Denne kommentaren ble først publisert i avisa iTromsø i forbindelse med kvinnedagen, 8. mars.

Jeg hadde egentlig tenkt å benytte den internasjonale kvinnedagen til å skrive om at jeg er en «liten venn», en luremus, en jævla bitch, som alltid må passe seg litt ekstra for hvor hun går, har på seg, som alltid passer på å kunne løpe fra fest (men som ikke alltid får det til, da). Men det er blodig krig i Europa. Kvinner løper med barna sine på armen, mennene må være igjen med våpen for å kjempe. Og det endrer alt. Også kvinnedagen.

Moskva, lørdag 5. mars: Putin sitter framoverlent med blasse bollekinn og hentesveis rundt et stort bord dekket med blomster og te. Han er omringet av 20 vakre, kvinnelige ansatte i flyselskapet Aeroflot. Han har invitert dem i anledning den forestående kvinnedagen, og møtet sendes på russisk fjernsyn. Ei av dem er kledd i Ukrainas farger, med blå jakke og gul sløyfe. Kanskje det er hennes uniform, men jeg velger å tro at hun er modig. Putin snakker på inn- og utpust om hvordan Vesten bøller med ham. De røde leppestift-munnene til kvinnene er helt lukket, med god grunn.

Samtidig i Ukraina: Barn, kvinner og eldre blir skutt på mens de løper krumbøyd fra hjemmene sine som blir bombet. Putin har fått dem ut i gatene da han annonserte midlertidig våpenhvile for evakuering av sivile, gjennom en såkalt humanitær korridor. Nå blir de skutt mot. På nyhetene går en liten treåring med et kosedyr slepende etter seg og gråter. Mammaen, som bærer en baby i armene, roper etter ham at han må skyndte seg.

På et sykehus står en annen mor og skjelver på hendene mens hun stryker sin døde gutt på 18 måneder over kinnet en siste gang. Hun legger et blått teppe over det lille, hvite ansiktet og hyler ut et dødsskrik. En mor som har kommet til flyktningleiren i Polen, gråter panisk. Hun har måttet ta et umulig valg, og etterlatt noen av barna i Ukraina, fordi det rett og slett ikke var plass til flere. Det er ikke til å tro.

Lørdag, Tromsø: Jeg er på hoppeslottland med barna, en 34 timers kjøretur fra Kiev. Fireåringen knekker sammen fordi hun kun får én is, ikke to, og jeg tenker et sekund at dette er helvetes forgård. En annen mor løper etter en liten rampejente som absolutt ikke hører etter, truer henne med at det ikke blir noe lørdagsgodt hvis hun ikke skjerper seg. Barna hopper og ler og maser og slår seg.

Jeg sitter i bråket og leser nyhetssaker om krigen, saker som jeg egentlig ønsker å skrolle forbi. Hva ville jeg gjort hvis krigen kom hit og jeg måtte legge på flukt alene med barna? Ville jeg i det hele tatt vært sterk nok til å ta de riktige valgene? Jeg kommer på at dette er egosentriske tanker, og får lyst til å kaste opp. Jeg slår av mobilen og ser på barna hoppe.

Journalist i iTromsø, Eline Grønvoll. Foto: Ronald Johansen

Helt ærlig vet jeg nesten ikke hvem jeg er uten mannen min lenger. Et i-lands-bilde av det er da jeg var på kino med ei venninne og plukket smågodt. Da jeg satt i kinosalen, innså jeg at jeg likte 20 prosent av det jeg hadde plukket ut – fordi jeg, etter 12 år, er blitt et «vi». Og jeg husker ikke lenger hvordan man skifter dekk på bil eller slår inn en spiker. Jeg har bare latt det bli sånn.

Og nå løper kvinner som meg med barna på armen, sterke kvinner som kanskje var på hoppeslottland for noen uker siden, de også, for å forsøke å overleve. Mange ønsker å bli igjen for å kjempe, men på grunn av barna er de nødt til å krysse grenser mot det ukjente. De må ta valg for hele familien, alene, hva som er den lureste veien å ta, hvem man kan stole på.

Jeg er forbauset over hvor staute og trygge de virker, sett fra min komfortable sofakrok nord på Tromsøya, med snøkov og fuglekvitter utenfor. Det gir meg håp. Kanskje har vi det alle i oss når det virkelig gjelder.

Krigen setter den internasjonale kvinnedagens kamp om vår rett til likestilling og utdanning i et sterkt lys. For når krigen rammer en nasjon eller en hel verden, raser familier fra hverandre. Ingen vet hvor stort omfang denne krigen vil få, eller hvor lenge den vil vare. Men når den en enormt vakker dag er over, vil den som alle andre kriger etterlate seg et stort tap av menn – både de som hadde skapt seg en familie og de som ikke hadde rukket det ennå.

Kvinner vil stå igjen med aleneansvar, traumer og sorg, i tillegg til å være eneforsørgere for barna sine. Barna vil omsider gå tilbake til hverdagen. Da er det avgjørende at man kommer fra, eller tilbake til, et hjemland hvor kvinner har rett til utdanning, hvor man ikke har blitt fortalt at det er hjemme man hører hjemme. Fordi det ikke er en mulighet lenger. Fordi man er helt avhengig av å klare seg selv – for barnas skyld.

Én prosent av verdens befolkning er på flukt. Mange av krigene er så langt fra Nordpolen, at vi som samfunn har klart å legge et mentalt lokk over det. Men nå er den her, rett utenfor døra vår. Vi står overfor den største flyktningstrømmen i Europa siden andre verdenskrig, og eksperter anslår at så mange som 10 millioner ukrainere snart vil krysse grensa og legge bak seg ektemenn og familie, alt de hadde. Snart vil livredde ukrainske kvinner og barn komme og banke på. Jeg håper at de som kan, slipper dem inn.