De senere år har turinteressen blant folk økt og flere og flere kommer seg ut i naturen. Gamle stier og tråkk som før knapt var synlige, bukter seg nå hardtrampet fra fjære til fjell. Naturen er i bruk. Mye av dette skyldes friluftsorganisasjonenes systematiske arbeid de siste årene for å få folk opp av godstolen.

Det satses tusenvis av offentlige kroner innenfor friluftsliv på tilrettelegging - til beste for Kari og Ola-Nordmann. Det er snart ikke en kommune som ikke har organiserte friluftsaktiviteter. Nord-Troms har Ut i Nord, i Vest-Finnmark går befolkningen Perletur. Lenger sør finner vi Ti På Topp og Telltur. Slik fortsetter det sørover i vårt langstrakte land.

Mange frivillige bruker utallige timer på å merke turer, sette opp skilt, bære ut benker, bygge gapahuker. Ja, tilrettelegge for et friluftsliv der alle kan delta. Innsatsen er stor og alle frivillige fortjener skryt for det.

At folk kommer seg ut på tur er jo udelt positivt, og helsegevinsten er et pluss. At det for mange har blitt et konkurranseelement er jo også spennende. Her kan man konkurrere med naboen om hvem som får flest turer i løpet av en sesong, og på nettsidene kan man følge med hvem har gått hvor og hvor mange turer de har gått.

Selv har forfatterne av dette innlegget vært med å bidra til å øke turinteressen med turbøker og nettsider med turbeskrivelser. Senest i mai var vi med å gi ut turboka «Høyt og lavt i Nord-Troms» for Nord-Troms Friluftsråd, en 368 siders praktbok vi er veldig fornøyd med og stolt av.

Så da er jo alt bare positivt, eller? Vi har dessverre sett en utvikling vi ikke liker, en utvikling vi mener er viktig å ta opp til diskusjon. Vi vil også presisere at dette innlegget ikke er ment som kritikk mot alle dem som jobber for å legge til rette for et aktivt friluftsliv, men mot en trend vi mener går i feil retning. Mer om dette etter hvert.

Tidligere ble turer merket med store og små varder, ofte bare et par steiner på et berg. Den første ruta som ble merket for turister var Besseggen i 1871. Det var Den Norske Turistforening som satte opp små varder på rutens endepunkter. I 1880 ble det malt en rød T på varden som markerte den bratte nedstigningen. Siden har de røde T-ene blitt et varemerke for DNT og ledet tusener av fjellvandrere i riktig retning.

På fjelltoppen sto det gjerne en større varde, flere av vardene var svært forseggjort. De kunne vært bygd i forbindelse med landmåling og utgivelsen av de første kartene. Eller av noen ungdommer som ville markere toppen slik at de kunne sitte hjemme på trappa og kikke opp og tenke, den der bygde vi! Noen av disse vardene kunne utgjøre forskjell på liv og død. På kysten var store varder seilingsmerker og viste vei. Mange av disse er som kulturminner å regne.

Lokalt har merkingen etter hvert tatt mange former. Alt fra hjemmesnekrede til profesjonelle skilt, til plastremser og maling i forskjellige farger på trær og steiner. Alt har ikke vært like vakkert og naturvennlig, men for de fleste turgåere har det viktigste vært å vite at de er på rett vei. Takket være god merking og skilting oppdager Kari og Ola stadig nye naturperler i nærområde. Flott det!

Så er det kanskje på tide å stoppe litt opp? Finnes det en grense for hvor mange merker som skal males for at vi skal finne vei, og hvor mange skilt som skal settes opp for å vise oss at vi er der vi er? Er arbeidet for økt friluftsliv i ferd med å parkifisere naturen? Hvor er det blitt av målet om sporløs ferdsel når stien mot toppen nå skal markeres med røde skilt som angir din høyde i terrenget, for hver 250 meter? Er det nødvendig å merke langs stien når stien i seg selv er mer enn tydelig nok? Risikerer vi at folk blir så vant til god merking, at de blir hjelpeløse når de kommer til en dårlig merket sti. Kan resultatet deretter bli at alt som skal til for at denne stien blir overmerket, er en kommentar på sosiale media?

Før turkassetiden var det gjerne et syltetøyglass eller en boks inni varden. Oppi der en bok og noe å skrive med. Dette var rene historieboka, der man kunne gå flere år tilbake og lese hvem som hadde vært her, og notater om både vær og vind og andre ting. Men så en dag står det en rødfarget turkasse montert direkte på varden, med en ny turbok. Slik vi ser det, er en stor og forseggjort 50-150 år gammel varde et kulturminne man ikke bare sånn uten videre setter en turkasse på, eller for den saks skyld et navneskilt, som også er blitt vanlig.

Hadde vi gjort det samme hvis det gjaldt andre kulturminner? Neppe. Da hadde turkassa eller skiltet blitt satt litt bortenfor objektet. Enda mer unødvendig mener vi det er å sette opp en turkasse når det står der en fra før. Det er tilfeller der det er opptil tre turkasser på ett turmål. Vi skjønner at en kasse beskytter turboka og har mer plass enn et syltetøyglass, men trenger kassa være skrikende rød? Trenger man å stroppe kasse med metallbånd rundt hele varden? Kan den plasseres på en stolpe like ved? Vi ser også tilfeller der det boltes fast metallplater i steiner vi mener er kulturminner, selv om det er satt opp store informasjonstavler like ved.

Hvor går grensen for hva man skal skilte for? Hvor godt vant til tilrettelegging skal folk bli? Forventer vi snart at alle turer skal gå i en steintrapp bygd av langveisfarende, og at det skal være en hytte eller gapahuk når vi kommer fram? Hvor er miljøaspektet i langtransportert stein til trappene og helikopterbruk for transport av skilt? Har det ikke lengre noen hensikt å lære seg grunnleggende orienteringskunnskaper, som kan være gull verdt den dagen mobiltelefonen går tom for strøm, eller når man plutselig står i tett tåke? Eller det å finne fram ved å kunne lese terrenget, i stedet for å bli styrt av elektronikk og mer eller mindre unødvendig merking.

Vi ønsker ikke å kritiserer arbeidet som gjøres for å få folk ut på tur. Alt gjøres i beste mening med de beste intensjoner. Vi har selv vært med på denne jobben, og vi har overhodet ikke noe i mot at det settes opp turkasser, navneskilt og merking generelt.

Men vi ønsker at vi stopper opp et øyeblikk, og tenker oss om. Hvordan ønsker vi å merke veien videre?