Innlegget ble først publisert på facebooksiden Kåfjord lokalpolitiske debattforum, og er i sammenheng med debatten om blant annet vindkraft som har pågått på siden denne uken.

foto

Siw Helene Adolfsen

Innbygger i Kåfjord kommune

Jeg registrerer at det etterlyses forslag og tiltak for vekst og utvikling i kommunen. All honnør for dette engasjementet, og jeg applauderer diskusjon omkring løsninger. Likevel synes jeg litt for ofte Kåfjord fremstilles som en nei-kommune. Hva er det så vi sier nei til? Å selge sjela vår for noen sårt tiltrengte kroner og kanskje-omatt-hvisatt- et par arbeidsplasser.

Hva er det vi sier JA til? Til en ren natur (som etter hvert kommer til å bli en sjelden og ettertraktet vare) å ferdes i,- for lokale friluftsfolk, for turister, for barna våre som er så heldige å vokse opp med grønne lunger overalt, - og for de som ønsker å framsnakke og dyrke frem det aller mest verdifulle arvegodset vi har; skogen, fjellene, vannet, sjøen, fisken, reinen, ørna, humla - og myggen.

Dette har en verdi i seg selv og skal forvaltes med forsiktighet for de som kommer etter oss.

Og nå kommer spørsmålet,- hva skal vi leve av da?

Vel, for det første; vi skal ikke stå med hua i hainda og ta til takke når direktøren banker på med en pengeslant. Vi skal spørre oss hva er det vi er gode på som ingen andre er gode på? Hva er det som gjør Kåfjord-samfunnet så unikt at 2200 mennesker faktisk velger å bosette seg her?

Jo, for mange er det muligheten for å gå ut i trygg natur, muligheten for å dyrke eksosfrie jordbær og økologiske gulrøtter. Slenge sluken ut fra jolla og dra opp en seimiddag. Finne frem skiene eller scooteren og nyte bålkaffe på fjellet.

Og hvordan skal dette luksuslivet finansieres, spør du kanskje? Gjennom å søke på en av de mange - og ofte utlyste- kommunale stillingene innad i Kåfjord kan jo være en start. Å ha bolig er en annen. Innfør beskatning på hus som ligger til forråtnelse, og la unge folk som ønsker seg et liv på landet, skape nettopp dette.

Vi har en unik kultur og historie i Kåfjord. Nå må vi faktisk velge å anerkjenne dette, og vise dette frem. Vår fremste verdi er vår kulturarv,- og viktig nok til at rokken ble symbolet på kommunevåpenet. Dette skal vi ikke kimse av. Kåfjordsamfunnet har fostret frem et svært høyt antall anerkjente kunstnere, sett i forhold til folketall,- der flere av disse trekker frem verdien av å komme fra et sted som dette.

Nå kommer det til å kontres med; vi kan ikke alle stå med penselen eller sy luhkka som levebrød. Og nei,- ikke alle, men mange av oss gjør det og resten setter pris på en konsert, på et kafébesøk, på god og lokalprodusert mat, gode historier, vakre gjenstander. Skal vi ikke vurdere å samkjøre oss litt, framsnakke hva vi faktisk har som gjør oss unik,- og gjøre hverandre gode? En skal ikke undergrave verdien av kultur og hvor store verdier kulturarbeid genererer. I Kåfjord kan kanskje Riddu Riddu-festivalen tjene som eksempel. Eller se til statens utbetalinger til kulturlivet under pandemien for innsikt i både psykisk og fysisk helse.

Mitt forslag er som følger:

  • Skap en tydelig - samlet - visuell profil og identitet for Kåfjords mange, fantastiske bedrifter, med oppdatert nettside. Få disse frem slik at flere oppdager disse, besøker disse og sprer ordet videre. Støtt opp om hverandre og bygg en ja-kultur med felles markedsplasser og arrangementer. Lag grobunn for nye ideer og bedrifter som kan søke støtte og kunnskap fra allerede etablert kompetanse.

  • Framsnakk og legg til rette for digitale arbeidsplasser; e-sport/gaming/nettbaserte jobber skaper verdier i milliardklassen som fint kan utføres i distriktene.

Hegne om og respekter de mange kommunalt ansatte som gjør så godt de kan, til det beste for befolkningen, og som altfor sjeldent høster annet enn kritikk.

Hva skal vi leve av i fremtida? Vi skal leve av det vi alltid har levd av. Jorda, sjøen og fisken,- men kanskje på nye måter som ikke påfører skade for de som kommer etter oss.

Vi ønsker tilflytning til kommunen, ja, - men da kan vi ikke selge vekk det folk velger å bo her for.

Eline pleier å si «Kommunen, - det er oss, det» og det har hun faktisk helt rett i. Skal vi ha noe gjort, så må vi gjøre det sjøl. Sånn er det å bo på landet – på godt og vondt. Når skal vi begynne å fokusere på det som faktisk er godt?