De fleste strømkunder i nord har nå fått føle galskapen på kroppen når det gjelder strømpriser. I sør har de slitt lenge. Jeg konstaterte at vi her i huset for tirsdag 13. desember hadde brukt flere kroner i strøm på denne ene dagen enn i hele juni måned. Temperaturen var så lav at luft til vatn - varmepumpa ikke gikk, og dermed slo de elektriske kolbene automatisk inn, og med en strømpris som tidvis var over 5 kroner pr kWh  mot tidligere kr 0,20, skjønner man hvor dette bærer. Staten krevde jo at alt av fyrkjeler måtte ut av husene for noen år siden. Noen hadde også vedinnlegg i disse, men den muligheten forsvant praktisk talt.

Den norske energiloven begynte å fungere 1. januar 1991.

Den hadde til formål å sikre at produksjon, omforming, omsetning, fordeling og bruk av energi foregår på en samfunnsmessig rasjonell måte, herunder ta hensyn til allmenne og private interesser som blir berørt.

Det var selvsagt en besnærende tanke - også ut fra miljøvernhensyn - at man kunne komme ut i et landskap der tilbud og etterspørsel  kunne råde. Ideelt sett kunne dette spare naturen for store inngrep, da man nå satte fokus på å nyttiggjøre seg kraftressurser der de måtte være tilgjengelig uten selv å måtte foreta store utbygginger. Dette har gått bra til for kort tid siden.

Nå har noe skjedd som «de lærde» ikke helt har fått taket på. Man har prøvd kombinasjonsforklaringer som har inneholdt strømkabler til utlandet, langvarig frost, lite vatn i magasinene, krig i Europa og mer. Uansett - det ser ut til å være kunnskap på god avstand fra filosofen Sokrates sin tese om at den som vet det rette, gjør det rette.

Avkledd alle formuleringer så er vi kommet i en situasjon som ikke kan vedvare.

Private husholdninger får strømstøtte etter visse regler. Sett i forhold hva det har kostet å produsere strøm i Norge (under 20  øre pr kwh?), skal det likevel bli bra overskudd for mor Norge. Det som særlig uroer, er hvordan mindre og særlig litt kraftkrevende bedrifter skal berge seg. Her må man over på et system som ikke fører til at man får konkursras - med de følger det får for de mange som gjør nyttig og meningsfullt arbeid og for samfunnet som helhet.

For Norge har rimelig kraft vært et komparativt fortrinn. Vi ligger med hodet inn i den arktiske sone. Vi har kulde og mørke så det holder her nord. Vi må ha kraft - til lys, varme og mer til. At vi eksporterer et kraftoverskudd til utlandet, er det vel ingen som sier noe på - snarere tvert imot, men det kan ikke være umoralsk å hvile seg på det systemet som har vært forutsetningen for at Norge er blitt det landet det er.

Selvfølgelig kan det legges mange anskuelser og vinklinger i retning av at det rike Norge må kunne dele sine goder, herunder også kraft til europeiske priser - som vi også skal betale. -.Men -igjen - Norge har reist seg fra antakelig å være et av Europas fattigste land til å bli et av de rikeste. At det i denne steinrøysa mot den nordlige pol skulle finnes ressurser som ga grunnlag for utvikling av et samfunn som det vi har idag, var det neppe mange som tenkte rundt forrige århundreskifte.

Nå oppfattes vi som en viktig brikke i energileveransen til et frysende Europa og Ukraina spesielt. Vi skal fortsatt bidra her med det vi kan. Likevel - en forutsetning for at vårt land skal være en stødig bidragsyter, er at vi innretter oss på en måte som gjør at våre egne bedrifter ikke knekkes av utgifter til energi, og at egen befolkning ikke må knele under kreftenes frie spill. Det er når vi sikrer oss her, vi kan framstå som solide hjelpere i en urolig  verden.