Forleden hadde Anders Magnus en tankevekkende artikkel i Nettavisen. Kina har nok en gang lykkes i å øke klimagassutslippene til svimlende 15.000 millioner tonn! Norges utslipp er til sammenligning litt under 50 mill tonn. Kina, som under Paris-forhandlingene ble fremstilt som underutviklet med lave utslipp, har passert Norge i utslipp pr innbygger. Hvis Norge tar med de positive effektene fra skog og planter, er utslipp pr innbygger i Norge ca halvparten av Kinas. Årsaken til Kinas massive økning i klimagassutslipp er at FN og Norge (i Parisavtalen) lot Kina få øke sine utslipp fra 2015, helt til 2030, fordi de trodde at Kina var et lavutslippsland. Siden 2015 har Kina bygd kullkraftverk i høyt tempo, og det foreligger planer for omfattende, videre utbygging.

Dette viser konsekvensene av den naive strategien for Parismøtene: FN MÅTTE få til en avtale etter København-kollapsen. Det ble gjort ved at alle inviterte land fikk velge sitt eget ambisjonsnivå og sine egne planer for utslippsreduksjoner. Kina foreslo altså i stedet for kraftige utslippsreduksjoner, enorme utslippsøkninger (ikke tallfestet) i ytterligere 15 år. Slik behandlet Norge de store forurenserne i disse, for klimaet, avgjørende forhandlingene. Kina er nå ansvarlig for ca 30% av verdens klimagassutslipp, men har syv år til å øke disse ytterligere, bl a takket være Norge.

Hva gjorde så Norges forhandlere med friheten til å fremme Norges egne planer? Hovedsvaret er: «Det stikk motsatte av Kina».

a) De tok ikke høyde for at Norge i 1990 dekket 65-70 % av sitt energibehov med vannkraft med verdens laveste klimagassutslipp (ca 4-10 g CO2/KWh). Hvilken forbedring skulle Norge kunne komme med? Det sier seg selv at land med i hovedsak kull- og gasskraft har enorme muligheter til reduksjoner, mens Norge knapt hadde noen slik mulighet.

b) De tok ikke med alle tiltak Norge hadde iverksatt på flere områder som el-biler, gjenvinning av drikkevareemballasje, avfallssortering med gjenbruk m.m. Le Figaro hadde en artikkel om dette før den franske miljøministeren skulle besøke Norge. Konklusjonen var: Hun besøker rett land, her har hun virkelig noe å lære. Men det syntes altså ikke våre forhandlere, og slett ikke miljøorganisasjonene som spilte viktigperer foran og bak kulissene.

c) Forhandlerne viste liten vilje til at Norge skulle kunne «løse sine miljøproblemer» gjennom kvotesystemet (kjøp av utslippskvoter i andre land for å redusere verdens utslipp). Det ble for lettvint var signalene, Norge skulle vær så god redusere selv.

d) Men det viktigste av alt var at Norge, som muligens det eneste landet i verden, frasa seg sin selvfølgelig rett til å benytte skog og planters CO2-opptak til reduksjon av våre menneskeskapte utslipp! Den før nevnte Nettavisen, ved sin utmerkede energiskribent Kjell Erik Eilertsen, hadde for et par uker siden en artikkel om temaet. Kort fortalt reduserer skog/planters innsats de norske klimautslippene fra ca. 49 millioner tonn til ca. 23 mill!

Viktor Sørensen. Foto: Torbjørn O. Karlsen

Hva kunne argumentene for neiet være, og hvem har forpliktet Norge til dette helt meningsløse negative «tiltak»? Det ser ut som om våre forhandlere totalt har oversett at klimaet påvirkes av de samlede utslipp fra verdens land, og at skogens opptak av CO2 var/er en selvfølgelig utslippsreduksjon. I stedet for å oppfylle hovedmålet, nemlig å redusere verdens klimagassutslipp, konsentrerte Norge seg om å redusere utslippene fra et av verdens minste utslippsland!

Forhandlerne har, i stedet for å peke på vår fantastiske situasjon når det gjaldt klimagassutslipp, forhandlet den bort, og i tillegg DOBLET VÅRT UTGANGSPUNKT NEGATIVT ved ikke å ta med skogens opptak. Det er ufattelig!

Konsekvensen av ovennevnte feil og mangler fra norske forhandleres side er:

a) At det ikke er mulig for Norge å oppfylle sine lovnader om 55% reduksjon av sine utslipp. Kjell Magne Rystad i Nettavisen kaller Miljødirektoratets 10 tiltak til utslippsreduksjon for urealistiske og ikke prissatte.

b) At klimatiltakene som kan settes inn i Norge gir liten mening, fører i liten grad til reduksjon i utslipp, og i noen tilfeller til økte utslipp (eks elektrifisering av sokkelen og hurtigtogsatsingen rundt Oslo).

c) At vi blander klimapolitikken med energipolitikken, og har det unødvendig travelt med å sette i verk nye, dårlig utredede energitiltak. I stedet må Regjeringen rydde opp og følge opp sine partis landsmøtevedtak.

Miljødirektoratets ti forslag til tiltak som skal halvere utslippene til 2030, vil koste enormt mye. De kan trygt legges i skuffen en god stund. Nå forventer velgerne at politikerne tar tilbake makten fra lobbyister og byråkrater. Vi kan gå 2030 trygt i møte med våre klimagassutslipp. Det er neppe noe land, utenom Kina, som vil nå egne mål i Paris-avtalen i 2030.

I tillegg må Norge arbeide for at Kina stopper nye investeringer med store klimagassutslipp.

­­

HVA MENER DU? Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening.

Send ditt innlegg til nyhet@framtidinord.no