MS-syke føler seg veldig alene i sin kamp for å få en behandling som kan hjelpe. Større engasjement fra politikerne etterlyses.

Hver måned samles MS-syke og pårørende i Troms for å dele opplevelser og støtte hverandre i de utfordringer sykdommen gir dem. Multippel Sklerose er en kronisk sykdom som angriper sentralnervesystemet -  det vil si hjerne og ryggmarg. Sykdommen kan gi forskjellige symptomer og ulike grader av hvor hardt den enkelte blir rammet. Sykdomsforløpet er vanskelig å forutse. Noen rammes lett, andre kan bli sterkt handikappet og for eksempel bli avhengige av rullestol. Circa 100 000 personer er rammet av MS i Norge, dobbelt så mange kvinner som menn.

Får ikke hjelp

Det de MS-syke kanskje opplever som aller vanskeligst å takle, er at de ikke får hjelp til å få den behandlingen som de mener kan bremse sykdommen — stamcellebehandling. Metoden med stamcellebehandling er omdiskutert og heller ikke risikofri.  Ved Haukeland sykehus i Bergen har man i et par år gitt slik behandling på forsøksbasis til et utvalg MS-pasienter. Fagdirektør i Helse Nord, Geir Tollåli, håper å få svar på hva stamcellebehandling kan gi av positive gevinster — men foreløpig  kan man ifølge Tollåli ikke vise til noen dokumentert positiv effekt.  Også folk fra Troms  kan, ifølge overlege Claus Albretsen ved UNN, få behandling ved Haukeland, men nåløyet er veldig trangt. Reglene krever blant annet at man er under 45 år, og har en sykehistorie med flere aggressive angrep som kan påvises i hjernen. Av 300-400 pasienter i de to nordligste fylkene har bare én kommet til Haukeland.  Muligheten for slik behandling i Tromsø kan komme etter hvert.

En mager trøst

Omlag 40 pasienter ved UNN har imidlertid fått medisinen Lemtrada, som man mener har lignende effekt som stamcellebehandling.  I og for seg bra, men likevel en mager trøst for de som får vite at de har MS — med alt det innebærer av spørsmål og engstelse. Å måtte forholde seg til selve diagnosen er en ting, men å samtidig måtte organisere pengeinnsamling for å kunne få kostbar stamcellebehandling i utlandet, er en ekstra belastning som er tung å bære.

I et av verdens rikeste land er dette en praksis helsepolitikerne hverken kan eller bør slå seg til ro med.