Oljekronene renner fortsatt inn i den norske pengekista, og regjeringen signaliserer samtidig mindre bruk av oljepenger. Det er positivt, men vi kommer ikke unna å rette kritisk blikk mot flere ordninger i den norske velferdsstaten.

Tirsdag for ei uke siden la regjeringen fram det reviderte statsbudsjettet for 2018. Det som vakte mest oppsikt var at oljepengebruken flater ut. Regjeringen vil bruke 5,6 milliarder færre oljekroner enn høstens statsbudsjett la opp til.

At det skjer til tross for at en høyere oljepris har gitt nye inntekter til fondet, er handlekraftig politikk. Moderasjonen er et steg i riktig retning. Men vi må gå flere steg i den retningen, og i de kommende statsbudsjetter må det kuttes i offentlig pengebruk. At utgiftene øker mindre enn før, holder ikke i det lange løp.

Under dagens regjering, og i det siste tiåret, har veksten i oljepengebruken vært svimlende i Norge. Vi snakker om en tredobling siden 2008. Riktignok er det en bruk som går i takt med veksten i fondet, men når fondet vokser bør det være en grunn til å spare mer til tøffere tider, ikke til å trø på gassen.

Under Erna Solberg har uttakene fra oljekontoen vært desidert størst, også før oljeprisfallet i 2014 tvang fra en innsprøytning av statlige kroner for å holde norsk økonomi i gang.

Norsk økonomi går fortsatt bra, og bedre enn forventet. Arbeidsledigheten er lavere enn det som ble lagt til grunn i fjor høst. Og høyere oljepris øker inntektene fra olje og gass mer enn ekspertene har spådd, noe som reduserer behovet for å ta ut penger av oljefondet.

Men alt tyder på at oljeinntektene vil bli mindre om bare få år, mens utgiftene til velferd vil stige når befolkningen blir eldre. Derfor bør den politiske debatten nå handle om hvordan vi kan få mer velferd for pengene, og sette fokus på hellige kyr i norsk politikk, ikke minst sykelønnsordningen.

Ingen av partiene, bortsett fra noen ungdomspartier, er modige nok til å snakke om å endre ordningen. Nordmenns sykefravær er urovekkende høyt — høyere mange sammenlignbare land. Det er nedslående.

Velferdstaten må slankes, og mange ordninger må opp til seriøs politisk debatt. Bare slik kan velfredsstaten bli bærekraftig for de kommende generasjoner.