I Olderdalen er det dypvannskaia som i perioder av sommeren ser med ut som en festivalcamp, enn en offentlig kai. I Skjervøy er det rasteplassen på Kågen. Der sto det forleden ni store bobiler, flere av dem med tydelige tegn på at de som bor i dem er her for å fiske. I Nordreisa må rasteplassen i Straumfjordbotn være en torn i øyet for de to campingplassene noen få kilometer lengre nord.
For hvorfor i all verden skal noen betale for å bo på en campingplass når man kan stå fullstendig gratis på flat, asfaltert mark?
At vi har slike rasteplasser er bra. Turistene skal stanse og nyte naturen, utsikten og kanskje dra opp en sei de kan nyte til middag. Utfordringa er når gratistjenestene ødelegger. I Nord-Troms finnes det mange flotte campingplasser, men knapt noen av dem kan leve av farende turister. De fleste av dem er der for «fastboende» campinggjester.
Når man teller antallet bobiler og campingvogner som farer gjennom regionen på daglig basis, sommeren gjennom, er det vanskelig å se for seg at det ikke skal gå an å drive en campingplass basert på reisende. Det forutsetter imidlertid at vegvesenet ikke stjeler kundene.
Vegvesenet har skiltet på flere språk at rasteplassene er for en rast, og ikke for overnatting. Problemet er at ingen følger dette opp. Det er nok allment kjent blant veifarende utlendinger at Norge er et fritt land. Det betyr ikke noen om du ikke bryr deg om skiltene. For å få bukt med villturismen, må staten finne en ordning med oppfølging og eventuelt innkreving av nattakst.
De som lever av fisketurisme må nå rapportere inn fangstene. De som fisker vilt fra rasteplassene kan nokså trygt fylle bobilene med fisk. Sjansen for å bli stanset i tollen er nokså liten. Også dette krever en kontrollordning.
Vi er forholdsvis gode på å kontrollere oss selv. Nå er det på tide å sjekke gjestene våre. Og det er ingen fare - de kommer ikke til å dra herfra. De er nemlig godt vante hjemmefra, og flirer sikkert av hvor naive vi egentlig er.