Kommentar
Da jeg var syv år, fikk jeg vite at jeg er sjøsame. Det var samisk uke på barneskolen. Vi lærte samiske barnesanger «Bea, bea lábbážan» og «Biernna Oadá», den første på nordsamisk, den andre på lulesamisk, noe som jeg i ettertid har tenkt er et symbol på hvor lite man visste da. Vi sto foran tavla tett i tett og sang i noe som nesten er frekt å kalle et kor, akkompagnert av blokkfløyte fra uinspirerte sjetteklassinger som alle pep fram egne variasjoner av låtene.
En entusiastisk lærer fortalte meg at min bestemor var same, og at hun snakket samisk da hun var på samme alder som meg. Etter skolen sprang jeg rett opp grusveien til bestemor, dro fram krakken under kjøkkenbordet, stirret spent på henne bak den litt for lange panneluggen og spurte om hun kunne lære meg samisk.
– Hvorfor vil du det? spurte bestemor og så ned på strikketøyet. Kjøttsuppa putret i bakgrunnen.
– Fordi jeg er same og vil snakke sånn som de snakker, sa jeg.
– Det kommer ikke noe godt ut av det å snakke samisk. Det er best å ikke kunne det, svarte hun.
Jeg kjente henne godt nok til at å vite at det ikke var vits i å mase. Jeg ble kanskje litt redd også. Var det farlig å kunne samisk?
Etter dette ble jeg flere ganger fortalt av vi ikke er samer, fra ulike hold. At det var noe fra fortiden, ikke noe som gjaldt nå. Min entusiastiske lærer mente at det bare var tull, at det samiske ble stjålet fra oss en gang, men at det ikke betydde at det ikke var vårt. Jeg skjønte etter hvert at det lå noe og murret i historien, noe forferdelig vondt.
Så jeg valgte den smertefrie veien – det var lettere å ikke være samisk. På fotballkamp med småjentelaget ropte noen til oss at vi ikke hadde TV eller mobil, som de ekle samene vi var. Jeg ropte tilbake at jo, det hadde vi, og at samer kunne de være selv. Jeg nektet for å være same også da vi var med i radioprogrammet «5på» og læreren vår, den samme entusiastiske som hadde lært meg det meste jeg kunne om samisk, ville at vi skulle si at vi var en samisk skole.
– Men vi er jo ikke samer, sa jeg.
– Nå skiter du i eget reir!, skreik læreren til meg, ildrød i ansiktet, mens hun sto i en slags knebøy med pekefingeren stramt pekende ned fra rumpa mot golvet.
Pedagogikken har utviklet seg siden den gang, det har jeg også. På ungdomsskolen kom det en oppblomstring av samisk stolthet, og mange av oss hoppet på den etterlengtede bølgen. Jeg lærte meg et par samiske strofer, og neste gang jeg gikk inn kjøkkendøra hos bestemor hilste jeg på samisk og spurte om hun hadde kaffe – på samisk.
Til min store overraskelse ble hun med på leken, og jeg lærte meg noen flere strofer. Men det stoppet der. I bokhylla mi står det fortsatt samiske lærebøker og støver ned mens de stirrer olmt på meg.
Jeg var på Riddu Riđđu første gang jeg ble kalt for plastikksame. Det var som om noen stakk en svær samekniv i min rosa identitetsballong. Det var mye verre enn den gangen på fest noen sa at jeg luktet bål, eller når voksne folk i fullt alvor ba meg joike. De jeg ville føle at jeg var en del av, sa at jeg ikke var en del av det, og det overskygget alle dem på begge banehalvdeler som heiet.
Det kan godt hende at jeg møtte på feil folk, eller at jeg var feil å møte. Begge tilfeller skjer fra tid til annen. Men følelsen av oss og dem, de som er samer på ordentlig og de som er samer på liksom, festa seg. Følelsen av å møte opp til desserten. For hun hadde jo litt rett, hadde hun ikke? Ikke kan jeg språket, ikke har jeg kofte, jeg har ikke ukentlig angst over at språket mitt og kulturen min kan forsvinne, og jeg har ikke opplevd å jevnlig ha blitt tråkket på på grunn av min etnisitet. Har jeg da rett til å kalle meg same?
Fornorskninga har etterlatt seg groteske sår i generasjoner, men den har også visket ut linjer for mange. Noen har arvet skammen, andre føler ikke tilhørighet til det samiske, og det er naturlig og helt greit, noen bærer på en stor stolthet over å ha tatt det samiske tilbake. Personlig leter jeg fremdeles etter min plass i alt dette. Kanskje kan det beskrives som en komplisert form for lengsel.
Men når jeg får råd, skal jeg kjøpe meg en lyngenkofte. Den kommer til å kle meg, og jeg kommer nesten til å bli glad hvis noen roper noe stygt til meg, slik at jeg kan føle at jeg er en del av den andre banehalvdelen. Det jeg gruer meg mest til er å ha på meg kofte og møte noen som snakker samisk – og se skuffelsen i mine egne øyne når jeg ikke kan svare dem tilbake.
Og dét er det bare jeg som kan gjøre noe med. Det er nesten det verste.