Æres den, det eller de som æres bør ...

Det er sikkert både fortjent og ikke minst politisk korrekt at Fjellfinnbakken nå blir løftet fram som en historisk signatur for Lyngen kommune. Og siden vi har å gjøre med en turistattraksjon som i sin tid bidro til å trekke store turistskip til Lyngseidet, er jo dette selvsagt verdt å markere med et tydeligere fotavtrykk enn det som vage tufter i dag representerer mellom småskog, kratt og gress på Fjellfinnbakken.

Etter min mening er denne saken nærmest som en eksotisk kuriositet å regne sammenlignet med andre og langt dypere fotefar i Lyngens lokalhistorie, nemlig: «Fiskar-bonden» og «Tre-stammers møtet».

Lokalbåtanløp i Kjosen i Lyngen, med Rørnes-naustet i bakgrunnen.

I denne sammenhengen vil jeg prioritere førstnevnte tema med fokus på fiskeriene som gjennom generasjoner var befolkningens hovednæring. I diktet «Høvedsmannen» har jeg skapt et verbalt-monument over de fremste blant likemenn, fiskeskipperne. Så nå er kanskje tiden inn for å gi den tidligere fiskerikommunen Lyngen et historisk senter for kystfiskerkulturen.

Kjosen med kai, pakkhus og naust.

Hver bygd langs fjordene hadde minst en fiskekutter som hyret mannskap til sesongfiskeriene samt sjarker til fjordfisket. Så å si hvert småbruk hadde naust og egen robåt (ei spissa eller ei kjeks) for «å hente «kokning» like utafor støa. Uansett form for fiske i såvel nære som fjernere farvann, så foregikk dette i kombinasjon med det å drifte et småbruk med et par kyr, noen sauer, geiter og for enkelte også en hest. Alt dette var det koner og barn som tok seg av mens mannfolka var på fiske.

Kjosen var i sin tid en av de mest produserende sildefjorder i Nord-Norge og følgelig ble Kjosen rene skattkammeret for alle fiskere under «høstsilda» - ikke minst for fiskebåtrederne i Kjosen. Da jeg var guttunge på 1950-tallet, var vel Kjossamfunnet, relativt sett, en av de største bidragsyterne til kommunekassa i Lyngen kommune.

Stemningsbilde fra Kjosen med kutterne «Kjosgutten» og «Bjørnar» for anker. I bakgrunnen bak «Bjørnar» kan man skimte Rørnes-naustet.

Jeg minnes velholdte fiskekuttere fortøyd innerst i den trange fjorden, posebåter som duppet i fortøyningene eller var trukket på land. Der var pakkhus og naust og sågar en kai som også hadde lokalbåtanløp. Bortsett fra det store naustet på Rørnes, er dessverre alt blitt borte med «utviklingen».

Konklusjon:

Med bakgrunn i dette foreslår jeg at man lager et fiskerikulturelt senter med Rørnes-naustet som kjerne. Her bør det også settes opp et monument av høvedsmannen/ fiskerbåt skipperen og/eller notbasen i en representativ formgivning.

Rørnes-naustet er en kontinuitetsbærer, et signalbygg, som har overlevd kriger og alle samfunnsendringer gjennom generasjoner, og derfor representerer dette bygget både bestandighet og fiskerikulturell identitet.

Høvedsmannen

De rodde fjorden og de kunne leia

kompass og klokke var nok for dem

I storm og stilla og under torden reia

kom båt og mannskap så sikkert frem

lll

Han sto til rors med skarpe sanser

hans blikk var våkent ... han været alt

Det varsler farer der skumsprøyt danser

med vindens toner blir han fortalt

lll

Til rors med åpent styrhusvindu

i kov og mørke med skjerpet blikk

Han kjenner lyder ... han ser konturer

slik navigering ... det er hans skikk

lll

Med tommelen på midtskipsmerket

en link til båtens posisjon

Han stirrer ut og kjenner øyet verke

men årvåkenhet ... det er hans pasjon

lll

Han har erfaring ... mere enn de fleste

for å mestre leia i fokk og kav

Han er en ener ... et ankerfeste

for dem han omgås på land og hav

(Fra diktsamlingen «Konglomeratet»)

Rørnes-naustets tvilling i Kjosfjæra og med førstnevnte i bakgrunnen.

­­

HVA MENER DU? Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening.

Send ditt innlegg til nyhet@framtidinord.no