I disse dager landes de kommunale budsjettene i kommunene våre. Der besluttes det hva de offentlige midlene skal gå til. Hva som skal investeres på kort og lang sikt, og hvilke tjenester skal vi få.

Det er lett å tenke at de folkevalgte forvalter enorme summer, men sannheten er at det er lite penger politikerne egentlig har til fri disposisjon. Det aller meste er bundet opp i øremerkede milder, og til å dekke opp lovpålagte tjenester. Antall eldre låser det meste av midler i helsesektoren, slik antall barn gjør det i forhold til skoler og barnehager.

Noe er det likevel, som frie inntekter fra ulike skatter og avgifter, eller endringer i statlige overføring - enten det er mer eller mindre. Så kan man endre strukturer, og på den måten gjøre endringer. Større klasser, større skoler eller andre måter å samle utgiftene på færre hoder vurderes, men da opp mot ulempene større enhetere kan gi. Og vel så mye - støye slike endringer nær sagt alltid medfører.

Politikerne må balansere mellom byråkratenes kyniske vurderinger av faktisk hva som kan gjøres, og innbyggernes ønsker og behov. Og disse to faktorene går ofte ikke reelt overens. Mange ganger er innbyggernes ønsker mer basert på følelser, enn på hva som fakta. Politikerne havner altså i en skvis mellom det de faktiske kan - og kanskje også bør gjøre - og det velgerne ønsker av dem.

Noen ganger er det likevel viktig å se forbi fakta. Noen kommunale tilbud og tjenester er vanskelige å vurdere økonomisk, tross en stor betydningen. Et godt eksempel er kino. Verken Skjervøy eller Nordreisa er pliktige til å drive med kino, men å fjerne dette tilbudet vil være negativt for de to tettstedene.

Det kan være vanskelig å få se, men i en region preget av befolkningsnedgang, vil tilbud som fremmer bolyst mange ganger like viktig som både skole og helse.