FNs klimapanel slapp denne uken en ny delrapport om politiske tiltak for å unngå global oppvarming som overstiger 1.5 grader. Disse rapportene er dyster lesning, men i møtet med dem er det viktigere enn noensinne at norske politikere holder hodet kaldt. Ingen er tjent med politiske overbudskamper som kun resulterer i særnorske krav og overambisiøse kuttmål med lav global effekt.

Dessverre gikk det også denne gangen kort tid fra klimarapporten ble offentliggjort, til miljøbevegelsen og en rekke norske partier tok til orde for nye og lite gjennomtenkte klimakrav. WWF, Naturvernforbundet og SV argumenterte for drastiske tiltak som å stanse leting etter olje og gass på norsk sokkel, vel vitende om at Europa tørster etter mer norsk naturgass for å komme seg ut av Putins energi-jerngrep over kontinentet.

Arbeiderpartiets klima- og miljøminister Espen Barth Eide fulgte deretter opp med at de norske klimamålene kan bli skjerpet ytterligere. Videre forsvarte han bruken av unødvendig dyre klimatiltak, som om skattebetalernes penger og konkurransekraften til norsk industri ikke betyr noe som helst for denne regjeringen.

Når dette gang på gang blir den offentlige polemikken i klimadebatten har vi havnet fullstendig på villspor. I trangen etter å fremstå som de som utad vil mest, ser det ut som at de samme partiene har mistet en grunnleggende forståelse for at store investeringer og kostbare politiske klimatiltak bør utredes nøye før de iverksettes. Det handler om respekten for at det ikke sløses med skattepenger på tiltak som i verste fall har helt ukjent effekt og kostnadsbilde.

Hvis de samme partiene hadde vært like opptatt av å faktisk lese den siste klimarapporten som å være første ute i mediene med tabloide vinklinger, kunne vi dessuten ha fått en langt bedre klimadebatt. For mellom alle advarslene om at verden nå har dårlig tid og at vi globalt er nødt til å treffe en utslippstopp senest i 2025, er det også optimisme å spore i rapporten. Den viser blant annet at det er fullt mulig å halvere globale utslipp innen 2030 med tiltak som koster under ca. 870 kroner per tonn CO2. Dette er langt billigere enn prisen på de klimatiltakene vi ser partier som Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Høyre ivre for i Norge.

Til sammenligning koster elektrifisering av norsk sokkel som klimatiltak mellom 1.500-8.000 kroner per tonn CO2, ved siden av at regjeringen ikke kan dokumentere den globale klimaeffekten av tiltaket. Karbonfangst- og lagringsprosjektet «Langskip» har estimerte kostnader på rundt 1.300 kroner per tonn CO2, riktignok før de siste kostnadssprekkene ved prosjektet er regnet inn.

Det er nettopp disse tallene norske politikere bør få klimadebatten til å handle om. Hvilke klimatiltak gir størst global effekt, og til hvilken pris og virkning for skattebetalere og norske bedrifter. Som eneste parti på Stortinget har Fremskrittspartiet en klimapolitikk som tar utgangspunkt i nettopp dette. Vi vil blant annet gjennomføre kvotekjøp i utlandet og ha en mer aktiv skogpolitikk som binder store mengder karbon til en svært lav pris.

For Norge trenger ikke å legge ned olje- og gassnæringen, tredoble avgiftsnivået på norske arbeidsplasser eller å forsterke klimamålene ytterligere for å nå de internasjonale utslippsforpliktelsene som er satt. Alt vi trenger å gjøre er å fokusere på de tiltakene som gir størst effekt til en lavest mulig pris: Vi må med andre ord ta fornuften tilbake i klimapolitikken.