Innledning:

Tiden vi lever i er blant annet preget av sannhetskommisjoner og av samfunnstopper som ber gitte grupper og enkeltmennesker om unnskyldning for den urett de er blitt utsatt for i gitte epoker av vår nyere historie. Tilgivelse er jo et uttrykk for erkjennelser om de faktiske forhold, og følgelig demper de motsetninger … ja, offentlige beklagelser er vel faktisk også inkluderende.

Sannhetskommisjonen som for tiden blant annet arbeider med samenes og kvenenes situasjon i Norge i forrige århundre, har rimeligvis et sterkt søkelys på skolen som sosialiseringsarena, og i denne sammenhengen er Solhov Folkehøyskole på Lyngseidet definert som en fornorskningsbastion. I et historisk perspektiv er dette helt korrekt all den tid skolens mandat var å skape tverrkulturell integrasjon og nasjonsbygging tuftet på norske verdier.

Elevene som søkte til denne skolen, gjorde det frivillig fordi de ville bruke denne muligheten til å få både teoretisk- og praktisk utdanning utover grunnskolenivå. Altså, det skjedde ingen «fornorskning» med tvang til å snakke norsk og forbud mot å anvende sitt morsmål. I en liberalistisk ånd handlet dette om folkeopplysning der voksen ungdom, ofte med egne oppsparte midler, søkte til Solhov for å kvalifisere seg som aktive deltakere i et demokratisk samfunn. Kunnskap og evne til muntlig og skriftlig framstilling er en forutsetning for innflytelse ... ja, faktisk også makt.

I en region uten et gymnas eller høyere utdanning ellers, kom Solhov som et «Soria Moria slott» for kunnskapssøkende ungdom som ville bli til noe ... som man gjerne sa. Kanskje var Ola K. Giævers motstand mot etableringen av Solhov er et uttrykk for frykt for at hans lokalpolitiske makt skulle bli forrykket gjennom høynet kompetanse i befolkningen?

I en tid uten muligheter for gunstige lån for studiefinansiering var det bare de bemidlete familier som hadde utkomme for å sende sine barn på gymnas, høyskoler og universitet, men med Solhov fikk nå «allmuens barn» muligheten til å realisere sine utdannings drømmer med et modnings år på Solhov og senere blomstring på handelsskolen, lærerskolen eller andre utdanningsinstitusjoner. Skolen var en verdibastion og et verktøy for allmenndanning, integrasjon og samfunnsbygging. Elever med både samisk og kvensk bakgrunn var også norsktalende ungdom, som sammen med de øvrige, søkte formell allmennkunnskap og handlings-kompetanse for å bli «gangs menneske for yrke og samfunn», som det heter i offentlige premissdokument.

Med bakgrunn formuleringer i første avsnitt i denne innledningen, har etter min mening Solhov ingenting å beklage, og i den grad det skal etableres et Fornorskningsmuseum inne i dette nasjonale ikonet av et bygg, må det tuftes på de perspektiver jeg presenterer i denne artikkelen!

Begynnelsen

Med bakgrunn i denne innledningen, er det betimelig å se nærmere på folkehøyskolen som utdanningsinstitusjon der hovedoppgaven var å gjære elevane til gagns menneske for yrke og samfunn (…). Altså, skape en kultur preget av fellesskap, medmenneskelighet og en personlig trygghet som fundament for aktiv deltakelse på ulike områder innenfor et demokratisk samfunn.

Det var den danske presten Nicolai Fredrik Severin Grundtvig (1783 – 1872) som gikk i bresjen for å få etablert en folkehøyskole i Danmark. Foruten det å være prest, var han også salmedikter, forfatter, filosof og historiker … en solid kompetanse som ga han stor legitimitet både som folkeopplyser og politiker. Han defineres som en av de mest betydningsfulle personer i dansk historie for utvikling av dansk identitet og nasjonalfølelse. Her i Norge er det vel primært som salmedikter og som mannen bak etableringen av folkehøyskolen han er mest kjent som.

Grundtvig var en opposisjonell person som gikk i bresjen for allmuens rettigheter ved å ha et tenkesett som viste fremtidige muligheter for å komme ut av småkårsåket. Teologisk var han så radikal at han offentlig erklærte seg som tilhenger av den glade kristendom, og han fikk mange tilhengere innenfor det som ble definert som en ikke fundamentalistisk religiøs fløy i den danske kirke. Hans pedagogiske mantra var å sette elevene i sentrum som medmennesker … altså, elevene som selvstendig tenkende vesener. Elevene som subjekt! Som en følge av denne erkjennelsen, innfører han dialogpedagogikken og derav også retorisk skolering som en bærende faglig kraft i en folkehøyskole der for øvrig morsmålet og fedrelandshistorie utgjorde det pedagogiske fundamentet.

Sagatun

Norges første folkehøyskole, Sagatun, ble åpnet på Hamar den 1. november 1864, og det var to tunge samfunnsaktører, Herman Anker og Olaus Arvesen, som gikk i bresjen for å få Grundtvigs tanker implementert i den norske nasjonsbyggingen. Med så innflytelsesrike menn bak prosjektet, fikk folkehøyskolen åpenbart den autoriteten som måtte til for å skape aksept og tilslutning på så å si alle nivå i samfunnet. Ikke minst blant folk flest … selve målgruppa for dette skoleslaget.

Slutten av 1800 – årene var vitale år i det norske samfunnet med dannelser av politiske parti, industrialisering og modernisering … altså, utviklingstrekk som samlet bidro til å øke bevisstheten både til kunnskap og politikk. I lys av dette hadde Sagatun Folkehøyskole mange vitale år helt fram til skolen ble nedlagt i 1882. I mellomtiden hadde flere skoler kommet til slik at begrepet folkehøyskole var blitt en del av også vårt utdanningssystem.

Allmenndanning

Folkehøyskolens egentlige mandat er allmenndanning … et begrep som kort kan defineres slik:

«Summen av de egenskaper som gjør en person til et menneske i ordets beste betydning … altså, et medmenneske som er funksjonelt innenfor gitte verdier og normer» (NOU 1976: 39)

Denne formuleringen får mål og mening når pedagogikken følger et dannings-ideal der mennesket defineres som et subjekt med egne tanker, følelser, frihet og vilje til å realisere seg selv i et samfunn der folket i fellesskap bidrar til en positiv demokratisk utvikling. Kunnskapen skal formidles og utvikles i harmoni med kulturens særpreg og slik styrke nasjonens identitet. Derfor bør som Grundtvig hevdet, rådende pedagogikk være dialogpreget slik ar det skjer en allsidig og likeverdig utvikling av tanker, følelser og vilje … altså, det hele mennesket med kropp og sinn.

Med bakgrunn i Grundtvigs ideologi skal folkehøyskolens inkluderende form og innhold utvikle allmenne verdier som ansvarsfølelse, samarbeidsevne og samhandlingsvilje samt empati, omsorg, sannferdighet og personlig likevekt. Samlet gir dette uttrykk for at folkehøyskolen var en eksamensfri og impulsgivende skole som åpnet dørene til mange livsområder som kunne ha varige interesser for den enkelte elev.

Mangfoldet av aktiviteter av så vel pedagogisk – som sosial-pedagogisk karakter, gjorde at alle som ville, kunne få eksponert sine talent både til beste for seg selv og for fellesskapet. Selvtillit skapes gjennom positive opplevelser i en gitt situasjon, og med dialogpedagogikken anvendt på det hele-mennesket, fikk alle en mulighet til å lykkes på et eller flere felt i løpet av et skoleår.

Elevene var en stor komplementær enhet … de utfylte hverandre gjennom ulike talent, interesser og egenskaper når for eksempel sceneoppsetninger skulle på plass. Dette handlet om sceneopptreden og om skriving av tekster samt med rigging, regi og organisering av det hele å gjøre. Så historisk sett har folkehøyskolen drevet med prosjektarbeid lenge, lenge før dette begrepet kom inn i det øvrige skoleverket på 1970 – tallet.

Praksisfeltet

Apropos praktisk pedagogikk, folkehøyskolens faglige innhold bærer preg av at allmenndanning er fellesnevneren i dette internatlivet som var så sterkt regulert av timeplaner fra morgen til kveld. Som i Danmark og i Norge for 100 år siden, hadde også Solhov Folkehøyskole i Lyngen det samme fagrepertoaret som pionerne med Grundtvig i spissen i sin tid hadde: Morsmålet muntlig og skriftlig, nasjonal historie og andre orienteringsfag, praktisk regning, praktiske fag som handarbeid og sløyd, sang og musikk, fysisk fostring samt sosial-pedagogiske aktiviteter.

Som de aller fleste folkehøyskoler ellers, var også Solhov på Lyngseidet en såkalt frilynt skole i offentlig eie og ensidig tuftet på nasjonale verdier, herunder sannsynligvis også Grundtvigs forståelse av hva kristendom bør være i praksis? Jeg nevner dette siden mange folkehøyskoler, historisk sett, har vært eid av ulike kristne organisasjoner med de pedagogiske føringer som eventuelt måtte ligger i dette…

Hvorom allting er, elevene som søkte om opptak på Solhov, var velinformerte om skolens mål og dens pedagogiske innhold, så de visste hva de gikk til … og de søkte av fri vilje for å få sine ambisjoner realisert. Så i lys av dette er det etter min mening ganske så meningsløst at Solhov som utdanningsinstitusjon skal be om unnskyldning for noe som helst! Tvert imot, mange – uansett etnisk herkomst – har gjennom et helt yrkes- og samfunnsliv hatt mye å takke Solhov for! Det er bare så synd at disse tidsvitnene tilsynelatende ikke får betimelig «taletid» slik at erstatningsregnskapet kommer i bedre balanse.

Konklusjon

Med bakgrunn i folkehøyskolens ideologiske forankring som en tydelig definert allmenndannende institusjon, blir det ganske så paradoksalt å beskylde Solhov Folkehøyskole for personlige overgrep og trakasserende adferd overfor sine elever. Elevene kom jo dit av fri vilje og med selvfinansiering for å få den opplæringen de ville ha, og så å si uten unntak reiste de hjem igjen fylt av gode minner og ønskete kvalifikasjoner for nye muligheter videre i livet.

Det er selvsagt legitimt å kritisere tidligere hendelser i historien, men dette må gjøres på et objektivt grunnlag, og det betyr blant annet at fortida må vurderes ut fra rådende tenkesett og holdninger på den tida. Etter min mening blir det ganske håpløst å fremme krav om unnskyldning / erstatning i lys av «etterpåklokskapens visdom» samtidig som de realpolitiske premissene som preget den aktuelle epoken, ikke blir estimert i betydelig grad.

Solhov og andre folkehøyskoler av tilsvarende karakter, har så langt jeg erfarer vært tro mot Grundtvig og dialogpedagogikken i sitt arbeid med å fremme medmenneskelighet … altså, allmenndanning! Det heter at for å drive med allmenndanning, må man være allmenndannet … lærerne må være verdibasert eksemplariske både i ord og gjerning. Altså, ekte medmennesker for sine elever!

Allmenndanning er samsvar mellom liv og lære der høyverdige ideal og interesser er synliggjort gjennom menneskelige kvaliteter i handling!

(NOU 1976: 39)