Antall bønder i Troms og Finnmark er halvert de siste 20 årene. Bondelaget har i samarbeid med fylkeskommunen bestilt rapporten "Fra tall til tiltak" fra Agri Analyse, for å dokumentere utfordringene og komme med forslag til tiltak som kan snu utviklinga.
Rapporten leverer på dokumentasjon. Den gir en god beskrivelse av den heller urovekkende tilstanden i jordbruket i Troms og Finnmark, med nedgang i antall gårdsbruk, jord i drift, dyr på utmarksbeite, leveranser av kjøtt og melk, inntekt pr gårdsbruk ,og priser på leiejord. Samtidig viser tallene økende andel leiejord og økende omdisponering av jordbruksjord til andre formål. Det er ingen tvil om at her må det settes inn tiltak.
Rapporten foreslår også noen tiltak, men de virker å være tatt rett ut av lufta. Det er ingen sammenheng mellom virkelighetsbeskrivelsen og tiltakene. Analysen av situasjonen, der man forsøker å identifisere årsakene til problemene før man skriver ut en kur, er fullstendig fraværende. Likeså mangler enhver konsekvensvurdering av de foreslåtte tiltakene.
4 av 10 melkeprodusenter har fortsatt båsfjøs, og det er bare 12 år til kravet om løsdrift trer i kraft. "Det kan tyde på at mange av dem som er igjen sliter med tilgang til økt areal og økt melkekvote for å kunne foreta nødvendige investeringer i gårdsdriften," er det nærmeste rapporten kommer noen årsaksanalyse. Men i Troms er bare 1/4 av dyrkbart areal i drift, og vi produserer ikke mer enn 87% av melkekvota. Er det mulig å ikke spørre hvorfor?! Er det mulig å ikke trekke inn generell lønnsomhet i melkeproduksjonen?! Og hvorfor legger rapporten til grunn at man skal ha mer jord og mer kvote for å bygge løsdriftsfjøs, når ikke engang Innovasjon Norge har produksjonsøkning som vilkår for å gi investeringsstøtte?
I disse bærekrafttider må selv Bondelaget, som i årevis har vært en forkjemper for "færre men sterkere" bruk, ha forstått at det er gårdens eget ressursgrunnlag som er avgjørende for hva og hvor mye den enkelte bonden skal produsere.
Bestillerne av rapporten kan umulig ha bedt om nytenking på tiltakssiden. Det finnes ingen nye innfallsvinkler til hvordan økonomien i næringa kan bedres, det er kun gjort forsøk på å lappe på eksisterende ordninger. Hadde disse forsøkene i det minste vært gjennomarbeidet, kunne de kanskje ha vært interessante. Nå er de rett og slett farlige:
Distriktstilskuddet på melk og kjøtt ansees i rapporten å være det eneste virkemiddelet med vesentlig betydning for jordbruket i Troms og Finnmark. Dette tilskuddet gis som et tillegg til prisen bonden får fra meieri/slakteri, og skal veie opp for ekstra kostnader ved å drive jordbruk i mer utfordrende deler av landet. Agri Analyse foreslår - og Bondelaget og fylkeskommunen velsigner - en økning av distriktstilskuddet på melk til kr 2,50 pr liter i hele Troms og Finnmark og i halve Nordland. Eller en økning MED kr 2,50. Det er ikke godt å si, det kommer an på om man leser teksten eller tabellen.
I dag varierer tilskuddet fra kr 1,01 til 1,89 avhengig av hvor man bor. Hvis det skal økes TIL 2,50 over hele fjøla, vil en gårdbruker i Vestvågøy med kvote på 400 tonn melk og robotfjøs få en inntektsøkning på kr 596.000. En bonde i Finnmark med nøyaktig samme produksjon vil få en inntektsøkning på kr 244.000. Her løfter man altså Nordlandsbonden skyhøyt og påstår at det styrker jordbruket i Troms og Finnmark!
Om man heller velger å øke tilskuddet MED kr 2,50 vil vi i det minste opprettholde en viss geografisk forskjell, slik tilskuddet er ment å gjøre, selv om det fortsatt er uforståelig hvorfor det skal brukes penger i Nordland når målet er å styrke Troms og Finnmark. Det er fristende å spørre om ingen av de involverte har sett på kartet over tilskuddssonene...
Også distriktstilskuddet for kjøtt er foreslått økt. Problemet med disse distriktstilskuddene, er imidlertid at de virker volumdrivende. Jo mer bonden får i tilskudd pr kilo og liter, jo mer vil han forsøke å produsere. Dette leder oss inn på nye runder med færre, større og mindre bærekraftige gårdsbruk. Tilskudd skal ikke erstatte pris for varene. Tilskudd skal utjevne forskjeller i driftsvilkår. Et flatt driftstilskudd for kjøttproduksjon, et flatt grunntilskudd til alle gårdsbruk i Troms og Finnmark, og tilskudd for arealer med kort vekstsesong er eksempler på ordninger som vil være hensiktsmessige og legge til rette for økt matproduksjon lengst nord i landet. Men ingen av disse alternativene er nevnt i rapporten, langt mindre utredet.
Også på investeringssiden er rapporten ute og kjører. Det nevnes såvidt at svakt pantegrunnlag øker behovet for støtte fra Innovasjon Norge, men det er ikke sett på andre tiltak. Et statlig pantegarantifond har vært diskutert i flere fora de siste årene, der både Bondelaget og fylkeskommunen har vært til stede, men like fullt har de ikke sett noe poeng i å få dette med i rapporten. Den eneste løsningen som skisseres er økte satser for investeringstilskudd.
Troms og Finnmark har et uforholdsmessig høyt rovvilttrykk, noe som selvfølgelig får innvirkning på beitebruken. Til tross for at redusert bruk av utmarksbeite er tatt med på lista over negative trender, er heller ikke rovviltsituasjonen tatt med i rapporten.
Dette er dessverre ikke noen uttømmende liste over feil og mangler i rapporten "Fra tall til tiltak". Alt i alt er dokumentet en stor skuffelse. Vi har hittil ansett Agri Analyse som et seriøst organ som leverer grundig funderte rapporter, godt egnet som grunnlag for politikkutforming. Denne rapporten bryter med alle slike oppfatninger.
Det er skremmende at Troms og Finnmark Bondelag og Troms og Finnmark fylkeskommune ikke bare har bestilt, men også godkjent, denne rapporten.