Framtid i Nords nettsider 28. april har Ole-Anton Teigen en artikkel der han reflekterer over bruken av lokale stedsnavn og manglende respekt for tidligere generasjoners tanker, ord og gjerninger som historiske signaturer fra `deres tid. Teigens agenda er primært det såkalte «Lyngenløftets» intensjoner om å skape et kulturhistorisk senter på Fjellfinnbakken, svenske flyttsamers sommerleir på eidet mellom Kjosen og Lyngseidet.

Han reagerer spesielt på Lyngen kommunestyres vedtak om at det gamle stedsnavnet skal endres til «Bakkan» … et nøytralt og intetsigende begrep uten spesifikk historisk forankring.

Jeg tilslutter Teigens argumentasjon for sitt syn i denne saken, og jeg vil også presiserer at begrepet fjellfinn ikke var brukt i nedsettende betydning, men en stedegen term i dagligtalen. Navn er jo identitetsmerker og et sammensatt navn som Fjellfinnbakken gir en presis angivelse av dette særegne stedet. Særegent, fordi denne svenske sameleiren var spesiell med sine gammer, lavvoer og etter hvert også små hytter med en buet takkonstruksjon.

I en tid der den offentlige dagsorden blant annet er preget av at man ikke skal opptre krenkende overfor noen, må man ikke bli så servil at man går på akkord med historiske realiteter, men heller sette dem inn i en større historisk sammenheng. Altså, betrakte fortiden med fortidens øyne og gjennom slik innsikt forstå og forklare rådende tenkesett og begrepsbruk.

Leif-Harry Hansen

For meg fortoner det seg mildt sagt ganske søkt at man på et sted der det ikke står igjen et eneste fysisk spor av det Fjellfinnbakken engang var, skal «gjenskapes» et kultursenter på en tilsynelatende intetsigende tilvokst bakkekam like ved veien. Når stedet heller ikke skal ha sitt rette navn, blir dette rett og slett historieløst. Så hvis dette stedet skal hete «Bakkan», mister etter min mening hele prosjektet sin legitimitet. Som Teigen sier, begrepet fjellfinn var ikke nedsettende, men en presis karakteristikk av brukerne av denne sommerboplassen for de svenske samene.

Apropos dette med krenking, Ole-Anton Teigen nevner også eksempler fra litteraturen der man på forlagsnivå i nye opplag av klassikere som Astrid Lindgren, Thorbjørn Egner, Roald Dahl med flere endrer på det de mener er støtende begrep og formuleringer i deres verker.

Kan dette være legalt uten de respektive forfatteres godkjenning? Iht. Åndsverksloven er det jo ikke det … Det å fjerne enkeltord og fikle med formen, gjør jo også noe med undertekstene, det som «står mellom linjene» og kompletterer lesernes forståelse av teksten. Igjen, vi må forstå tekstene ut fra den tiden de er skrevet i, og så får det heller bli en pedagogisk jobb for leserne å sette seg inn i rådende tenkesett og strømninger i den tiden forfatterne var en del av.

Malerne Tidemann og Gudes ikoniske verk «Brudeferden i Hardanger», viser mennesker som står i en båt mens den blir rodd på en sommerblank fjord... og ingen har redningsvester på seg! Dette maleriet er et representativt nasjonalromantisk verk som står seg godt på sin identitet selv i dag, men med dagens sjøvettregler som norm, er menneskene i båtens opptreden helt forkastelig. Likevel er det vel ingen som vil tukle med produktet og lage reproduksjoner der alle i båten opptrer sittende med redningsvester på seg.

Så jeg bifaller Teigen når han avslutter sin artikkel med å si at snillisme og kunnskapsløshet har gått altfor langt når man tukler med gamle litterære verk og endrer på lokale stedsnavn. La det hete Fjellfinnbakken … også for framtida (...)

­­

HVA MENER DU? Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening.

Send ditt innlegg til nyhet@framtidinord.no