Ola K. Giæver hadde som storkjøpmann og politiker en svært sentral posisjon i sin hjemkommune Lyngen. Han var en markant motstander av å bygge nye og større lokaler for Solhov folkehøgskole. Men hverken stat eller fylke tok hensyn til Giævers motstand og satte i verk byggearbeidet. Dermed ble det største byggearbeidet i Lyngens historie realisert uten at Giæver hadde en finger med i spillet. Han hadde tvert om utgjort en bremsekloss under byggearbeidene. Dette virket negativt på Giævers posisjon. Folk erfarte jo at han ikke var uerstattelig.

Den fremste talsmannen for byggeprosjektet var den energiske og handlekraftige styreren på Solhov, Inggjald Leigland. Det var liten tvil om at hans kompromissløse kamp hadde avgjørende betydning for at nybygget ble realisert. Her finner vi nok forklaringa på at Giæver ga Leigland tittelen Selvbestaltet fylkesmann på Solhov. Dette ble fulgt opp i en leder i «Tromsø» som skrev at «Fylkesutvalget og denne Leigland er altså menn som Giæver ikke kan få puttet i lommen som salige Petter Dass gjorde med Djevelen, og Djevelen har gjort ned Lyngen formannskap.»

I en avisfeide mellom de to hevdet Leigland at Giæver aktivt hadde motarbeidet skolen. Giæver svarte på sin side med å beskylde Leigland for å fare med løgn. Denne meningsutvekslinga utviklet seg mer og mer i retning av å være et personlig oppgjør mellom de to kamphanene. Tromsøs redaktør skrev: «Det later nu til å ha blitt så pass lumre forhold i Lyngen at det må utbrudd og utløsning til for at luften skal renses, og det blir gode og naturlige forhold igjen. Utenforstående synes dog at tonen er blitt vel ilter og at oppgjøret vilde virke sterkere om man spilte mere med sordin»

Både «Nordlys» og «Tromsø» viet den høytidelige åpningen av det ruvende skoleanlegget på Solhov i 1924 brei og positiv oppmerksomhet. Og Nordlys nyttet anledningen til å opplyse at bygdas ordfører ikke var til stede under denne begivenheten. Fylkesmann Backe rettet i sin hilsningstale skarp kritikk av Giæver pga hans demonstrative fravær. «Tromsø» kommenterte fraværet slik: «Fylkesmannens ord i den høitidelige stund var noe av en kjennelse han avsa over en fremskutt mann, bygdens ordfører og nyvalgt stortingsmann. Alle skoleinteresserte i fylket, alle med samfundssyn og samfundsvilje har sett med forbauselse blandet med forferdelse at denne skolesak, reisingen av fylkets, ja, kanskje en av landets største ungdomsskoler er blitt motarbeidet systematisk av ordføreren i selve Lyngen, stortingsmann Ola K. Giæver». «Nordlys» spør ved samme anledning om det ikke var «forargeligt at det bygges så stort for en skole som vesentlig søkes av småkårsfolk. Tenk bygget konkurrerer i størrelse endog med bygdekongens palads. Kanske netop det er det ergelige».

Solhov la vekt på nasjonale symboler som bunader, sagalitteratur, treskjæring, folkevisedans og landsmål. Dette hadde Giæver liten sans for og skrev om den «kvalme, sure åndsretinga» som han hevdet preget Solhov.

Arbeiderpartiet hadde en dominerende posisjon i Nord-Troms. Det var ikke uvanlig at fem av syv ordførere fra regionen tilhørte partiet. Sosialistene og særlig de unge, sluttet nærmest unisont opp om Solhov. Forklaringa på dette gir kanskje følgende appell skrevet av den tidligere Solhoveleven Emil Larsen som senere ble ordfører i Lyngen, Nordlys 12.mars 1936: «Partifeller – husk at folkeopplysning er vår beste forbundsfelle i kampen mot borgerskapet. Borgerskapets beste forbundsfelle i kampen mot oss, vår sak, en rettferdigere samfunnsordning er – kort sagt i kamp mot sosialismen.»

Lokalavisene ble tidlig oppmerksom på verdien av Nord-Tromsordførernes arbeid for folkeopplysning. Da ordføreren i Lyngen gjennom 15 år, A. Eriksen, gikk av som lærer i 1923, fikk han rosende omtale i avisene og gitt en stor del av æren for vekst i kommunal aktivitet. Ved Solhovs 25-årsjubileum i 1937 skrev da også Nordlysredaktør Ingvald Jaklin, også han tidligere Solhovelev, at de to styrerne, Leigland og skolens første bestyrer, Johan Hveding «tross de begge er venstremenn har bidratt sterkt til å bygge ut arbeiderbevegelsen i Nord-Troms og til at folkeopplysningen var hevet til et høyere nivå. Han skrev videre at det som har preget Solhov gjennom alle 25 år, har vært vilje, pågangsmot og energi. Alle skulle yte sitt beste. Begge bestyrerne har vært utpregete viljemennesker, og har forstått å få fart i både medlærere og elever uten å purre på i vesentlig grad. Detter er kanskje grunnen til at de to styrerne tross de begge var venstrefolk, har bidratt sterkt til å bygge ut arbeiderbevegelsen i Nord-Troms. Det kan høres ut som et paradoks, men det er det langt i fra: «Hengehodeungdom» orienterer seg gjerne i borgerlig retning. Men den ungdom fra arbeider-, fisker – og småbrukerhjem som først har fått litt føling med vår tids eget tempo, og som ved siden av har fått sin kunnskapstørst vakt, den ungdom vil helt naturlig søke tilknytning til en bevegelse som har planer og som viser arbeidsvilje og arbeidsmot. Noe annet ville være naturstridig.»

Solhov hadde et aktivt elevlag som ble drevet av tidligere elever. Laget arrangerte med jevne mellomrom ulike tilstelninger. Før jul i 1932 avholdt laget en større Bjørnsonfest i forbindelse med 100 årsdagen for hans fødsel som samlet over 300 mennesker. Lyngens ordfører Emil Larsen åpnet og avsluttet møtet, mens Leigland holdt foredrag om Bjørnson. «I omtrent fem kvarter fulgte den store forsamling i spenning, og til dels bevegelse foredragsholderen i hans varme og sterkt følte skildring av Bjørnson».

At det var lærere som etter hvert kom til å sette sitt preg på liv og virke i Nord-Troms, er Aleksander Eriksens et godt eksempel på. Nordlys skrev at hans posisjon som ordfører i Lyngen måtte ha vært sterk «eftersom han kunde makte aa holde kommunens ror i samfulde 15 aar i». Og «Tromsø» mente at da Eriksen i 1898 avløste Anton Giæver som ordfører betydde det at «handelsvælde og aristokrati ble erstattet av en fremskridtsvennlig kommunalpolitikk».

I minneord i «Høgskulebladet» etter Leiglands død i 1948 forklarte Arthur Brox hvordan Leigland hadde maktet å få reist det store skolebygget på Solhov på denne måten: «Han var ikkje lett å riste av seg når han hadde sett seg noko føre, og det vart sagt at fylkestinget - for å få fred for denne brysomme mannen til slutt gjekk med på å vedta at byggearbeidet kunne setjast i gang dersom rimelege lån kunne skaffast. Ingen rekna med at det var mogeleg, slik tida då var. Men Leigland for til Oslo med fylkestingvedtaket i lomma. 14 dagar seinare var han attende med tilsagn om rimelege lån. Arbeidet vart sett i gong, og etter mykje slit, kritikk og motbør fekk han skulen reist».

Men Emil Larsen pekte på en kanskje enda viktigare eigenskap hos Leigland da han skrev i Nordlys: at «Leigland forsto alltid den kunst å knytte til seg verdifulle medarbeidere som gjekk inn for oppgaven og sto han bi i kampen. (…) Det var utvilsomt assistanse fra verdifulle medarbeidere som gjorde det mulig å få reist den nye skolebygningen. oppgaven Sjøl om Leigland med rette har fått hovedæren for at skolen blei reist, ville han ikke maktet å løse denne oppgaven alene.

Den høyt ansette kulturarbeideren Aksel Berg fra Svensby mente at Solhov hadde bidratt til at folket lærte å tenke større. «Leigland braut ned ein skiljevegg». Og Emil Larsen skrev i Nordlys høsten 1948: «Solhov har nå i om lag et kvart sekel stått som et vitnesbyrd for hva en kan utrette ved målbevissthet, en ukuelig viljestyrke og tro på sin saks berettigelse og livsrett».

HVA MENER DU? Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening.

Send ditt innlegg til nyhet@framtidinord.no