Utsagn som dette, får jeg slengt mot meg i tid og utid. Helt plutselig og uventet kommer de stikkende ordene og de hjerteskjærende kommentarene. De kommentarene som river meg opp innenfra, som fyller meg med frustrasjon, irritasjon - og ikke minst en uendelig stor og tung sorg. Er jeg ikke same fordi jeg er blond?

Jeg er stolt over kulturen min, og stolt over de jeg slektes på. Jeg ønsker å ta tilbake det som på så fryktelig måte, ble revet bort fra de som kom før meg. Jeg skal aldri slutte med arbeidet om å sikre og synliggjøre den sjøsamiske kulturen.

Men arbeidet er stort, og det gjør seg ikke selv.

«E du ikke litt høy til å være same da?», er også en av mange kommentarer jeg har truffet på i løpet av mitt 19 år lange liv. For jeg er faktisk helt gjennomsnittlig, jeg er 166 centimeter over bakken. Jeg er kanskje hundre og sekstiseks centimeter høy, men jeg kan love at stoltheten jeg kjenner på hver eneste dag av å være samisk, rekker uendelig mange fler centimeter opp i lufta.

Meteren, centimeterne og millimeterne kroppen min måles i, vil aldri kunne måle seg med alt det jeg kjenner på. All fryden jeg kjenner på når jeg sier «ja, æ e same». All gleden jeg kjenner når jeg kan pynte meg hver dag med samiske ringer, samiske øredobber og samisk ullsjal. All den stoltheten og lykken jeg kjenner på når jeg får anledning til å ta på meg kofta. Den nydelige sjøsamiske kofta fra Lyngen. De teite centimeterne er ingenting i forhold.

Kommentaren «Du snakke jo ikke samisk, e du same da?», står også på den lange, ubehagelige lista. Jeg har ikke samisk som morsmål og jeg kan det ikke flytende. Hvorfor jeg skulle ha lov til å ha samisk språkopplæring på barneskolen, skjønte jeg ikke da jeg var yngre. Nå er jeg glad for at jeg fikk den muligheten. I dag er jeg kjempestolt over å kunne bruke det nordsamiske språket i flere anledninger.

Som sagt, jeg har ikke samisk som morsmål. Men, jeg vet om mange før meg som hadde det.

Nå skal jeg gjøre min plikt. Jeg skal bruke språket, videreføre kulturen og beholde stoltheten min, for de som ikke fikk lov og mulighet før meg. For det er virkelig det vakreste jeg vet om. Den vakreste kulturen med alt den innebærer av tradisjoner, ritualer, symboler og språk.

Med dette ønsker jeg at de som kanskje kunne kommet med slike utsagn, tenker seg om en ekstra gang. For hvem er egentlig de til å dømme meg?

I dag, 6. februar, feirer jeg og alle andre samer vår nasjonaldag. Vi feirer forfedrene våre som sto opp for oss slik at vi kan være samer i dag. Vi feirer de som fortsatt står på og kjemper den samme kampen mot fordommer og hets – hver dag, slik at de som kommer etter oss kanskje skal få slippe. Sammen er vi sterke.

«Æ e same», det har jeg alltid vært og kommer alltid til å være. Lihkku sámi álbmotbeivviin!