Går det utforbakke med økonomenes rolle i norsk offentlig styring? Nord – Norge bane likevel?

Temaet her er økonomenes rolle i norsk statlig styring. På minimum masternivå finnes det to ulike veier til en økonomisk fagprofesjon; sosial-/samfunnsøkonom (sos-øk) og siviløkonom (siv-øk). Hovedskillet mellom de to går på om de har fokus rettet mot nasjonale problemstillinger (makronivå, sos-øk) eller bedrifter (mikronivå, siv-øk). I utdannelsen har begge retninger opplæring i begge områder, men med hovedfokus på respektive stat/samfunn og bedrift. Den nye økonomiske tilnærmingen som ble utviklet i landet fra og med 1930-tallet, og som etter krigen har lagt grunnlaget for statlige økonomiske styringsprogram, er i hovedsak den sosialøkonomiske. Men begge har felles grunnlag, husholdering av ressursene, og det å få «mest ut av hver krone».

Jeg har i to tidligere innlegg drøftet problemstillinger som her tas opp, og  viser til tidligere innlegg for utdyping.

Økonomenes rolle ved innføring av ny energilov i 1990.

Referansekilden er Kristian Osland sin masteroppgave om «markedsliberaliseringen av den norske kraftsektoren». Han beskriver tiden forut for energiloven som en periode med en gradvis endring innenfor Olje- og energidepartementet og Finansdepartementet til hvordan man tenkte forvaltningspolitikk og økonomisk politikk. Parallelt med dette skjedde det en utvikling av det økonomiske fagfeltet som kom til å påvirke den departementale tenkning. Energiloven fra 1990 innebar et brudd med den tidligere styringen av energisektoren; fra statlig styring til å overlate styringen til markedet. Sentralt i denne overgangen var framveksten av økonomene som sentral styringsprofesjon, ikke bare innenfor de to departementene, men også innenfor andre fagmiljøer, Universitetet i Oslo, SSB og Norges handelshøyskole.

Med økonomene kom det inn målsettinger om at sektoren skulle drives «samfunnsøkonomisk lønnsomt».

En av de sentrale administrative aktørene i arbeidet med den nye energiloven var Svein Roar Brunborg. Han deltok i de departementale arbeidsgrupper som etter hvert utarbeidet det som skulle bli det endelige forslaget til ny energilov, fremmet av statsråd Eyvind Reiten i 1990, og vedtatt på Stortinget 29.6.1990. Loven trådte i kraft 1.1.1991.

Økonomene hadde faglig ansvar for den nye energiloven. Loven gjelder i all hovedsak fortsatt. Det samfunnsøkonomiske perspektivet som nok var intensjonen med den nye loven, «mest mulig til det norske samfunnet», er i dag avløst av «mest mulig til strømprodusentene og Statnett» på bekostning av næringsliv og familiehushold. Det samfunnsøkonomiske perspektivet er erstattet av beinhard bedriftsøkonomisk tenkning.

Jon Hustad har i Dag og Tid 18.2.22, regnet på «Dei som betaler». I desember 2020 var den samlede omsetningen inkludert strømpris, nettleie og offentlige avgifter på ca 12 milliarder kroner (SSB-tall). Et år senere, i desember 2021, var det tilsvarende tallet vel 55 milliarder kroner. Av økningen på 43 milliarder kroner, sto utlandet for ca 2 milliarder.

Resten, 41 milliarder, dekket norske forbrukere og norsk næringsliv. Dette er en solid «skatteøkning» på en måned. Er desember representativ for hele året, motsvarer det en årlig økning på ca 500 milliarder kroner, eller nesten 1/3 av det norske statsbudsjettet for 2022. Det er ikke rart at kraftselskapene og Statnett kjemper for dette kraftregimet, og også vil utvide antall utenlandskabler. Disse, i hovedsak eksportkabler, vil i så fall kunne drive fram ytterligere prisøkning. «Ukrainakrisen», som vi nå er oppe i, vil drive gassprisen oppover, og dermed opprettholde og trolig øke strømprisene.

En tilsvarende prisdriver på strøm i Nord-Norge, ny overføringskabel fra nord til sør i landet, er ønsket av Statnett. Statnett arbeider for lik (høy?) strømpris i nord og sør.

Det er neppe i samsvar med Finansdepartementets «Utredningsinstruks» om konsekvensutredning å la en hel sektor «raide» vilt med det resultat at mange ensidige industristeder trues med nedleggelse og mange familiehushold synker ned i fattigdom og avhengighet.

Med prisgaloppen på strøm frykter Eyvind Reiten i Nationen 11.1.22 for framtiden for norsk industri.

Svein Roar Brunborg uttaler i Nettavisen Økonomi 19.12.21, at «norske husholdninger har et legitimt krav i å kreve en nettleieberegning på kr 0» Husholdningene skal ikke betale for transportkostnader for en vare der produsentene allerede har stor nettofortjeneste. Ifølge Brunborg utgjorde nettleien ca 30 milliarder pr år pr desember -21, hvorav ca 12-15 milliarder kom fra husholdningene. (Statnett har nylig «bevilget» en tidsavgrenset rabatt tilsvarende 4 milliarder for sin nettleie i 2022.)

Olje og energiministerens og finansministerens passivitet/uvilje til å gjøre noe mer strukturelt med dette regimet står som et stort spørsmål. Det kan i dag ikke forsvares politisk, og gir betydelig velgertap.

Det er stor misnøye med de negative følger av energilovens «prismekanismer» både hos næringslivet og i familiehusholdet. Energilovens «faglige fedre», økonomene, synes ikke å ha vært opptatt av nasjonsbygging, og de har heller ikke gitt plussbidrag til dette i energiloven.

Økonomene og samfunnsøkonomisk lønnsomhet

Finansdepartementets utredningsinstruks er et produkt av den økonomiske tenkningen til økonomene. Denne instruksen er i dag styrende for fordeling av statlige ressurser. Et tiltak er samfunnsøkonomisk lønnsomt dersom betalingsvilligheten for alle tiltakets nyttevirkninger overstiger alle kostnadene. Dette gjelder også for Nasjonal Transportplan (NTP), som skal fordele ressurser til bl a jernbanetiltak/Nord-Norge- banen.

Transportøkonomisk institutt (TØI) har i rapport 1739/2019 om «samfunnsøkonomisk lønnsomhet og hensynet til geografisk fordeling» satt det økonomiske kjernebegrepet inn i en større sammenheng for store statlige investeringer.

I følge TØI-rapporten er det «etter hvert godt dokumentert at statlige investeringer innenfor samferdsel har lav samfunnsøkonomisk lønnsomhet generelt, og at de mest lønnsomme prosjektene i liten grad blir prioritert».

«Samtidig står distriktspolitiske hensyn sterkt i Norge, og prosjekter i usentrale strøk har gjennomsnittlig lavere lønnsomhet.»

Og videre:» Det er imidlertid ikke dokumentert at den svake sammenhengen mellom samfunnsøkonomisk lønnsomhet og hvilke prosjekter som blir prioritert, skyldes at en systematisk vektlegger distriktspolitiske hensyn eller andre fordelingshensyn».

TØI -rapporten konkluderer med at en fortsatt skal anbefale tiltak basert på samfunnsøkonomisk lønnsomhet, men at geografiske fordelingshensyn kan komme som et tilleggskriterium. Å trekke inn bare dette tilleggskriteriet, vil kunne virke begrensende i forhold til andre viktige forhold som produktivitet og verdiskaping. Vi vet jo at småsamfunn med «liten menneskelig kjøttvekt» gir viktige bidrag til landets velstand. Det vil være samfunnsmessig lønnsomt å kople slike samfunn til transportnettet på en hensiktsmessig måte.

Jeg har tidligere vist at den store jernbaneutbyggingen i Norge i perioden ca 1870-1920 skjedde før økonomene kom «på banen», og at utbyggingen også var motivert ut fra hensynet til nasjonsbygging. Dette hensynet vil kunne inngå som et tilleggskriterium ved fordeling av ressurser. Nasjonsbyggende tiltak vil da framkomme som en investering i framtiden og bli betalt tilbake over tid.

Disse momentene vil utvide Finansdepartementets utredningsinstruks i forhold til det som er den faktiske situasjonen i dag, og utover det økonomene har bidratt med. Tilleggskriteriene vil også kunne begrunne og forklare hvorfor tilsynelatende ikke samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekt likevel blir gjennomført gjennom politiske vedtak. NTP èr har mange eksempler.

Når det gjelder Nord-Norge-banen kan en neppe gå ut fra at mange nok er villige til å betale for kostnaden med denne banen, basert på Utredningsinstruksens retningslinjer. Det må da bringes inn andre tilleggskriterier som for eksempel de som er omtalt like ovenfor.

En illustrasjon på hvordan Nord-Norge-banen likevel kunne ha blitt realisert i «økonomenes verden».

La oss tenke at de tre nordligste fylkene var en selvstendig stat med de samme krav til samfunnsøkonomisk lønnsomhet som dagens, ikke justerte, utredningsinstruks. Denne staten ville hatt ca 9 % av Norges befolkning og ca 35 % av landets areal, Svalbard ikke medregnet. Det er grunn til å tro at «kjøttvekta» i denne staten, med knapt en halv million innbyggere, ville ha vært villig å betale kostnaden med å få bundet sammen staten med et sikkert kommunikasjonsnett, en Nord-Norge-bane.

Ved en skilsmisse fra Rest-Norge, ville pro-rata andelen av Oljefondet til den nye staten, før arealjustering, ligget på ca 1300 milliarder kr. Dette kunne ha gitt en realistisk finansieringsmulighet.