Tirsdag 7. juni gjorde fylkesrådet I Troms og Finnmark et vedtak om å legge ned flere klasser innen helsefag. Disse kuttene skjer samtidig som vi har en alvorlig mangel på helsepersonell og et stort rekrutteringsbehov i hele fylket. NAV direktør Kristin Røymo har tidligere kommentert at det mangler folk innen pleie og omsorg, og hun sier at akkurat nå er det ekstra krevende.

Norsk sykepleierforbund (NSF) Troms og Finnmark er kritisk til vedtaket om å legge ned klasser innen helsefag. Et eksempel er Nordkjosbotn videregående skole som før vedtaket hadde to Vg1 klasser. Ved å miste en klasse vil det om kort tid ikke være grunnlag for å opprettholde en Vg2 klasse. Risikoen vil da være at hele linja legges ned.

Vi ser samtidig at det opprettes nye klasser i tre områder, men for Kirkenes, Hammerfest, Lakselv, Nord-Troms, Nordkjosbotn og Tromsø er det urovekkende å få redusert antall klasser, når rekrutteringsbehovet totalt sett er så stort.

Troms og Finnmark er rammet av en alvorlig fraflytting og enhver nedleggelse av utdanningstilbud vil forsterke at den unge delen av befolkningen vil forsvinne fra lokalsamfunn. Dette fører til store utfordringer med å skaffe kvalifisert arbeidskraft. Derfor er lokale utdanningstilbud viktig for at ungdom får mulighet til å ta utdanning der de bor, og slipper å flytte fra familie, venner og naboer for å bo på hybel. Hybellivet i seg selv kan være en utfordring.

Mange som starter på videregående tilbudet innen helsefag tar ofte videre studiespesialisering og utdanner seg til sykepleiere og andre helseutdanninger. Yrkesfagutdanningen er derfor viktig både for å rekruttere helsefagarbeidere, men er også viktig for å rekruttere flere til å ta høyere utdanning som sykepleier, vernepleier eller ergoterapeut.

NSF Troms og Finnmark kan bekrefte at det er store utfordringer med å få kvalifisert personell. Vi får mange henvendelser fra tillitsvalgte om at ansatte får utsatt ferie og må jobbe ekstra i ferien og ellers i året for å få turnusen til å gå opp. Det lages avtaler for merarbeid for å dekke opp kompetansehull i turnusen. Vi vet også at mange vakter dekkes av ufaglærte som igjen kan føre til at det kan gå ut over kvalitet og faglig forsvarlighet. Er det et slikt helsevesen vi vil ha i et av verdens rikeste land?

Hva er egentlig begrunnelsen for å legge ned klasser? I et samfunnsperspektiv holder det ikke kun å se på søkertall og antall elever i hver klasse. Konsekvensene er for store til det. Norge bruker milliarder på vikarinnleie innen helse og omsorg, og vi blitt avhengig av vikarbyrå. I tillegg henter vi sykepleiere og annet helsepersonell fra land som selv har behov for denne kompetansen. Ifølge NSF mangler Norge 6600 sykepleiere, i 2035 forventer vi at tallet har økt til 28 000. Dette er også viktig å ta med i det totale samfunnsregnskapet.

Istedenfor å legge ned helsefagklasser må en heller diskutere hvordan en kan øke kapasiteten for å få utdannet nok helsepersonell. Vi har og sett at søkertallene til sykepleierutdanningen også gikk ned tidligere i år. Nasjonale og regionale myndigheter må derfor se på tiltak for å snu den negative utviklingen.

Troms og Finnmark består av mange distrikt og det gis tilbud innen hjemmesykepleie, eldreomsorg, rus og psykiatri og kreftomsorg i absolutt hele fylket. Derfor har vi behov for en trygg og forutsigbar tilgang til helsepersonell både på kort og lang sikt. Det fortjener befolkningen!