Vi driver rovdrift på naturen, i jakten på neste store gevinst. Nord-fylkene har i mange år blitt ranet for ressurser, både fra jord og fjord, og naturen vi må forsake på veien fremstår som en litt lei konsekvens av nødvendig næringsutvikling, og et offer vi må være villige til å gjøre. Overskuddet dukker opp i regnskap langt utenfor våre egne grenser, og Nord-Norges verdiskapning fremstilles dermed i helt feil lys.

For bare kort tid siden førte kraftmangel og strømpriskrise i sør til storveis annonsering av muligheter for vekst i nord. Innestengt kraft og flaskehalser har holdt prisen på et lavt nivå i vårt område, og dette ble ikke forbigått i stillhet. Kapitalkreftene fornektet seg ikke, og kastet seg rundt for å tilby både grønne arbeidsplasser og nye muligheter.

I et innlegg i Framtid i Nord forteller konsernsjef for Troms Kraft, Semming Semmingsen, at kraftoverskuddet i nord er brukt opp innen få år, og at situasjonen i Troms og Finnmark allerede er alvorlig. Han orienterer også om at nettutbygging er tvingende nødvendig, og at vindkraft på land blir hovedprioritering i årene som kommer, fordi dette er den rimeligste og raskeste måten å øke produksjonen.

Presenterer han riktig diagnose, medisin og behandling av kraftmangel og klimakrise? Kan vi fortsette festen, og produsere og konsumere, akkurat som før? Statnett satte i januar i år en stopper for alt nytt stort forbruk over 1 MW nord for Ofoten. Kan det ha noe med at nesten et helt års kraftoverskudd på 9 TWh er lovet bort til 7 aktører, uten prioritering, verken i form av industripolitikk, nyttevurdering, utslipp eller andre subjektive kriterier?

Vi må vite hva som skjuler seg bak ulike begreper når milliarder og megawatt får bein å gå på, slik at ikke feilslåtte krafttildelinger bidrar til å pumpe opp grandiose luftslott eller kjøpe mer maling til grønnvasking.

Samfunnet etterspør lavere utslipp og klimatiltak, og mange virksomheter leverer, men ikke rent sjelden på feil premisser. Miljø- og klimaengasjement har vist seg å være bra for business, og det er mye penger å hente på "grønne" investeringer, som enkelt kan maskere ønsket om økt produksjon og konsum, uten underliggende miljøengasjement.

Tror man ikke på klimakrisen så vil man gjerne lukke øynene for naturkrisen også, men ser man ikke naturtapet utenfor stuedøra, så er problemet likefull reelt. Billige råvarer og arbeidskraft i lavkostland har bidratt til å flytte store deler av våre egne utslipp og ødeleggelser ut av landet, og slik sett skånes du for inntrykk du ikke ønsker å forholde deg til. Ute av syne, ute av sinn.

Sammenhengen mellom uvettig arealbruk og klima blir ikke adressert av Troms Kraft og Semmingsen, selv om det er rasering av natur og uvettig ressursbruk som er bakenforliggende årsak til både økte utslipp og tap av naturmangfold. Ingen har tatt seg bryet med å få arealutslipp og tap av naturverdier inn i utslipps- og kostnadsberegninger tidligere, der det felles skog, graves opp myr og bygges milevis med anleggsveier i forsøket på å få ned utslippene ved hjelp av vindturbiner, fordi verktøy og måleindikatorer i stor grad mangler.

Prioritering i tildelingsprosessen er tvingende nødvendig, og noe av det første vi bør adressere, slik at krafta vår går til omstilling og utvikling av eksisterende næringsliv og industri. Først når eksisterende behov er møtt kan vi åpne opp for større nyetableringer, med et forbehold om at disse bidrar til en bærekraftig næringsutvikling. FNs Naturavtale forplikter; enten løser vi både klimakrisen og naturkrisen samlet, eller så løser vi ingen av dem. Biosfæren bryr seg ikke om landegrenser og tomme ord når det kommer til det faktum at vi befinner oss i en dobbelkrise, som vi hverken kan kjøpe, bygge eller investere oss ut av. Kunnskapen er der om vi ønsker å bruke den, nå er det vilje til omstilling det står på.

­­

HVA MENER DU? Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening.

Send ditt innlegg til nyhet@framtidinord.no