterer for at vi må kutte i satsinger som er viktige for velferdstilbudet til folk, næringslivet og beredskapen for å gi skatteletter til de som har mest. Det mener jeg er uansvarlig.

Under denne regjeringen setter norsk næringsliv investeringsrekord. Det er skapt 135 000 nye jobber. 90 prosent av disse er i privat sektor.

På samme tid blir det stadig enklere å bli rik i Norge. Tallet på nordmenn med formue på over 100 millioner kroner har gått opp fra 1300 til 3500 personer, fra 2013 til 2022.

Det er bra. For om vi våger å omfordele, så løfter det at noen blir rike hele fellesskapet vårt.

Høyres oppskrift er at de med mest skal bidra mindre. Derfor går de inn for å kutte formueskatten, og stemte imot grunnrenteskatten på havbruk.

93 prosent av formueskattekuttet som Høyre foreslår ville tilfalt de 10 prosent rikeste i Norge.

Lakseskatten tar en andel av overskuddet på en fantastisk næring som har vokst fram i norske fjorder.

Høyre utviser en enorm motvilje mot politikk for at de som tjener mest skal bidra til fellesskapet.

Kapitalsterke personer har ofte ressurser til å protestere høyt på skattlegging. Derfor kan det være behagelig for Høyre å kritisere regjeringen.

Men å si nei til at de som har mest skal bidra mest er uansvarlig. Det er å gå bort fra et grunnleggende prinsipp i byggingen av den norske velferdsstaten.

Skal vi utvikle næringsliv, tjenester nært folk og gi folk økt trygghet så må vi våge å omfordele. Det er en god plan for morgendagens velferd.

La det ikke være noen som helst tvil: Helse Nord jobber hver dag for å gi befolkningen gode og likeverdige tjenester. Hensynet til pasientene kommer alltid først.

Helse Nord og sykehusene i regionen arbeider nå med å omstille seg. Vi må møte utfordringene som en aldrende befolkning, økt behov for helsetjenester og tiltakende knapphet på helsepersonell gir. Målet er å sikre befolkningen i Nord-Norge gode helsetjenester, likeverdige med hva som tilbys i andre deler av landet. Jeg vil klart avvise antydninger i fylkesrådsleder i Nordland, Svein Øien Eggesviks kronikk om at dette målet ikke står fast. Det er beklagelig dersom ledende politikere i Nord-Norge bidrar til å så tvil om hva som ligger til grunn for den nasjonale helsepolitikk i landsdelen. Like kategorisk må jeg avvise påstanden i kronikken om at det pågår et «høyt spill med tryggheten som innsats».

På regjeringens oppdrag

Helse Nord og sykehusene arbeider gjennom åpne prosesser og bygger sine beslutninger på gjennomarbeidete fakta, med involvering av relevante aktører som brukere, ansatte og ikke minst kommuner og fylkeskommuner. Å betegne dette som et «høyt spill» er kort og godt usant. Det er misvisende og egnet til å skape usikkerhet i befolkningen. Vårt arbeid gjøres i tråd med de oppdragene som er gitt av den sittende regjering.

Regjeringens mål, slik det er formulert i Nasjonal helse- og samhandlingsplan som ble presentert 1. mars, er å sikre en desentralisert helse- og omsorgstjeneste som yter gode, trygge og likeverdige helsetjenester i hele landet.

Dette er også Helse Nords mål. Det kommer også helt tydelig frem i forslag til tiltak for å sikre bærekraft i Helse Nord, som for tiden er på bred, offentlig høring frem til 25. april.

Det er for å oppfylle dette målet at vi ikke kommer utenom at omstillingstiltak er nødvendig. Det er fordi situasjonen og rammene for helsetjenestene utfordrer tjenestene på nye måter. Å fortsette som før uten å ta hensyn til endringer blant annet i den nordnorske befolkningens alderssammensetning og i tilgangen på arbeidskraft, ville ha vært uansvarlig.

Utviklingen innen medisinsk teknologi og behandlingstilbud gir muligheter for desentralisering, men den ferske helse- og samhandlingsplanen fra Regjeringen peker også på at utviklingen vil gjøre det nødvendig å samle tilbud, for å legge til rette for robuste fagmiljøer og sikre kvalitet.

Likeverdige tjenester

Jeg vil gjerne konkretisere hva vi mener med likeverdige tjenester. Begrepet likeverdighet er ikke entydig definert i lovverket som spesialisthelsetjenesten styres etter. Det er en vanlig forståelse at likeverdige tjenester er av god kvalitet og tilpasset den enkelte pasient, med et mål om resultatlikhet ved samme sykdomsbilde.

At tjenestene er likeverdige, skal ikke oppfattes som at de er identisk like. Behovene er forskjellige i ulike deler av landet og mellom forskjellige grupper av befolkningen. Geografien og bosettingen i et land som vårt er også ulik. Det gir derfor svært liten mening å legge opp til at tjenestene skal være prikk like over alt. Og det er uheldig når fylkesrådslederen i Nordland skaper et motsetningsforhold mellom innbyggere i de største byene og i distriktene i Nord-Norge. Denne type unødvendig polarisering må vi unngå i diskusjonene.

Vi skal likevel stille krav til at tjenestene er likeverdige, slik Helse Nord gjør. Vi arbeider for at tjenestene skal ha like god kvalitet, at de skal være like tilgjengelige, og at behandlingsresultatene skal være som ellers i landet. Takket være gode sykehus og dyktige fagfolk har befolkningen i nord likeverdige tjenester. Det skyldes ikke minst at vi har prehospitale tjenester i verdensklasse.

For å sikre dette videre, må tjenestene videreutvikles. Det er Helse Nord og sykehusene i gang med. Arbeidet gjør vi i åpen og konstruktiv dialog med brukere, ansatte og representanter for viktige samfunnsinteresser, ikke minst kommunene og fylkeskommunene.

Til slutt vil jeg nok en gang minne om at mitt og Helse Nord sitt fokus er hele landsdelen. Selv om diskusjonene om organisering av tjenestene våre kan være krevende, må man unngå å sette sykehus, byer eller ulike lokalisasjoner opp mot hverandre. Det vil pasientene i Nord-Norge tape på.

Opptakssystemet til høyere utdanning har over mange år utviklet seg til å bli et urettferdig system som holder motiverte ungdom utenfor uforholdsmessig lenge ut av utdanning. Nå har Ap/Sp-regjeringa lagt frem et nytt forslag som er mer rettferdig, og som vil gjøre at unge raskere kan komme inn på den utdanningen de ønsker.

For det første vil vi fjerne nesten alle tilleggspoengene, fordi vi ikke ønsker at folk skal bruke år etter år på å samle poeng. Vi vil avvikle tilleggspoeng for alder, høyere utdanning, fagskole, folkehøgskole og språkfag. Bare førstegangstjeneste og realfagspoeng skal nå gi tilleggspoeng. Det betyr at antall poeng det er mulig å samle går fra 14 poeng til 3 poeng i fremtiden.

For det andre, skal ikke en dårlig dag på eksamen avgjøre om du kommer inn på drømmestudiet eller ikke. Vi vil derfor fortsatt gi folk mulighet til å ta opp, og forbedre karakterene sine fra videregående skole.

For det tredje ønsker vi bedre kjønnsbalanse i studier med veldig skjev kjønnsfordeling. Derfor erstatter vi dagens kjønnspoeng med kjønnskvoter, som vil være mer treffsikkert for å sikre likestilling. Vi trenger mannlige psykologer og sykepleiere, like mye som vi trenger kvinnelige byggingeniører og IT-eksperter.

Det siste viktige grepet som gjøres er å fjerne karakterkravene på sykepleierutdanninga. Det er godt kjent at samfunnet mangler tusenvis av sykepleiere. Samtidig stenges mange motiverte og erfarne søkere ut av sykepleierstudiet på grunn av en dårlig norsk- eller mattekarakter. Derfor er det bra for både samfunnet og den enkelte at det særegne karakterkravet for sykepleierutdanningene nå foreslås fjernet.

Håpet er at disse foreslåtte endringene får bred støtte i Stortinget, slik at vi får et mer rettferdig og forutsigbart opptakssystem hvor flest mulig raskt kan komme i gang med utdanningen sin.

Nettolønnsordningen er det fremste politiske tiltaket vi har for å sikre norske rederiers konkurransekraft i møte med utenlandske aktører. Norske rederier vil aldri kunne konkurrere med kinesiske aktører på lønnskostnader – og det bør vi være glade for. Vi har derimot en maritim kompetanse i verdensklasse, og den må sikres gjennom konkurransedyktighet i møte med andre lands lave lønnskostnader.

Problemstillingen er Arbeiderpartiet og Senterpartiet godt kjent med. De har til og med nedfelt en styrking av nettolønnsordningen i Hurdalsplattformen, nettopp for å sikre norske rederiers konkurransekraft i møte med utenlandske rederier. Når det kommer til den praktiske politikken har derimot ambisjonene uteblitt, og nettolønnsordningen er blitt svekket på rødgrønn vakt.

Fremskrittspartiet fremmet torsdag 14. mars forslag i Stortinget om å forplikte regjeringen til å styrke nettolønnsordningen, ved å fjerne taket på ordningen. Det bør være uproblematisk for regjeringspartiene å støtte forslaget – særlig når de har gått til valg på det. Etter mer enn to år med Ap/Sp-styre har de ikke gjort seg kjent for å levere på egne valgløfter.

I Rederiforbundets konjunkturrapport for 2023 ble det slått fast at mer enn 4 av 5 rederier vurderer å erstatte norske sjøfolk med utenlandske, dersom nettolønnsordningen blir ytterligere svekket. Om ikke regjeringen evner å stanse svekkingen av ordningen, står vi i fare for å miste enormt med arbeidskraft og maritim kompetanse som er bygd opp langs Norskekysten over mange år.

Maritim sektor er grunnfundamentet for en rekke lokalsamfunn langs hele Norskekysten. Havet har vært levebrødet for norske lokalsamfunn i århundrer, og det må være et politisk mål at det samme skal gjelde i fremtiden. For å sikre maritim næring som en fremtidsnæring, er vi avhengig av å ha sterke norske kompetansemiljø og rekruttering til sektoren. Nå ligger forslaget om å styrke nettolønnsordningen på bordet i Stortinget, og det er opp til regjeringspartiene å vise om de tar maritim sektor på alvor eller ikke.

Som svar på EUs energikommisærs advarsler om at Norge snarest må bli del av EUs fjerde energimarkedspakke, skrev jeg at Norge eier krafta, ikke EU. I møte med slike uakseptable uttalelser fra EU er det viktig å fastslå den norske suvereniteten over krafta vår.

Svaret mitt har fått Høyres energitopp, Nikolai Astrup, til å rykke ut til forsvar for EUs energikommisær.

Siden har også EUs energikommisær sendt brev til Norge med tidsfrister for når Norge må ha innlemmet deler av fjerde energimarkedspakke. Igjen kommer det trusler om mottiltak dersom Norge ikke lystrer EUs krav. Høyre og Astrup var raskt ute og mente Norge måtte følge EUs krav.

Senterpartiet mener dette er uakseptabel fremferd av EU. Vi kommer ikke til å føye oss etter slike krav fra EU. Norske interesser skal være styrende for Norges energipolitikk.

I sitt svar til meg mener Astrup at det er å slå inn åpne dører å slå fast at vi eier krafta vår selv, og at ingen har hevdet noe annet. Dette er en stråmann fra Høyre.

Poenget mitt er nettopp at det er det norske folk som eier kraftressursene våre. EUs krav om ytterligere tilknytning til det europeiske kraftmarkedet vitner om manglende respekt for det norske eierskapet, og at det er det norske folkestyret som skal styre energipolitikken.

Senterpartiet er grunnleggende uenig med Høyre i hvilken energipolitikk Norge skal føre overfor EU.

Høyre vil bruke eierskapet for å øke prissmitten fra Europa, avstå mer suverenitet og å bygge flere utlandskabler. Det er å gi bort den nasjonale kontrollen over krafta vår bit for bit.

Vi i Senterpartiet ønsker å redusere prissmitten fra Europa for å gi folk og næringsliv stabile strømpriser. Derfor har regjeringa sagt nei til bygging av nye utenlandskabler og sagt nei til utlandskabler for første del av den norske havvindsatsingen. Både jeg og min partileder Trygve Slagsvold Vedum har også tatt til orde for å begrense dagens utvekslingskapasitet ved å ikke fornye de eldste kablene til Danmark. Ikke spesielt overraskende med store protester fra Høyres energipolitiske talsperson.

Vi sier nei til EUs fjerde energimarkedspakke. På samme måte som vi sa nei til EUs tredje energimarkedspakke. En suverenitetsavståelse som Høyre, Venstre og Frp i regjering dessverre fikk gjennom.

Ja, vi bestemmer selv over nye kraftutbygginger og nye utenlandskabler. Men Astrup hopper bukk over at vi ikke kan avgrense eksportkapasiteten for å hindre ekstreme strømpriser. Dette slo RME fast da vi hadde strømpriser på flere kroner per kilowatt sommeren 2022.

Handlingsrommet for norske folkevalgte har stadig blitt mindre i energipolitikken, takket være utvikling med tettere tilknytning til det europeiske energimarkedet og regelverket som følger med. Senterpartiet mener denne utviklingen må stanses. Høyre mener derimot at utviklingen ikke har gått langt nok. Høyre mener at Norge må bli fullt tilknyttet EUs energimarked, og aller helst fullt ut medlem av EU.

Senterpartiet er for samarbeid med EU, men ikke suverenitetsavståelse. Det er en vesentlig forskjell som Høyres talsperson igjen hopper bukk over. Vi aksepterer heller ikke trusler og krav slik EUs energikommisær nå kommer med.

Astrup forsøker å skylde stillstanden i konsesjonsgiving under sin egen regjering på dagens regjering. Høyres forsøk på overkjøring av lokalsamfunn for å få de til å bygge ut vindkraft gav en kraftig baksmell, og stopp i energiutbyggingen.

Vår politikk er positive virkemidler. Derfor har vi økt de lokale inntektene fra kraftproduksjon, og gitt lokalsamfunn vetorett i spørsmål om kraftutbygging. En vetorett som kan bli fjernet dersom Norge skal fullt integreres i EUs kraftpolitikk.

Skal vi unngå at den nasjonale kontrollen over naturressursene våre ikke gis bort bit for bit må vi ta til motmæle mot EUs energikommisærs uttalelser, og Høyres bortforklaringer av suverenitetsavståelse.

Vi må med stolthet stå opp for nasjonal kontroll over naturressursene våre. Naturressurser vi har utviklet og utvunnet gjennom generasjoner. Til gode for folk og næringsliv over hele Norge.