Unge må være med!

At ungdommen synes uinteressert i sammenslåingsdebatten er et demokratisk problem.

GODT BESØKT: Vel 80 møtte fram på onsdagens folkemøte om skredet i Sørkjosen.   Foto: Kjetil Nielsen Skog

leder

Mandagens folkemøte på Storslett avdekket kanskje det største demokratiske problemet med å avgjøre kommunenes framtid. Ungdommens nesten totale fravær i debatten.

En person under 20 år satt i salen da møtet startet. I aldersgruppa 20 til 30 år var der ingen, og tiårsgruppa var i alle fall godt under ti. Dette kan betyd flere ting. Enten så bryr ikke ungdommen seg om kommunenes framtid. Det er i alle fall en påstand at unge mennesker lever betydelig mer i nuet, og ikke ser spesielt langsiktig framover. I så måte vil det være forståelig at de ikke deltar.

Den andre tanken er at folkemøter ikke akkurat er arenaen for unge personer. Det er liksom ikke der kidsa henger, for å være noe flåsete. Derfor var det en realt sjakktrekk å streame møtet på nett, og å åpne for spørsmål via Facebook. Eksakt hvor mange som deltok der, vites ikke, men noen spørsmål kom i alle fall inn til salen.

Det er mange ubesvarte spørsmål som krever svar. Disse svarene må de ulike kommunene finne i best mulig grad før de folkevalgte tar sin avgjørelse. De tar nemlig ikke avgjørelsen på vegne av seg selv og sine foreldre og besteforeldre. Det er ikke de en sammenslåing vil ramme. Det er barna, barnebarna og oldebarna.

På møtet på Storslett var det sterk fokus på eldres boforhold. Det er forståelig når man ser på frammøtet, men det må være vel så viktig å ta opp de temaene som handler om kultur, barnehage, skole og næring. Spørsmålet Karl Mattis Nyheim reiste, om framtidige prioriteringer er uhyre viktig. En storkommune vil tjene nokså mye de første årene, men etter en slik søt kløe kommer en sur svie. Hvordan skal da storkommunen klare å gi innbyggeren på Skjervøy den samme barnehagedekninga som tettstedet har i dag. Eller kulturtilbudet i Kåfjord.

Det er i slike tema vi trenger innspill fra de som skal bo i denne kommunen. Og de trenger at vi ser dem og hører dem. Om ikke kan vi være nokså sikre på at de neppe orker å komme hjem igjen etter endte utdanning. Da kommer de ikke hjem hverken for å bo i Nordreisa eller i Storreisa. Da reiser de ut og blir der.

Om vi andre da er sammenslått eller ikke, betyr ikke all verdens.