Jeg har i to foregående artikler forsøkt å vise hvordan Norge er kommet skjevt ut både i klima- og energipolitikken. Klimapolitikken har satset på å skremme befolkningen og derved, som Hans Rosling sier, legge til rette for dårlige beslutninger og panikkartede handlinger. Det gjelder blant annet den fullstendig ensrettede satsingen på elektrifisering.

Norge har i tillegg forhandlet bort det faktum at vi, sammen med Island, har verdens reneste energiforsyning. Samtidig har Norges forhandlere bundet nasjonen til «verdens mest ambisiøse klimamål» (KEE). Det henger jo ikke på greip: Hva skal et land som har verdens reneste energiforsyning, desidert størst andel elektriske biler, søppelhåndtering i toppklasse, panting av tomgods m.m. foreta seg?

 Land med kull- og gasskraft kan såre enkelt levere de prosentvise reduksjoner Parisavtalen krever. Det eneste Norge kan gjøre, utenom å kjøpe kvoter utenlands, er å satse på tvilsomme områder som elektrisk drevne ferger og båter, jernbane i sentrale strøk og elektrifisering av sokkelen (helt meningsløst tiltak). Det kan man gjøre fordi Parisavtalen ikke krever at landenes tiltak skal måles etter det komplette klimaregnskapet, kun måler det som kommer ut av eksosrøret. Men det er jo klimaet som skal reddes, og klimaet bryr seg ikke om en elendig Paris-avtale.

Prisene på strøm har vært brukt til å skremme oss alle. Hverken energiminister eller statsminister kommer med andre tiltak enn støtteordninger. De kan ikke svare på spørsmålene, men skylder på EU. Medlem i Energikommisjonen (som nylig fremla sin innstilling), Kjetil Roland, har en oppsiktsvekkende artikkel i D.N. 16.2.23: «EU har ikke lengre ambisjoner om et felles kraftmarked der kraftprodusenter konkurrerer på like vilkår over landegrensene. Det er rom for at vi i Norge kan finne fornuftige løsninger for kraftmarkedet vårt.»

Roland skriver videre: «Prisene til sluttbruker blir regulert på ulikt vis. NORGE VALGTE EN EKSTREMVARIANT, der husholdningene blir eksponert for spotprisene, som igjen er sterkt influert av prissmitten over kablene til England/Tyskland»!

Nå er det på tide å orientere folket om HVEM som har sørget for å velge ekstremvarianten! Det skulle vel ikke være teknokratene i kraftbransjen? I så fall har Norge gått fra å være et politisk styrt land til et land styrt at teknokrater, byråkrater og bransjer.

Roland skriver at EU har gitt opp ambisjonen om å skape et felles marked der produsentene konkurrerer på like vilkår over landegrensene. Dette er overlatt til medlemsstatene. Det blir forskjellige ordninger mellom landene. «Det europeiske kraftmarkedet blir balkanisert». I EU varierer prisene til husholdning og næringsliv med 1 til 4! Prisene blir ikke utjevnet hvilket jo var meningen med det indre marked. Med andre ord: Norge har stor frihet til å utforme sin egen prispolitikk og markedsdesign. Det enkelte medlemsland har ansvaret for klimapolitikken og energipolitikken.

I stedet for å bruke funnene dette utvalget gjorde, har Aasland satt ned nok et utvalg til å finne ut hva Norge skal gjøre med prisene. Nettavisen karakteriserer utnevnelsen av utvalgsleder som å «sette bukken til å passe havresekken». Teknokratene som har ødelagt det norske kraftmarkedet, skal fortsatt bestemme. Etter min oppfatning trengs ingen ny utredning etter de avklaringer energikommisjonen har gjort. Det vi trenger er en politiker. Trond Giske er jo klar for nye politiske oppgaver.

­­

HVA MENER DU? Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening.

Send ditt innlegg til nyhet@framtidinord.no