Forrige uke kom sjokkrapporten som avslørte at én av fem kvinner oppgir å ha blitt voldtatt. Dette er dobbelt så mange som forrige undersøkelse gjort i 2014 viste. Denne gangen inkluderte nemlig undersøkelsen sovevoldtekt, et begrep som også involverer å være for beruset til å kunne samtykke eller stoppe den seksuelle kontakten.

14 prosent av kvinner har opplevd å bli voldtatt ved makt og/eller tvang, 11 prosent har opplevd sovevoldtekt. Det er drøye tall. Én av fem, tenker du kanskje, er én av fem av dem du kjenner voldtektsofre? Det er rett og slett ikke til å tro. Det går ikke. Men dersom du glemmer trigger-ordet «voldtekt» og heller tenker på hendelser opp igjennom, som enten tilhører deg eller dine venner, så er det kanskje ikke så usannsynlig likevel?

Kanskje kommer du til og med på en historie som hiver deg motvillig inn i statistikken. Den gangen du var 20 år og var på vei hjem fra fest med noen venner. Minnet er tåkete, du husker ikke om du fjernet sminken eller hva du gjorde på badet, men da du kom ut sto han der, som om han hadde lagt noen planer du ikke visste noe om. Det neste du husker er at han ligger oppå deg på senga. Du vet ikke om du klarte å si nei høyt nok, om du sa det i det hele tatt, eller bare tenkte det inni deg.

Men når du våkner føler du at du er dum som havnet i denne situasjonen, du skulle ikke drukket så mye. Kanskje sendte du noen signaler som ble feil, tenker du, det må uansett ha vært en misforståelse. Han er jo en venn av en venn, han ville ikke gjort noe dersom han visste at du ikke ville.

11 prosent av norske kvinner har en variasjon av en slik historie. 14 prosent har en historie som i tillegg inkluderer vold eller tvang, og disse voldtektstallene har doblet seg i aldersgruppen 18–29 år de siste ni årene. Det er mildt sagt alvorlig. Man kan ikke fastslå om dette er en reell eller forbigående økning, eller om det rett og slett er en endring i svartendenser hos deltakerne. At metoo ga oss et språk vi kan snakke, at flere derfor åpner munnen.

Jeg håper på det siste.

Jeg var 15 år første gang jeg ble tørrjukket på. Det var en bygdefest, og da jeg bøyde meg for å ta noe opp av veska, sto det plutselig en fullvoksen idiot og dunket kjønnet sitt mot rumpa mi mens han lagde overdrevne lyder. En like voksen kompis lo og sa «herregud, slutt med det der» og de gikk videre.

Utover kvelden skjønte jeg at det ikke var en engangshendelse det som hadde skjedd. Det var noen gjengangere med ekle hender som svimlet rundt omkring på jakt etter pupper og rumper å gripe fast i. Tilfeldige ofre dyttet vekk hender og lo det bort. Ingen fikk refs, ingen ble kastet ut eller satt til veggs.

Jeg skjønte at her var det bare å bite tennene sammen, dytte unna uønskede hender og late som ingenting. Man måtte, Gud forby, ikke gjøre seg vanskelig og lage noe ståhei. Kanskje var det noe i meg som syntes det var stas også, at jeg liksom var en av de voksne nå.

Det var en annen tid, det der. Voksne fotballtrenere som var sammen med 16-åringer på laget uten at noen reagerte. Guttene som alltid klarte å komme seg inn i jentedusjen, uansett hvor mange ganger man sa ifra til lærerne. Det var en stillhetskultur, om å gjøre å være tøff og holde kjeft.

Det var så innprentet i meg at jeg ikke engang reagerte adekvat da kjørelæreren min gnikket hånda mi mot girstaken, som om den var en penis, for å gi meg et varsku om at dersom jeg ikke klarte å holde begge hendene på rattet, så kom han til å legge hånda mi på penisen hans. Noe han også gjorde like etterpå.

Han grep hånda mi mens jeg kjørte og trykte den ned i skrittet. Og hva gjorde jeg? Jeg trakk hånda til meg, sa at han kunne drite i å gjøre det der igjen, og kjørte videre. Jeg fortalte det ikke til noen voksne, kun til venner. Vi lo, æsj for en gris, sa vi.

Ungdomsårene var god trening for årene jeg jobbet som servitør som voksen. Særlig rundt julebordstider måtte man belage seg på noen hender, noen klyp og blunking, grove utsagn som noen hadde forvekslet med flørting. Min oppgave var ikke å lage dårlig stemning, så jeg bare smilte falsk og tok imot tipset.

Heldigvis endret verden seg etter hvert, særlig etter metoo. Alt jeg har beskrevet ovenfor er langt over streken nå, noe av det er så bisart at jeg nesten ikke tror det selv. Likevel, det var innmari vanlig den gang, både i bygd og i by, altfor vanlig, tro det eller ei.

Metoo førte til en kulturell normendring i hvordan man ser på uønsket seksuell oppmerksomhet, ikke minst i relasjoner med skjev maktfordeling. Det var en øyeåpner for oss alle, både menn og kvinner, og det ga oss et felles språk og et rom for å diskutere og forstå hverandre, finne ut hvilken verden det er vi ønsker å leve i.

Det er derfor skuffende å lese i dagens oppslag i iTromsø at var 65 mennesker som oppsøkte overgrepsmottaket i Tromsø i fjor, at det aldri har vært så mange innom før, og at hovedgruppen var mellom 16–20 år. Hittil i år har hårreisende 20 mennesker vært innom, de fleste etter å ha blitt utsatt for sovevoldtekt etter en fest. Og den negative spiralen slutter ikke der – hittil i år er det kommet inn 11 voldtektsanmeldelser i Troms politidistrikt, noe politiet omtaler som foruroligende mange etter flere år med nedadgående tall.

Det er hjerteskjærende. Jeg trodde vi var kommet lenger. For vi er vel alle enige om at vi ikke ønsker å leve i et Norge der 22 prosent av kvinner oppgir å ha blitt voldtatt i løpet av livet? Det fins beviselig en del ondskapsfulle jævler der ute som mener de har retten til å ta for seg som de vil, men jeg tror at det ligger noen reale øyeåpnere bak de tallene også som vi kanskje vil oppdage dersom vi begynner å snakke om det. Om voldtekt. Om hva som er greit. Om hva som ikke er greit. Om grensa vår, hvor den går.

Vi har nullvisjon for selvmord, klimagasser, mobbing og trafikkulykker. Er det ikke på tide at vi også får en nullvisjon for voldtekt?