Debatten skjøt fart etter bruddet i fastlegeoppgjøret mellom staten og Legeforeningen. Meningene danner et ganske bredt spekter når det gjelder krisens symptomer og årsaker så vel som løsninger.
I Aftenposten gir en fastlege et eksempel på arbeid som gjenstår ved 16-tiden, når siste pasient har forlatt kontoret: sjekke 56 e-poster og 153 blodprøvesvar. Ifølge Helsedirektoratet har allmennlegene i snitt fått forlenget sin ukentlige arbeidstid med syv timer, og én årsak skal være at «sekretæroppgaver» for sykehuslegene forskyves til fastlegekontorene.
Bildet utfylles av en rekke innlegg i nyhetsavisen Dagens Medisin, der det blant annet fortelles om fastleger som både må sitte i langsommelig telefonkø for å få innlagt en pasient på sykehus – og ta hånd om uferdig behandlede sykehuspasienter. Problematisk blir det også når kommunen ikke er seg bevisst sitt lederansvar overfor primærhelsetjenesten, av ressursmessige eller andre grunner. For å hente noen spredte eksempler fra debatten.
Ambisjonene var store da fastlegeordningen omsider kunne innføres i 2001, og i det store og hele har det vist seg å være en fornuftig reform. Justeringer i senere år har gjennomgående vært styrt av behov for å legge flere oppgaver til de lokale legekontorene, ikke minst i forbindelse med ny oppgavefordeling mellom sykehusene og det kommunale helsevesenet. Og forventninger og krav fra publikums side øker jevnt – parallelt med nettsteder hvor pasientene gir legene terningkast og omtale.
Et alvorlig faresignal gjelder i alle fall rekrutteringen til det nøkkelpunktet i helsevesenet som heter fastlege. Blir det enklere eller enda vanskeligere å fylle ledige stillinger dersom fastlegene organiseres mer som kommunalt ansatte, eller er det modellen med selvstendig næringsdrivende som trenger en overhaling? Det som uansett vil trengs, er en tydeligere prioritering av fastlegenes oppgaver innen primærhelsetjenesten og et bedre organisert samspill innen helsevesenet totalt. Et utvalg ser på saken. Helseminister Bent Høie (H) må sørge for håndfaste resultater i et system som knaker under sin egen tyngde.
Det som uansett vil trengs, er en tydeligere prioritering av fastlegenes oppgaver innen primærhelsetjenesten og et bedre organisert samspill innen helsevesenet totalt.