En i nær familie fortalte ei lita - nesten rørende - historie, som flere ganger har fremkalt bilder av ting som ikke har det minste å gjøre med det jeg ser eller hører.
Vedkommende har et barn bosatt i Østlandsområdet, et barn som for lengst er blitt voksen, og har skaffa seg egne barn. Ett av dem, et barnebarn - 5-6 år på den tiden - besøkte bestemora her i nord, midt på sommeren og for første gang. Da bestemor første kveld fulgte frøet til rommet sitt, sa hun: "Vi må få hengt opp ei rullegardin, men i kveld får vi bruke noe annet for å stenge lyset ute. Du får kanskje ikke sove når det er lyst hele natta?".
Frøet - den lille Oslodamen - så overbærende på farmora si, og tenkte sikkert: "Hvor dum tror hun egentlig jeg er, liksom?". Men høyt sa hun: "Men jeg vet, det BLIR mørkt!".
Siden tenkte jeg ikke mer på den historia før jeg hørte den første sentrale politikeren bli spurt om når vi ville få jernbane i nord. Svaret, som kom før journalisten hadde fått dratt pusten igjen, var selvsagt noe slikt som: "For lite folk, lønner seg ikke!". For meg, derimot, hørtes det plutselig ut som hun sa: "Men jeg vet, det BLIR mørkt!".
Siden har dette gjentatt seg. Hver gang ledende politikere sier: "For lite folk oppi der!", hører jeg småjenta si: "Men jeg vet, det BLIR mørkt!".
Ved nærmere ettertanke ligger det likevel en bastant realitet til grunn for assosiasjonen. Den lille jenta og den store politikeren hadde en ting felles: Ingen av dem ante hva de snakka om.
Jentungen fikk likevel rett. Det ble mørkt, men det tok et par måneder før det skjedde.
Politikeren har også litt rett. Det er langt færre folk i nord enn i sør, og på grunn av endel politikeres handlesett øker forskjellen drastisk. Men grunnlaget i uttalelsene er helt likt. Innsikten mangler totalt, hvis ikke målet er fjerning av bosettingen i nord. Da har selvsagt politikerne truffet blink. Det finnes ingen andre fornuftige forklaringer, men så si det da rett ut: "Vi ønsker folket bort fra landsdelen. Den skal nyttes til andre formål."!
Jenta innså feiltakelsen etter hvert. Det er mindre håp for politikerne. Lite tyder på at assosieringen med en barnslig tankegang skal endres. Resonnementet har klart nok bitt seg fast i de sentrale hjernevindinger med: "For langt mot nord, for lite folk, og for mange fancy ting å bruke pengene på her i sør".
De har forøvrig en patent politisk løsning på det hele. Gjennom å forlange at betydelige statlige tiltak nord for polarsirkelen skal "lønne" seg, har de alt i boks. I sør er - som vi ser - lønnsomhetskrav helst en formalitet. E39, skipstunnell, E16/Ringeriksbanen (FRE16), mm.
At man ikke lar fakta påvirke standpunktene, ser man også på argumentasjonen mot jernbane i nord. Behovet for togbasert godsfrakt er svært, og er det viktigste bak vårt krav om bane, og bak våre (og mange fagfolks) antakelser om rentabiliteten. Men her tenkes bare personfrakt. Dette ser de daglig, derfor telles passasjerer, mens godstransporten glemmes.
At vi trenger banens godstransport for å avlaste veiene, burde være soleklart. Men klimakatastrofens skremmende realiteter fordrer også en jernbane som etter hvert kan overta mest mulig personfrakt fra luftfarten. Klimakatastrofen? Synes jeg hører latteren: "Berører selvsagt ikke Norge!" Nårtid skal disse oppdage det resten av verden - unntatt visse presidenter - forlengst har oppdaget; at klimakrisen er i ferd med å ødelegge kloden? Når havet begynner å vaske Oslos paradegate?
En annen ting: Når utlendinger spør oss hva vi synes (følelsesmessig) om å nytte den markante todelingen av Norge som studietema ved et utenlandsk universitet, fordi den er så påfallende, historisk langvarig og synes så enkel å korrigere, er det litt spesielt. De sier også at dette for dem - som utlendinger - sikkert er langt mer synlig enn for oss i nord.
Vi i nord har forlengst akseptert situasjonen som force majeure, og dermed intet å gjøre med. Dette understrekes gjennom overrepresentasjonen av sørnorske og utenlandske personer i arbeidet for å fremme Nord-Norgebanen. Disse ser klarere urettferdigheten. De er upåvirket av standardiserte hersketekniske fraser som: "Nordnorsk klaging og syting" og "Typisk nordnorsk mindreverdighetsfølelse". Her bommer nemlig drittslengingen mot nord fullstendig, den som ellers ikke engang enkelte statsministre har holdt seg for gode til.
Så hvordan påvirke de stivnede hjerner? Det enkleste burde vært utskifting, men på det området har de helt rett. Vi er for få her i nord til å makte dette. Om anti-nord partiene får det slik de ønsker og arbeider for, blir vi raskt enda færre. Statistikken år for år viser dette klart, og på enkelte partis bakrom braker utvilsomt klappsalvene for hver eneste folketallsregistrering fra nord. Vårt eneste håp er drahjelp fra ikke-politikere blant våre søstre og brødre i sør. Der er det svært mange som støtter oss. Ref meningsmålinger.
Kanskje støttes vi i hjertet hos alle politikerne i nord. Men bare de tøffeste og de som ikke er økonomisk avhengige av politikken, våger å stå fram som tilhengere av stambane gjennom Nord-Norge. Sporene skremmer.
I stedet for seigpiningen: Hvorfor ikke heller et skikkelig fraflyttingsbidrag for de som tilslutt tvinges til å legge igjen det de eier i nord, og flytte sørover? Dere får landsdelen ubegripelig billig likevel, og folkeflyttingen kan (kanskje) akselereres, til milliardærenes beste.