I september skal jeg besøke familie på Østlandet. Som pensjonist er en langsomtur med buss og tog ingen hindring. For å sikre meg sovekupe på langstrekningen Fauske - Trondheim var jeg tidlig ute med billettbestilling. Til ingen nytte. Plutselig var eneste tilbud på Nordlandsbanen blitt til buss for natt-tog.
Etter den vanlige 9-timers turen med "buss for dagtog" fra Midt-Troms til Fauske - riktignok med beinstrekk både i Narvik og på Tysfjordferja - var nattbussen videre til Trondheim uaktuell. Det hjalp lite å skyve på avreisetidspunktet. Kundebehandleren hadde ingen oversikt over hvor lenge nattbuss for tog var eneste mulighet på Norges hittil lengste jernbanestrekning.
Det er lenge siden jeg har reist fra Narvik til Sør-Norge med tog gjennom Sverige. Kundebehandler på VY sitt utenlandskontor var hjelpsom nok. Joda, Narvik - Stockholm med sovekupe fra Boden gikk fint. Pris: 3.400 kroner en vei. Videre fra Stockholm til Kristinehavn med lokaltog på grunn av linjearbeid. Nytt tog derfra og inn i Norge.
Nå begynte denne turen til Sør-Norge nesten å ta form som en slags ekspedisjon. Jeg ble nysgjerrig på andre grensekryssende muligheter. Sundsvall - Trondheim for eksempel? Omveien gjennom Sverige på omtrent 500 km ville bli den samme også her. Helt problemfritt, ankomst Sundsvall klokken 04.57. OBS! Toget til Trondheim skal etter ruta gå derfra 5 minutter før.
Men min løsningsorienterte kundebehandler visste råd. Jeg kunne ta et tidligere tog fra Narvik. Da ville jeg rekke "nabo-toget." Problemet var bare at ingen buss fra Midt-Troms ville nå tidligtoget. Gjenstående alternativ: Å starte reisa med bil for buss til Narvik.
Så det blir SAS - omtrent for halv pris av togbilletten til Stockholm.
Dette er et eksempel på hvordan togtransport - som i utgangspunktet er et uovertruffent framkomstmiddel på langdistanser, både innenlandske og grensekryssende - kan pulveriseres og gjøres ubrukelige.
Erfaringsmessig utløser hurtige klima- og miljøvennlige jernbaner alle gode samfunnsbyggende effekter - kraftig redusering av reisetid, beredskap i fred og kriser, trygg og forutsigbar framkommelighet for både gods og folk, samt styrking av arbeidsregioner/næringsliv. Alt dette bidrar til trivsel og økt folketall.
Merkelig nok skal ikke denne "naturloven" gjelde for stambanen gjennom Nord-Norge. Fremdeles verserer Nord-Norgebanen i en hundreårig ørkenvandring av utredninger.
I sommer ble det kjent at behandlingen av Nasjonal transportplan framskyndes fra 2025 til 2024 "med det uttrykte formål å skalere ned de nasjonale ambisjonsnivåene i samferdselssektoren." På spørsmål om hva dette vil bety for den videre skjebnen for Nord-Norgebanen, konkluderte Njål Svingheim i Jernbanedirektoratet med "at planleggingsarbeidet blir et år kortere." (Troms Folkeblad og Nordnorsk Debatt 1. august)
Det blir altså opp til hver og en av oss å spekulere på om dette vil slå negativt eller positivt ut for Nord-Norgebanen. Skal den pågående utredningen føre til en ny start, må den kvitte seg med de gamle mytene om "for dyrt," "for vanskelig" og "for lite folk."
Innen 15. august 2023 kan innspill til utredningsarbeidet sendes til Jernbanedirektoratets postadresse. Men "Høringsfristen skal tilpasses omfanget av tiltaket og hvor viktig det er," ifølge avdelingsdirektøren for kommunikasjon og samfunnskontakt. Denne formuleringen åpner for fri tolking av fristen, til kreativ bruk både for jernbanedirektoratet og vanlige folk.
Nord-Norgebanen trenger en politiker-type med kunnskap, makt og mot til å perforere denne seige utredningsmuren, og som har vilje til å sette fart på dette viktige nasjonale samferdselsprosjektet.
Hen vil garantert bli historisk!