«Dette er ikke et u-land, dette er Europa», sa en reporter på en britisk nyhetssending bare dager etter at Russland invaderte Ukraina.
«Dette er velstående mennesker fra middelklassen, de prøver ikke å komme vekk fra områder i Nord-Afrika. De ser ut som enhver europeisk familie du bor ved siden av,» sa en annen.
«Dette er ikke som andre konflikter, som kan føles veldig langt unna, du vet, i Afrika eller i Midtøsten. Jeg mener, dette er europeere som vi ser blir drept.»
«Dette er ikke en plass, med all respekt, som Irak eller Afghanistan. Dette er en relativt 'sivilisert', relativt 'europeisk' by, der man ikke ville forvente, eller håpe, at dette skulle skje.»
Det finnes altfor mange eksempler av akkurat denne sorten – det ene verre enn det andre. At det skulle komme noe lignende fra en talerstol i kommunestyret i Nordreisa, er skuffende.
Dette er flyktninger som «kommer fra vår del av verden», ble det sagt. De kommer ikke fra Afrika med «sandaler» og «vannkrukker på hodet».
All ære og respekt til den 17 år gamle ungdomsrådslederen Emma Halvorsen Agorsah som tok ordet – og sa tydelig fra at dette ikke er greit.
Men noen burde gjort det før henne.
Kommunestyret består av voksne mennesker, og man kan jo håpe at det var mange som reagerte på kommentaren. Så hvorfor var det ingen av dem som sa noe?
«Black Lives Matter» har lært oss at det er ikke nok å ikke være rasist – man må aktivt kjempe mot rasisme. Man må si ifra hver gang det kommer kommentarer av denne sorten, uansett hvor «hverdagslig» det blir lagt frem, uansett hvor godt avsenderen egentlig mener det. For når vi lar være, får ordbruken og stereotypiene leve videre.
Ja, nordmenn flest er kanskje mer preget av krigen i Ukraina – og sikkert er det naturlig når det kommer tett på. Krig er jævlig uansett hvor den foregår, men som ungdomsrådslederen så tydelig sa det: Menneskene er like mye verdt, uansett hvilket land de flykter fra. Uansett om de kommer med sandaler, eller med den nyeste iPhonen i lomma. Det er snakk om mennesker i sitt livs største krise, som har måtte forlate alt de eier og har – inkludert familie.
At det er ungdommen som tør – og gidder – å si fra, har vi sett før. Det gir på mange måter håp for framtida. For når man ser hvilke kommentarer som tilsynelatende får passere i en så ellers fin debatt om hvordan vi best kan hjelpe til, og hvordan vi best kan vise medmenneskelighet, er det helt tydelig at vi fortsatt har en stor jobb å gjøre.
Agorsahs klare tale ble møtt med applaus – og hun ble takket for at hun sa ifra. Men samtlige kommunestyrerepresentanter i Nordreisa burde gjort det samme. De burde gått foran som gode eksempler for de to ungdomsrådsrepresentantene som alltid deltar i møtet, og de burde gitt et tydelig signal for hva som er greit – og hva som overhodet ikke er greit – å si fra en talerstol.