Å takle slike prisøkninger som vi har sett i Sør-Norge i det siste er krevende for mange husholdninger. En så alvorlig svikt i systemet bør derfor ses nøye på av den kommende Energikommisjonen. I nord har man imidlertid unngått de store prishoppene. Hvorfor er det slik, og vil det vedvare?
Årsaken til at prisene varierer slik er at strømnettet, selv om det henger sammen, har begrenset kapasitet til å frakte strøm. Derfor har man delt Norge inn i fem ulike prisområder, og det er tilbud og etterspørsel innenfor hvert område som er førende for prisen. I Nord-Norge produserer vi mer strøm enn landsdelen forbruker, og har i tillegg dårlige forbindelser til omverden for eksport. Dermed blir prisen lav.
I Sør-Norge har det vært tørt, magasinene er langt under det normale og langt mindre produksjon enn normalt. I tillegg har man langt bedre overføringslinjer til og fra andre land, noe som gjør at man blir mer påvirket av værsituasjon og priser i andre marked når vannressursen er svak. Dette gir høy pris når situasjonen er som nå, mens det gir lavere pris når det regner og blåser godt.
Hvordan vil så strømprisen utvikle seg i nord? Vårt svar er at det kommer an på hvordan vi planlegger. Det som er helt sikkert, er at målsettingen om å redusere klimautslippene ligger helt fast. Jonas Gahr Støre er klokkeklar i sin tale: Innen 2030 skal vi kutte utslippene med 55 prosent, ferdig snakka. I 2050 skal utslippene være netto null.
Det betyr at de store forbrukerne av fossil energi, som industri og transport, må blir utslippsfrie. Dette gir økt forbruk av fornybar kraft. I tillegg må vi i Norge erstatte mye av den eksisterende industrien knyttet til olje og gass med ny industri. Dette vil også bidra til økt forbruk av utslippsfri kraft. I nord ser vi allerede tegn til at strømoverskuddet er i ferd med å spises opp. Det er innmeldt rekordstore kraftbehov fra nye og eksisterende bedrifter i nord, fra Helgeland til Varanger.
Dessverre er det mange som, til tross for at de deler vår forståelse av klimatrusselen, tror at det fins enkle løsninger på situasjonen. Mange peker på energisparing og oppgradering av vannkraft, og vi er ikke uenige i at dette er viktige tiltak. Samtidig mener vi at det nå er på tide å si fra om at dette ikke vil være tilstrekkelig, på langt nær. Dette er det bred faglig enighet om.
Beregninger fra Statnett viser at Norge, selv om man lykkes med energisparing og oppgradering av eksisterende vannkraft, må øke sin fornybare produksjon med mellom 30 og 50 prosent, og den desidert største økningen kommer innen 2030. Hurdalserklæringen er også tydelig på at dette vil bli politisk prioritert. Spørsmålet er derfor ikke om vi må bygge ny fornybar kraft, men hvor, hvordan og hvor raskt.
Mange ønsker seg havvind, og vi tror at det på sikt kan bli aktuelt med havvind også i nord, selv om det er en svært dyr løsning for forbrukerne, og en løsning som krever store naturinngrep. Ikke bare vil det utfordre rammevilkårene for fiskeriene; hver turbin i havet krever ifølge IEA mer enn fem ganger så mye kobber som turbiner på land. Dette kobberet må utvinnes.
Det er viktig å ta for seg helheten når løsninger skal skisseres.
Svaret på hva som skjer med strømmen i Nord-Norge er derfor ganske enkelt: Dersom vi skal bidra til å stoppe klimaendringene, og i tillegg skape nye grønne arbeidsplasser i nord, vil overskuddet spises opp. Dermed vil prisene stige, med mindre vi bygger ny fornybar kraft som opprettholder overskuddet.