Midt i mellom all diskusjon om gebyrer, økonomi og kommunens fremtid, fikk Kåfjord kommunestyre ei viktig orientering i siste møte. Fra mobbeombudet i Troms, Jon Halvdan Lenning.

Jeg valgte å ta ordet etter orienteringen. Kanskje med litt skjelvende stemme, og med usikkerhet for hvordan jeg skulle ordlegge meg. Hvorfor vet jeg ikke, men kanskje har vi ekstra vanskelig for å prate om de viktige tingene. Det er så enkelt å klage på økonomi eller tjenester som ikke leveres etter planen. Men når jeg skal prate om de for alvor viktige tingene, blir det vanskelig. Det er dessverre sårt. For det er så såre nødvendig at vi også prater om de myke tingene. At vi prater med hverandre om hvordan det går. En prat som burde være mellom barn og voksne, mellom ung og gammel, oss alle imellom. Også fra den fremste talerstolen vi har i kommunen.

Derfor fortjener vår egen ordfører, Bernt Lyngstad, en særegen ros. Som med en tåre i øyekroken overtok ordførerklubba etter forrige valg, som flere ganger frimodig har vist at også han har følelser.

Samme ros fortjener forhenværende lensmann i Nord Troms, Ole Johan Skogmo, som i sin siste orientering til oss i Kåfjord gråtkvalt fortalte en historie i forbindelse med politiets forebyggende ungdomsarbeid i regionen.

Vi må bli flinkere til å anerkjenne følelser, og flinkere til å stå fram slik vi alle er. Nemlig som mennesker. Av kjøtt og blod. Men også av følelser.

Slik når vi inn. Til oss selv, men også til hverandre. Til våre nære og kjære. Og kanskje viktigst; til de små og sårbare blant oss. Barn og unge. Som vi trenger at sier fra hvordan de har det, for å forebygge og ta på alvor problematikken som Lenning tok opp. Mobbing, utestengelse og flere såre og vanskelige ting.

Det er hjerteskjærende og vanskelig å høre historier om barn og unge i vår egen midte, som blir fysisk og psykisk mobbet. Som ikke finner sin plass, og som blir utestengt av miljøet. Enda verre er det å høre at noen av disse ikke blir tatt på alvor. At de ikke blir tatt på alvor av de som skulle være de trygge personene, de voksne, som skal stå på barrikadene for hver enkelt elev, hvert enkelt lite menneske.

Derfor får mitt budskap være, på samme måte som mobbeombudet uttalte det, at dersom du føler du ikke blir hørt, eller dersom du ikke blir tatt på alvor, ikke nøl med å ta kontakt. Jeg skal lytte til hva du har å si, til hvordan du har det, og til hva din drøm er. Og jeg skal stå ved din side og hjelpe på alle måter jeg kan. For dessverre er det noen av våre unge som ikke rekker å drømme om studier eller jobb i fremtiden. Dessverre er det noen som daglig bare drømmer om å få bli en del av gjengen, som drømmer om å bli sett og ivaretatt. Og slik kan vi ikke ha det. Det skal i alle fall jeg kjempe imot.