Tusen takk Vedum, Skjæran og resten av gjengen i regjeringen. Tusen takk for at dere har gjort Norges mest fremtidsrettede og sikre næring til en usikker fremtid.

En fremtid jeg har brukt de siste fire-fem årene på å studere parallelt med å være lærling i. En fremtid jeg så på som en bombesikker fremtid for min hjemplass, Helgelandskysten, hvor jeg også i fremtiden ønsker å bo. Jeg har investert mye tid og energi, og i senere tid også sparepenger i form av egen bedrift. Investert i det jeg aldri tvilte på kom til å være fremtiden for min hjemplass. Nå er jeg derimot ikke like sikker på om dette kommer til å bli den fremtiden jeg håpet på.

I mediene kastes store summer frem og tilbake. 50 milliarder i tapte verdier, 18 i fryste investeringer, rundt 3-4 i ekstra inntekter for staten. Disse tallene mister fort kontekst og mening i opphetede debatter med folk i dress fra hovedstaden, og blir for de aller, aller fleste vomfyll på en allerede kompleks og uforståelig debatt. Dette er forferdelig frustrerende for oss som jobber i og/eller i tilknytting til næringen. Tall er viktig, men vi kan ikke glemme at bak tallene står det tusenvis av hardtarbeidende enkeltindivider som skaper store verdier langs hele kysten, og som holder lys i hus blant holmer og skjær fra nord til sør.

Jeg leste i et leserinnlegg at vi som bor i kystsamfunnene vet bedre enn å kalle «rikingene» for baroner og kakser, og det stemmer så til de grader. Vi vet at uten de ville det ikke vært lys i husene rundt oss. Vi ser verken laksebaroner eller kakser. Vi ser likesinnede ildsjeler som brenner for lokalsamfunnet. Vi ser håp. Håp om at den negative befolkningsveksten skal snu, håp om gode trygge arbeidsplasser for de kommende generasjonene, håp om å få bo der vi selv ønsker, håp om en fremtid verdt å glede seg til.

Selv har jeg gått ved en linje i Sandnessjøen som heter YSK-marine, et havbruk rettet utdanningsløp med både yrkesfag og studieforberedende fag. Nå jobber jeg som lokalitetsansvarlig for et anlegg i Leirfjord kommune, nabokommunen til min hjemplass, Alstahaug Kommune. I tillegg har jeg startet et eget service-selskap med base i garasjen til mine foreldre, et selskap som skal levere tjenester opp mot næringen. I første omgang med kompetent personell bestående av unge lokale, men målet er å få egen servicebåt(er). Utover det er jeg en ordentlig Nord-Norge patriot. Og ikke minst er jeg er en av mange tusen andre i dette landet som jobber i eller i næringen tilknyttet havbruksnæringen.

Min nærings historie er en historie veldig mange ikke kjenner til, selv om næringen gang på gang trekkes frem som redningen den dag oljeaktiviteten dabber av. De fleste kjenner til de siste fire-fem årene, hvor veksten har verdt fenomenal og hvor næringen på alvor har begynt å tjene penger. Det som derimot de færreste veit, er alle pionerne og gründerne som virkelig har ofret blod svette og tårer for å bygge opp Norges neste oljeeventyr. De som pantsatte familiehuset, eller som solgte hver rubbel og bit de eide for å satse på noe de knapt visste hva var.

Opp gjennom næringens korte (cirka 50år) historie har det uten tvil vært høye topper og dype daler. Vi har hatt store problemer rundt alt fra biologi til organisering av aktivitet til ikke minst økonomi. Det har vært mye prøving og feiling, og det har helt klart vært begått store feil som har fått svært uheldige konsekvenser. Dessverre er det derimot bare de store problemene og den sterke bunnlinja med enkeltpersoner i fokus som slås opp på forsider. Ikke hvordan for eksempel næringen stadig utvikler seg mot å imøtekomme en bærekraftig fremtid hvor vi i Norge kan fortsette å leve med samme velstanden som i dag uten oljen.

Næringen har investert enorme summer de senere årene, både i utviklingen av næringen og de samfunnene de opererer i. Befolkningsveksten i små samfunn som Lovund og Hitra har snudd til det positive. Og for at næringen skal nå målet om en fem dobling innen 2050 kreves enda flere tunge investeringer både i ny teknologi som offshore og lukkede anlegg, men ikke minst i lokalsamfunn langs hele kysten. Det nye forslaget til lakseskatt vil uten tvil sette kjepper i hjulene for denne utviklingen og alle oppdrettssamfunn står på blokka. Skatten vil mer en halvere tilgjengelige midler etter skatt fra dagens satser. Noe som selvsagt vil gi katastrofale følger for en næring hvor det meste er finansiert med overskudd fra gode år. Er selskapene i tillegg så «uheldig» å ha lokale norske ildsjeler til eiere kan det reele skattetrykket bli så høgt som 85 prosent etter at formue- og utbytteskatten er betalt.

De som vil kjenne skatten hardest på kroppen derimot, er alle binæringene som livnærer seg av å levere varer og tjenester opp mot oppdretterne. Skatten vil stramme inn pengesekken betraktelig og det vil ramme de minste aktørene hardest. Små aktører som mitt eget firma, Akti Aqua Service, har verken like mange bein og stå på eller oppspart kapital vi kan leve av i tyngre tider slik som de større har. For oss vil det bli betraktelig mye tøffere å drive driften fremover og investere i fremtiden. Å investere i for eksempel nytt utstyr eller båter vil bli vanskelig og kanskje bortimot umulig da finansieringsmulighetene blir færre og vanskeligere å få tak i. Vi ser allerede effekten av dette nå da mange store og kapitalsterke aktører har signalisert at de søker utenfor Norges grenser for å investere da fremtiden er for usikker og lite lukrativt.

Derfor er det slik at det ikke er baronene dere tar. Det er meg og sånne som meg, lokale arbeidstakere, gründere, studenter, familier og samfunn fra nord til sør dere straffer. Det er hele velferdsstaten der legger for fall. Det er ingen tvil om at næringen bør bidra mer da den nå tjener mye mer. Men det sier seg selv at å gå fra å sitte igjen med 78 øre per krone tjent til 15 er en dødsdom for en næring som skal ta over for oljen. Næringens største bidrag til storsamfunnet burde ikke være gjennom skatt, men gjennom å skape fremtidens trygge bærekraftige arbeidsplasser og gjennom å holde lys i husene lang kysten på holmer og skjær, gjennom å bidra til liv og røre fra nord til sør.

Kjære Vedum, Skjæran og resten av gjengen. Vær så snill å tenk dere godt om.