28. august 1943 ble Jørghild Lovise Jørgensen fra Årviksand og partisanerne Ingolf Aspås og Volodyna Omsk drept av den tyske okkupasjonsmakten under skuddveksling i ura overfor Rotvåg, nordvest på Arnøy.

De to mennene hadde spionert og rapportert, Jørgensen hadde bistått dem med mat og forsyninger. 28. august ble de funnet og deretter drept i kamp. I etterkant ble flere titalls mennesker arrester, avhørt og så dømt. 23. oktober 1943 ble åtte mennesker, syv fra Årviksand, Rotvåg og Nord-Rekvik, henrettet på Krøkebærsletta i Tromsø.

Den dramatiske hendelsen satte dype, traumatiske spor i bygdene og menneskene der, og den var en ikke-sak i flere år. Det hele var for stort, for vondt og for vanskelig til at man ville ta fatt i det.

I 1981 utga forfatter og journalist Kjell Fjørtoft ut boka, «Dramaet på Arnøy». Boka var den første som tok for seg hendelsen. Fjørtoft hadde intervjuet en rekke kilder og gjennomgått flere arkiver, og den dag i dag står boka som den meste grundige fortellingen om nettopp dramaet på Arnøy.

De falne og alle deres pårørende fortjener at denne voldsomme historien ikke glemmes. Filmen «Den 12. mann» var på sitt vis en fortjent honnør til alle de som bisto Jan Baalsrud. Dramaet på Arnøy fortjener i minst like stor grad å gjenfortelles. Her ligger det materiale nok til en svært spennende, og ekte film. Derfor er det bra at man nå har startet arbeidet med et manus basert på hendelsen.

I Skjervøy tok lokale lærere ansvar for å sikre at ungdom fikk kjennskap til historien. Et eget lokalt pensum ble sågar laget, men dessverre underkjent av skole-Norge. Det i seg selv er den fallerte historien om et skolesystem uten lokalhistorie og med enorme mangler på krigshistorisk korrekthet.

Dramaet på Arnøy er en historie minst like dramatisk som historiene om Jan Baalrsud, Max Manus, gutta på skauen og senkingen av «Blücher». Den er lokal, tåre- og bloddryppene lokalhistorie som i altfor stor grad er ukjent for nasjonen Norge. Det er det på høy tid å rette på.