Noen har fått øynene opp for hva norsk matproduksjon er, andre er fortsatt blindt opptatt av viktigere ting som sin egen fornøyelse i norsk natur, retten til hyttekos uten forstyrrelser av de irriterende beitedyrene som ikke vet at de beiter på en nyetablert hyttetomt. Eller de som gremmes over gjerder i utmark, lukt fra gårdene og ikke minst den irriterende bonden som kjører traktor til sene kvelder i våronna og under høsting.

I 1989 var vi nær 100 000 jordbrukere i dette landet, i 2022 var dette tallet redusert til 37 662. Det vil si at en bonde produserer mat for 145 mennesker. Om bare få år vil dette tallet nærme seg 190 innbyggere per bonde, forutsatt estimert befolkningsfremskriding og at gårdsbruk fortsatt legges ned. Norge har satt sin lit til import av landbruksprodukter hovedsakelig fra land som Tyskland, Polen, Sverige, Danmark og Finland. Der hovedtyngden av kjøttimport kommer fra Tyskland. Befolkningsveksten til Tyskland har over lengre tid lagt stabilt rundt 83 millioner innbyggere, men fødselsunderskuddet har vært stort over lang tid. Stabilisering av befolkningen skyldes ene og alene innvandring, og det er vel de færreste av innvandrere som kjøper seg en gård for å starte matproduksjon. Befolkningsframskriving i Tyskland tilsier at det allerede i 2030-årene vil være 20 millioner pensjonister og at det vil være en betydelig nedgang i innbyggere i arbeidsfør alder, dermed også færre som kan drive matproduksjon for nordmenn som ikke klarer å brødfø seg selv. Føler vi oss trygge på at Tyskland vil fortsette å eksportere jordbruksprodukter til Norge i evinnelig fremtid?

Til sammenlikning er det i Nordreisa litt over 30 gårdsbruk som aktive matprodusenter. Det vil si at hver enkelt bonde i Nordreisa skal produsere mat for mer enn landsgjennomsnittet, samtidig som antall gårdsbruk som blir lagt ned er høyest i Troms.

Med det faktagrunnlaget hentet fra Statistisk Sentralbyrå, Store Norske Leksikon, og andre kilder som Landbruksdirektoratet og FN’s organisasjon for verdens matprogram, og ikke minst egen erfaring, sitter jeg med en stor skuffelse over politisk ledelse i egen kommune. For til tross for pandemi som utfordret transportlinjene, krig i Europa, dystre spådommer om befolkningsframskriving og rekordstor nedleggelse av landbruket over mange år, så har fortsatt ikke den politiske ledelsen forstått viktigheten av landbruket i egen kommune!

Det er total mangel på forståelse av at vi få som holder stand faktisk driver matproduksjon til befolkningen, er med på å opprettholde bosetting i distriktene og er den som sikrer matvareberedskapen. Det er en utakknemlig jobb å kjempe for beitedyrene våres når både regionleder i Statskog og politisk ledelse helt utildekket favoriserer hobbykjøring med hund før matproduksjon.

MATSIKKERHET: Føler vi oss trygge på at Tyskland vil fortsette å eksportere jordbruksprodukter til Norge i evinnelig fremtid, spør Gunbjørg N. Melkiorsen. Foto: Isabell Haug

Til tross for en høyesterettsdom som i stor grad peker på det samme som bøndene har sagt i en årrekke, så klarer ikke politisk ledelse å se at hele rettsaken om hundekjøring ene og alene skyldes manglende forståelse fra politisk ledelse. Og de ser det fortsatt ikke, det kom helt tydelig frem under høringsmøte om ny forskrift om hundekjøring i Nordreisa sist mandag.

Da var det klar beskjed om at det var en trist dag og det er en stor skuffelse at det må utarbeides en forskrift fordi man ikke klarer å komme til enighet, at man ikke kan sameksistere og at kommunen er nærmest snill som nå utarbeider en forskrift for å dempe konflikten. Eneste grunnen til at kommunen nå faktisk gjør noe med et problem som de har latt eskalere over flere år, er takket være to enkeltpersoner som tok en for laget og stevnet både kommunen og Nordreisa Hundekjørerlag for retten.

Sistnevnte feiget ut når de tapte i Høyesterett og slo seg selv konkurs uten å betale tilbake penger de skylder i saksomkostninger til vinnende part, for så å opprette ett nytt lag for å fortsette virksomheten sin uberørt, selv om de har lagt til turlag i organisasjonsnavnet så er agendaen den samme. Vi lar oss ikke lure!

Et lag bestående av to personer ser nå ut til å få Tørrfossmoen som lekeplass, godt støttet opp av kommunen og Statskog, og selv om ingenting ble lovet var indikasjonene på at midlene til opparbeiding sitter løst absolutt til stede. Kommunen har også tidligere vist dette ved å gi koronamidler til Nordreisa Hundekjørerlag selv om de ikke møtte kriteriene som var satt.

Hundekjøring er viktigere enn matproduksjon og har vært det for Nordreisa kommune over mange år, og når forskriften som er utarbeidet av administrasjonen sier at formålet er å dempe konflikten, så viser det fortsatt en total mangel på forståelse for oss som har beitedyr i området. Eneste formålet den forskriften har er å verne beitedyrene fra det massive påtrykket som har vært fra hundekjørere og gi levelig arbeidsmiljø for bøndene som skal sanke dyrene sine. Demping av konflikt er effekten man vil se av forskriften!

Jordbrukere har massive utfordringer som lav inntekt, vanvittig økte kostnader, større usikkerhet i produksjon grunnet uforutsigbare endringer i værsituasjonen globalt, mindre tilgang på innsatsmidler og fraværende støtte i storsamfunnet. Når man da møter ikke bare manglende forståelse i egne kommune, men direkte motarbeiding, så gjøre alle faktorene til sammen at matproduksjonen vi bedriver er med en meget bitter bismak.

Men bitterhet fører ingensteds hen, så vi håper at flertallet av kommunestyret representerer sunt bondevett og bifaller en forskrift som vil være med å verne beiteområdet fra massivt påtrykk fra hundekjørere, og at kommunestyret utvider forslag til forskrift til å gjelde hele året i Kjellerskogområdet, som også er et område som benyttes av lokalbefolkningen i stor grad, ikke bare i en tidsperiode om høsten. Om forskriften fastsettes med foreslått tidsrom vil resultatet være at hundekjøring er utvidet med enda ett område i denne kommunen.

Og til alle dere som er imot denne forskriften, tenkt på at en prosentvis svært liten andel av kommunens innbyggere får et arealstort område til egen forlystelse og mest sannsynlig midler fra både øst og vest for å tilrettelegge for hobbyen sin, noe svært få andre organisasjoner i kommunen får opp i hendene av ren velvillighet. Og sist, men ikke minst. Jeg unner hundekjørere å ha et eget område der de kan bedrive hobbyen sin og få trene hundene sine, jeg hadde selv ønsket det om jeg hadde det som hobby. Jeg skulle bare ønske at hundekjørere ønsket oss bønder levelige forhold i retur!

­­

HVA MENER DU? Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening.

Send ditt innlegg til nyhet@framtidinord.no