Empatien har dårlige kår. Vi utvikler programmer for økt selvfølelse og regulering av barnets egne følelser. Vi fokuserer innover, på enkeltindividet. Bare deres følelser blir forstått og møtt da blir alt bra. Barna fremstår som uregulerte og forvirrede. Foreldrene tør ikke lenger å sette grenser i frykt for å skade barna med sin autoritet. De manglende rammene gir usikkerhet og utrygghet for barna.
Rådene om foreldreskapet spriker. Vi har ingen enkel fasit lenger. Foreldrene har selv dårlige rollemodeller og kvestelser etter egen oppvekst i kjølvannet av brutte samliv i spagaten mellom to foreldre, to nye hjem, ste og bonus, eks og y. Forsømte førstefødte fra første forsøk, på rotløs søken etter tilhørighet i nye familier. Fravær av trygghet, stabilitet og forutsigbarhet. De er nå selv blitt voksne, skal etablere en trygg base for egne barn. De vet mye om hvordan de ikke vil være, men lite om hvordan de skal være. Samlivsbruddenes omfang holder seg stabilt høyt. Når forelskelsen går over og hverdagen kommer, når krangler om husarbeid og økonomi fortrenger kjærligheten og erstattes av forakt. JEG er berettiget, JEG fortjener det beste, JEG skal være evig forelsket, være lykkelig. Hvis varen går ut på dato kvitter jeg meg med den. Jeg kan ikke, vet ikke, hvordan jeg skal reparere; bruk og kast varer, tjenester, mennesker, relasjoner, dyr, natur.
Det er streng justis for ungdommene våre, generasjon prestasjon. De skal være vakre og lykkes faglig og sosialt. Skjermen fylles av ‘reality’serier med kjendiser som bare er kjent for å være kjente. De har ikke bidratt med noe som helst, ikke ment noe, ikke kjempet for noe, ikke benyttet sin kjendisstatus til å fremme en viktig sak. Hodene til våre unge fylles av botoxlepper og rumper med fillers. Sosiale medier fylles opp av overflatebehandlinger av våre unges hjerner og hjerter. Disse er våre unges rollemodeller. Andregenerasjons gamere sitter på barnerommet i dype stoler og kriger på skjerm. Dette er deres referanser, kamp og drap er deres verden.
De gamle forvitrer alene, hjemme eller på hjem. De lever uverdige liv, oversett i et samfunn som verdsetter ungdom og materialisme, ikke levd liv og alderdom. Av og til tar vi dem fram og børster støvet av dem og er rettmessig fortørnet over vår ignoranse. Så glir de gamle tilbake igjen, inn i glemselen.
Vi spiser, forbruker, misbruker og fråtser i ressursene rundt oss uten tanke for konsekvensene. År om annet blir vi rystet over andre menneskers lidelse andre steder. Vi blir oppbrakte av drap på dyr, lidelsene hos produksjonsdyr og vår arroganse overfor dyr som mat, som trofeer, som tidtrøyte, som noen vi kan herje og herse med. Vi er herrer over liv og død. Så vi glir tilbake i apatien igjen, hoderystende, skuldertrekkende, hva kan vi gjøre, best å rette fokus mot navlen igjen. Engasjement koster for mye.
Men heldigvis; det er aksjoner, reaksjoner og motreaksjoner. Motene svinger. Nå er vi på vei over i en mer naturlig æra, unge norske usminkede artister, med mer ukunstlede uttrykksformer. Ærlighet blir fremmet fremfor forstillelse. Det er blitt moderne å stå fram med en depresjon eller et pillemisbruk. Du er vel ikke helt frisk hvis du ikke er bitte litte grann psyk. Marginaliserte grupper er blitt mindre marginaliserte. Det skal mer til enn før for å utfordre det etablerte og normative. Kampen for kvinner, homofile og etniske minoriteter er tatt, om enn ikke helt vunnet. Nå brytes hen / man mot etablerte biologisk funderte samfunnsstrukturer som binære kjønn. Ingenting er fast, alt kan utfordres. Dette gir også utrygghet. Alt flyter. Alt og ingenting er mulig. Unge Greta gir håp, men de unges normale reaksjoner på en unormal situasjon har sklidd vekk igjen. Det var et blaff, voksenverden ga f, de unge sank inn i resignasjon og navlefokus igjen. Noen står på, noen kjemper, men er de mange nok? Vil de få med seg røkla?
Alle mener så mye, men samtidig ingenting; det googles, temperaturen er høy og personer sjikaneres i sinte kommentarfelt. Det er blitt farlig å stå for noe, mene noe. Vi passiviseres. Det skal mot til å mene noe, stå for noe. Vi tvinges inn i en maktesløs apati.
Vi kruser på overflaten, dypt og grunnleggende shopper vi i overflodssamfunnet. Vi har for mye av det gode, men kanskje for lite av det vonde. Vi konstruerer problemstillinger, små ting blir store. Vi stirrer oss blinde på vår egen navle, mens alt liv rundt oss i akselererende fart går til grunne på grunn av vår egosentrisme, vår antroposentrisme. Klima- og naturspøkelset kaster lange skygger over våre liv. Kriger, katastrofer og kriser stenges ute med hjernedød underholdning. Vi orker ikke å se, reagere. Vi kjøper hytte på bakgrunn av en udefinert lengsel og tror vi opplever natur i et nedbygget fjell. Vi trener og konsumerer og pleier oss selv til døde.
Vi er rotløse, identitetsløse, fragmenterte, uforankrede. Vi er ulykkelige og fortvilede, som barn som har kommet bort fra sine foreldre. Vi er åtte milliarder forvirrede og fortapte enkeltindivider som jager en kortsiktig drøm; penger, umiddelbar gevinst, og med politikere som tenker maks fire år fram.
Vi leter etter noe dypt inne i oss som har gått tapt. Og det som har gått tapt er vår tilknytning til naturen, vår tilhørighet til skog, hav, dyr. Vår erkjennelse av vår plass i den store sammenhengen, mennesker som art, er borte. I et økosentrisk perspektiv er vi ikke på toppen, slik vi liker å mene, men en del av det økologiske systemet. Vi har gått oss vill på veiene. Vi har mistet vår ydmykhet og respekt for andre levende veseners liv og berettigelse, her på jorden, sammen med oss. Eller kanskje vi aldri har hatt denne nødvendige omsorgen og kjærligheten for naturen, dette helt nødvendige emosjonelle båndet, denne navlestrengen til Moder Jord, som vi er helt avhengig av for vår overlevelse.
Våre forfedre og –mødre har kjempet mot naturen, de har bekjempet og bemektiget seg den og overlevd på grunn av, men også på tross av naturen rundt seg. De har levd av og mot naturen. Vi har snudd kampen mot oss selv mot naturen. Vi forveksler vårt selvhat med hat mot enkeltarter. Vi dreper utrydningstruede arter og meier ned deres habitater for rask vinning og kortsiktig tilfredshet. Vi må snu dette. Vi graver vår egen grav som art og vi tar alle pattedyrene og mye av naturen med oss.
Vi må lære oss å leve med, og ikke mot, naturen. Forakten mot andre arter og forakten mot oss selv, må snus til empati for alt levende. Vi må finne tilbake til naturen. Bare slik kan vi finne tilbake til oss selv – og hverandre - igjen.